Styrk krisesentrene!

Krisesentrene gir beskyttelse, sikkerhet, råd og veiledning til kvinner, menn og barn som blir utsatt for vold i nære relasjoner. Siden 1992 har over 100 000 personer oppholdt seg på krisesenter. Behovet for krisesentrene er med andre ord stort. Likevel er finansieringen av og innholdet i tilbudet utilstrekkelig. Krisesentertilbudet til voldsutsatte er per i dag ikke likeverdige og helhetlig slik som krisesenterloven krever.

Siden loven trådte i kraft i 2010 har det vært kommunens ansvar å finansiere krisesentrene. Dette innebærer at krisesentrene må konkurrere med andre lovpålagte tiltak uten at infrastrukturen og kvalitet er sikret. Tall fra statistisk sentralbyrå viser et stort spenn i kommunens bevilgninger til krisesentre, fra 10 til 337 kroner per innbygger. Vi ser hvordan de voldsutsatte taper kampen om budsjettpengene. Krisesentertilbudet skjæres inn til beinet, bemanningen reduseres og i verste fall ser vi at flere sentre kan stå i fare for å bli nedlagt.

Vi krever at norske myndigheter treffer de nødvendige tiltak for å sikre at alle innbyggere i Norge har et helhetlig og likeverdig krisesentertilbud. Dette gjelder ikke minst den samiske befolkningen, som har stått helt uten et tilrettelagt tilbud siden 2019. Krisesentrene må sikres en forutsigbar og stabil økonomi slik at de kan legge langsiktige planer for arbeidet sitt.

For at tilbudet skal være likeverdig for voldsutsatte uansett hvor i Norge de bor, må krisesenterloven ha tydeligere krav til hva krisesentertilbudet skal inneholde. Dette gjelder blant annet krav til nærhet, heldøgnbemanning, kompetanse, og innholdet i oppfølgingen i reetableringsfasen.

Det er kommunen som skal sikre innbyggerne et krisesentertilbud, men staten har ansvar for å sette kommunene i stand til å ta dette ansvaret. Det er på tide at staten tar dette ansvaret.

 

Resolusjon vedtatt på Krisesentersekretariatets styremøte 19.-20. mai 2021