KRISESENTERSEKRETARIATET
Mariboes gate 13, 0183 Oslo
Telefon: 905 79 118
E-post: post@krisesenter.com
Org.nr: 971 382 325
STØTT OSS
Vipps til: 22257
Kontonr.: 1607 43 15031
Gratulerer med dagen! Og god kampdag, som jeg liker å si.
Jeg heter Ane Fossum, er daglig leder i Krisesentersekretariatet. Sekretariatet ble opprettet i 1994 og arbeider mot vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, mot menneskehandel og for å styrke krisesentertilbudet. Vi fungerer som et bindeledd mellom krisesentrene og offentlige myndigheter, organisasjoner, forskningsmiljøer og samfunnet ellers. Arbeidet i organisasjonen er basert på likeverd og respekt, demokrati, humanisme og feminisme. Siden 2005 har vi driftet ROSA – den nasjonale hjelpelinjen mot menneskehandel og fra 2019 også Vold- og overgrepslinjen – den nasjonale hjelpelinjen for utsatte for vold- og overgrep i nære relasjoner.
Daglig leder i Krisesentersekretariatet, Ane Fossum, i 1. mai tog – Brønnøysund.
Foto: Simon Aldra
Dette er ikke første gang jeg feirer 1.mai på samfunnshuset. Jeg var med å danne lokallag i Natur og Ungdom her i Brønnøysund i 1997. Til 1.maitoget det året hadde vi det fengende slagordet: Blås i gasskraft – vi har vind nok.
1.mai er fortsatt en viktig dag. Uten arbeiderbevegelsen og fagforeningene hadde livet vært betydelig hardere enn det er i dag. Vi skal ikke ta for gitt alle rettighetene de før oss har kjempet fram, så takk til alle dem som har brøytet veien for et mer organisert arbeidsliv. 1.mai har gjennom historien utviklet seg til å bli mer enn arbeidernes internasjonale kampdag. Dette er dagen vi kjemper for det samfunnet vi ønsker å ha, og hvor vi setter fokus på hvor langt det er igjen til vi er der. Dette er dagen hvor vi fortsetter den internasjonale solidaritetskampen, miljøkampen, kvinnekampen og kampen for de sårbare i samfunnet.
I 2024 er det fortsatt mye å kjempe for. Europa er i krig, Israel utfører et folkemord mot det palestinske folket i Gaza, Klimaendringene herjer og den vestlige verden gjør lite for å endre på noe av dette. Her hjemme er det økonomisk usikkerhet, kvoteopprør og krise i psykiatrien. Likevel er det ikke det jeg skal snakke om i dag. Jeg er her for å snakke om vold *Trigger warning*
Alle grupper av mennesker kan både utsettes for og utøve vold i nære relasjoner. Samtidig er det viktig å poengtere at enkelte grupper er mer utsatt enn andre. I et av verdens rikeste og mest likestilte land er menns vold mot kvinner et stort samfunnsproblem, folkehelseproblem og en av vår tids største likestillingsutfordringer.
I 2023 lanserte NKVTS sin andre omfangsundersøkelse, og den viser at voldsomfanget i Norge er stort, og det er økende. Folk flest ble sjokkerte av voldtektsomfanget – nemlig at 1 av 5 kvinner har blitt voldtatt minst en gang i løpet av livet. Så sjokkerende var dette at istedenfor å diskutere årsakene til hvorfor det er så mye seksuell vold, så begynte man å diskutere tallene i seg selv, for de kan jo ikke stemme. Vi som jobber på feltet, var ikke overasket over tallene. De stemmer helt med våre erfaringer. Tallene har også blitt underbygget av Velferdsforskningsinstituttet NOVA sin undersøkelse UngVold i 2023 og Voldtektsutvalgets utredning som kom 8. mars i år. Vi har en voldtektsepidemi i dette landet, og det er i alle hovedsak menn som voldtar, og kvinner som utsettes for voldtekt. Det underlige er at alle kjenner noen som har blitt voldtatt, men ingen kjenner en voldtektsmann.
NKVTS sin undersøkelse viste også at den alvorlig fysiske partnervolden mot kvinner hadde økt siden den forrige omfangsundersøkelsen i 2014. 1 av 10 kvinner har blitt utsatt for alvorlig fysisk vold fra partner eller x-partner. Alvorlig fysisk vold betyr slag med knyttneve eller hard gjenstand, spark, kvelertak eller å bli truet med våpen. Kvinner utsettes i større grad for gjentakende vold, og flere former for vold samtidig. Kvinner har en større voldsbelastning enn menn og dette har da også alvorligere konsekvenser for kvinners helse, økonomi og livskvalitet.
Omfanget av volden er stort – og kostnadene er enorme. I fjor kom Menon Economics med sin rapport, på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet, som anslo at de samfunnsøkonomiske kostnadene av vold i nære relasjoner var 92,7 milliarder bare i 2021. Til sammenligning brukte vi samme år i underkant av 450 millioner kroner på krisesentertilbudet i landet. Det er mindre enn 0,5 % av de totale kostnadene av vold i nære relasjoner. Krisesentertilbudet er underfinansiert, og volden øker. Sør-Helgeland er ikke spart for dette. Det er ikke mindre vold her i Brønnøy enn andre steder. Hvis lokalpolitikerne tror de sparer penger ved å legge ned krisesenteret i Brønnøysund så har de misforstått omfanget og konsekvensene av vold og ikke minst hva et krisesenter er.
Jeg er stolt brønnøyværing (selv om jeg har bodd største del av livet på Østlandet), jeg blir glad hver gang jeg får skryt av at jeg klarer å holde på dialekten. Men siden november i fjor, har jeg også vært flau over å være fra Brønnøysund. Norske myndigheter på alle nivå har en menneskerettslig forpliktelse til å beskytte sine innbyggere mot vold i nære relasjoner – det slår internasjonale konvensjoner fast. Og her svikter lokalpolitikerne på Sør-Helgeland. Voldsutsatte i dette lokalsamfunnet får ikke bedre beskyttelse og oppfølging av at det lokale krisesenteret legges ned. Nærhet til krisesentertilbudet er viktig, og nedfelt i Istanbulkonvensjonen. Avstanden til krisesentrene må ikke bli for stor.
Krisesenterloven ble innført i 2010 og i 2011 ble krisesentrene underlagt kommunene, og kommuneøkonomien. Dette har hatt store konsekvenser for tilbudet.
Krisesentrene har en livsviktig samfunnsfunksjon. Krisesentertilbudet er det eneste hjelpetiltaket i Norge med særlig kompetanse på å gi beskyttelse, sikkerhet og veiledning til personer som blir utsatt for vold i nære relasjoner.
Voldsutsatte har ofte komplekse og sammensatte behov. Derfor må også hjelpen være fleksibel, individuelt innrettet og raus, det vil si at det er viktig at krisesentrene beholder sin egenart, nemlig å gi hjelp til det brukerne trenger når de trenger det. Krisesentrenes styrke er å hjelpe og bistå med det meste, alt fra små praktiske ting, til terapeutiske samtaler og kontakt med andre instanser.
Vi må fortsatt jobbe for at krisesentrene skal oppleves som reelle lavterskeltilbud, og at det er tydelig hva som er krisesentrenes mandat og hvem tilbudet er til for. I tillegg til et trygt botilbud har krisesentrene et dagtilbud. De om benytter seg at dette tilbudet får akkurat samme oppfølging som beboere på senteret, uten at de bor der. Krisesentertilbudet er en sentral del av kommunenes forebyggende arbeid mot vold i nære relasjoner. En rekke krisesentre har registrert en stor økning i antall dagbrukere.
Krisesenteret i Midt-Troms har, for eksempel, hatt en økning i antall dagsamtaler fra 153 i 2020 til 477 i 2023! Det er en formidabel økning, spesielt med tanke på at de vanligvis bare er én person på jobb på Krisesenteret i Midt-Troms.
Det er på høy tid at kommunene er seg sitt ansvar bevisst angående informasjon om hva som ligger i krisesentertilbudet, blant annet at krisesentrene har utstrakt bistand til dagbrukere og de som er utsatt for psykisk vold. Dette må kommunene formidle ut til sine tjenester og til befolkningen slik at det blir lettere å be om hjelp på et tidlig tidspunkt før volden utvikler seg og blir mer omfattende og/eller grovere. Krisesentersekretariatet har gitt innspill til opptrappingsplanen at det er behov for en nasjonal informasjonskampanje om dagtilbudet.
Alle tjenester må få økt kunnskap om vold i nære relasjoner – hvordan de kan avdekke og avhjelpe, og hvem de kan kontakte. Vi trenger også høyere kompetanse og prioritering av vold i nære relasjoner hos politiet. Vi trenger også en gjennomgang av systemet for barnefordeling der det er vold. I dag er systemet bygget på å belønne samarbeid (samlet foreldrekontakt) og likestilling – noe som er bra for den allmenne befolkninga, men som voldsutsatte (som oftest er kvinner) betaler prisen for. Volden blir ikke tatt hensyn til, og voldsutsatte risikerer å leve med fortsettelsesvold i lang tid etter et brudd, der man har felles barn med voldsutøver.
Krisesentertilbudet er et lovpålagt tilbud til alle voksne og deres barn som utsettes for vold i nære relasjoner. Det er en lovpålagt kommunal tjeneste. Likevel er det en rekke kommuner/kommunepolitikere som ikke forstår hva dette innebærer. Flere krisesentre må kjempe for å få sin rettmessige plass i kommunenes samarbeid på voldsfeltet og de må ikke minst kjempe for hver krone til drift av senteret. Slik kan vi ikke ha det når vi vet hvor stort voldsomfanget er, og vi vet hvor mye volden koster samfunnet hvert år. Vi er nødt til å satse på krisesentrene.
For å sitere en gammel kampsang i krisesenterbevegelsen – hva er det krisedamer trenger? Penger, penger, penger, penger!
Kampen mot menns vold mot kvinner, vold i nære relasjoner, mot menneskehandel og for å styrke krisesentertilbudet er langt fra over. Krisesentersekretariatet har kjempet denne kampen i 30 år i år. Og hvorfor har vi det. Fordi vi ser at det nytter. Fordi krisesentrene gir voldutsatte hjelp til å komme seg ut av volden, hjelp til å stable livet sitt på beina igjen, og krisesentrene forebygger vold i samfunnet vårt – også her i Brønnøysund. Et krisesenter er fullt av håp – og glede. Det har jeg sett på de 18 krisesentrene jeg har besøkt rundt om i landet.
Det viktigste er å stoppe volden, for vi ser at den gjentar seg i generasjoner og at krenkede barn faktisk blir syke voksne.
Derfor håper jeg inderlig at lokalpolitikerne hær på Sør-Helgeland tar til vettet. At dere forstår at det å «spare» penger på krisesentertilbudet i realiteten bare vil gi kommunene større kostander på lang sikt, og at en rasering av tilbudet til de voldsutsatte er en dårlig politisk prioritering. 2024 har igjen vist oss at vold i nære relasjoner også er dødelig. Krisesentrene er en livsviktig buffer mot denne dødelige volden. Bevar Sør-Helgeland krisesenter – for alle, også innbyggerne på Sør-Helgeland, har rett til et liv uten vold.
Takk!
