Felles uttalelse om endringer i krisesenterloven fra Krisesentersekretariatet og Likestillings- og diskrimineringsombudet

Flere har tatt til orde for å åpne for felles botilbud for kvinner og menn, med mål om å sikre et godt og likeverdig krisesentertilbud for alle. Undersøkelser viser nettopp at krisesentertilbudet ikke er likeverdig og tilgjengelig for alle brukergrupper, og at det er store kommunale forskjeller i hvor likeverdig og tilgjengelig tilbudet er for ulike deler av befolkningen. Særlig er det mangler når det gjelder likeverdige tilbud for utsatte med en rusavhengighet og utsatte med psykiske, fysiske eller kognitive funksjonsnedsettelser. Forskning viser også at det ikke er alle kommuner som har et likeverdig krisesentertilbud for menn og særlig menn med barn. Dette er alvorlig og kan utgjøre diskriminering. En slik praksis kan ikke vedvare.

Alle, uavhengig av blant annet kjønn, både fortjener og har rett på et tilgjengelig og likeverdig krisesentertilbud. Vi mener imidlertid at det viktigste vi kan gjøre for å sørge for at alle får et likeverdig behandlingstilbud er å endre finansieringsmodellen for krisesentrene, og med det sikre forutsigbar og økt finansiering, ikke å åpne for felles botilbud for menn og kvinner.

Vi er bekymret for at dersom man åpner for felles botilbud, kan det i praksis føre til at tilbudet ikke blir likeverdig for kvinner. Vi minner om at over 90 prosent av brukerne av krisesentrene er kvinner, og 63 prosent av disse har etnisk minoritetsbakgrunn. Omfangsundersøkelser viser også at kvinner er mest utsatt for den alvorlige fysiske, psykiske og seksuelle volden, og at kvinner i større grad frykter å bli skadet eller drept enn menn utsatt for samme type handling. Kvinner er også langt mer utsatt for partnerdrap enn menn. Dersom felles botilbud fører til at tilbudet ikke oppleves trygt for (noen) kvinner, til at kvinner blir overført til skjermede enheter som ikke er likeverdige eller til at kvinner vegrer seg fra å oppsøke tilbudet, må dette være et svært tungtveiende hensyn mot å åpne for felles botilbud.

Den forskningen vi har i dag peker også i retning av at felles botilbud gir risiko for at særlig utsatte kvinner får et dårligere tilbud enn i dag. Evalueringen av felles botilbud på Romerike krisesenter viser at felles botilbud gir risiko for at noen kvinner kan oppleve botilbudet som utrygt eller retraumatiserende. Dette gjelder blant annet kvinner som har opplevd spesielt grov og vedvarende vold eller kvinner fra kjønnssegregerte samfunn. Romerike krisesenter har mulighet til å tilby disse gruppene overføring til andre krisesentre eller plass i en avdeling for skjermet botilbud. I evalueringen stiller likevel forskerne spørsmål ved om dette tilbudet er likeverdig, blant annet fordi det avskjærer beboeren fra fellesskap med andre voldsutsatte. I tillegg er Romerike et stort krisesenter, der alle beboerne har egne rom med bad, og har mulighet til å trekke seg tilbake til sine egne rom hvis de ikke ønsker fellesskap med andre. De har også en skjermet enhet som kan benyttes av beboere som ikke kan/vil være i fellesskap med andre. Fasilitetene gjør altså at Romerike i større grad enn andre krisesentre vil kunne tilrettelegge godt for felles botilbud for menn og kvinner. Dette er ikke tilfellet for mange av krisesentrene i Norge, fordi de ikke har slike bygningsmessige fasiliteter. Vi viser også til at GREVIO, Istanbul-konvensjonens overvåkningsorgan, er kritiske til integrerte botilbud for kvinner og menn.

Uten mer forskningsbasert kunnskap om mulige negative konsekvenser av å åpne for felles botilbud, mener vi at kravet om fysisk adskilte tilbud ikke kan oppheves. I en tid med presset økonomi og stramme kommunebudsjetter er vi også redde for at dersom loven åpner for at kommunene kan velge å ha felles botilbud, vil kommuner velge dette fordi det vil være rimeligere, helt uavhengig av faglige vurderinger.

Når det er sagt, må vi sikre et krisesentertilbud som er likeverdig for alle, også for menn, menn med barn og den skeive befolkningen. For å få til dette er det helt nødvendig med økte økonomiske og bemanningsmessige ressurser til alle krisesentrene.

Nå er finansieringen av krisesentertilbudet helt overlatt til kommunene. Vi mener at vi ikke kan la en stadig mer slitende kommuneøkonomi ta ansvaret for våre mest sårbare. Det kan føre til at voldsutsatte ikke får det tilbudet de trenger. Det er heller ikke god samfunnsøkonomi, all den tid vold i nære relasjoner koster samfunnet 92,7 milliarder kroner årlig. Dersom vi klarer å forebygge og rehabilitere, vil vi spare både menneskelig lidelse, og kroner og øre. Da må vi legge en faktisk innsats i våre gjenværende krisesentre og sikre dem en bedre økonomi. Vi mener derfor at vi må over til en helt, eller delvis, statlig finansiering av krisesentre.

Uansett hvem som ender i ny regjering, så håper vi at de har fått med seg debatten og tar dette på alvor i budsjettene fremover. Det bør være en selvfølge at alle voldsutsatte skal få et likeverdig tilbud i landet vårt. Men det skjer ikke uten at politikerne prioriterer.

Bjørn Erik Thon, likestillings- og diskrimineringsombud
Ane Fossum, daglig leder Krisesentersekretariatet