Sosiale aktiviteter på krisesenter

Et viktig tilbud på krisesentrene er et planlagt og strukturert miljøarbeid. Miljøarbeid kan ha mange funksjoner for beboerne, men omfanget og innholdet i miljøarbeidet er betinget av ressurstilgangen, både når det gjelder ansatte og økonomi. På sentre med relativt få aktiviteter har beboerne et samstemt ønske om flere aktiviteter (Jonassen og Skogøy, 2010).

Miljøarbeid på krisesentrene blir beskrevet som en form for aktiv påvirkning av andre mennesker. I miljøarbeid med mennesker i krise vektlegges det å skape trygghet, struktur og forutsigbarhet. Dette er følgelig en utfordring på krisesentrene hvor kvinnene og barna er i ulike krisefaser, og situasjonen er preget av i verste fall kaos og i beste fall mangfold. Det er derfor viktig at hjelperne på krisesentrene har en felles forståelse av når det er mulig å kreve noe av beboerne (Berntsen, 2005).

Å leve i et fellesskap kan by på utfordringer. Krisesentrene har erfart at konflikter kan oppstå i forbindelse med renhold av fellesarealer, leggetider og grensesetting for barn. Lang botid på sentrene kan medføre at beboerne tar mindre hensyn til husregler og andre beboere. Krisesentrene bør derfor ha aktiviteter å tilby brukerne som bor på sentrene.

Miljøaktiviteter på et krisesenter kan være alt fra hobbyaktiviteter, høytidsfeiringer, matlaging og regelmessige fellesmåltider, til kino- og teaterturer, besøk i lekeland og feriereiser. Noen av aktivitetene er eksplisitt beregnet for barn. Det er viktig for barn som vokser opp i et voldelig miljø å få muligheter til å leke i trygge omgivelser (Øverlien, 2012). Aktivitetene i krisesenteret kan dermed betraktes som en form for stabiliserende inngrep i barnets liv.

Mange av brukerne og medfølgende barn som deltar i organiserte sosiale aktiviteter på krisesentrene, har minoritetsbakgrunn. Ski- og skøytesport, skogsturer, feiring av bestemte høytidsdager, ferieturer eller teater- og kinobesøk kan være nye opplevelser, og er aktiviteter som er ansett kulturelt viktig i Norge. Slike aktiviteter kan dermed bidra til at de tilegner seg kunnskap og mestringsstrategier som de vil ha utbytte av også etter oppholdet på krisesenteret.

Erfaring viser at det oppleves positivt å møte andre som er i samme situasjon. Kunnskap om at en ikke er alene om å ha vært utsatt for vold, kan lette skam- og skyldfølelsen og dermed danne grunnlag for videre bearbeiding. Gjennom miljøarbeidet på krisesenteret kan brukere og barn også lære av hverandre om hvordan praktiske problemer og utfordringene kan løses. For brukere som er uten erfaring med å leve alene, kan slike opplevelser være med og gi dem større trygghet på at de kan mestre en tilværelse på egenhånd (Berntsen, 2008). I tillegg danner de nye nettverk. Erfaringsmessig består disse nettverkene i mange tilfeller også etter utflytting fra krisesenteret.

 

Publisert 09.10.17