For å dokumentere behovet for et krisesenter åpnet kvinner landets første krisetelefon i Oslo 1. februar 1977. Etter en lang kamp med sentrale politikere for å få offentlige midler til drift, åpnet Norges første krisesenter i Oslo 2. mai 1978.
Krisesenterbevegelsen – med oppstarten av krisesentrene for kvinner og deres barn og det politiske pådriverarbeidet for et liv uten vold – er kanskje det viktigste sosialpolitiske tiltaket som har vært opprettet for voldsutsatte kvinner etter 2. verdenskrig.
Krisesenterbevegelsen har hatt den viktige rollen som katalysator for å realisere kvinners grunnleggende menneskerett til et liv uten vold.
Til tross for at vold mot kvinner og vold i nære relasjoner er blitt en sentral myndighetsoppgave, kjemper vi hver dag for at voldsutsatte skal få beskyttelse, rettigheter og retten til å leve uten vold og diskriminering. Vi arbeider for likestilling. Vi aksjonerer og demonstrerer. Vi arbeider sammen mot patriarkalske strukturer som vi anser som bakenforliggende årsaker til kjønnsbasert vold. Vi arbeider med et flerkulturelt og et interseksjonelt perspektiv.
For Krisesentersekretariatet er det først og fremst de voldsutsattes behov og rettigheter som danner premissene for vårt politiske pådriverarbeid og for krisesentrenes innhold og tilbud.
Mye av arbeidet mot alle former for vold og overgrep skjer i samarbeid med andre kvinneorganisasjoner og likestillingsaktører. Sivilt samfunn har en viktig rolle, tar ansvar og er solidarisk når staten svikter.
I august i år ble Norsk skyggerapport til FNs Kvinnekonvensjon lansert. Krisesentersekretariatet var en av de 22 organisasjonene fra sivilt samfunn som var med på å utarbeide rapporten. Rapporten gir et kritisk blikk på hvor god likestilling vi egentlig har og hvilke utfordringer vi står overfor. Etter at rapporten ble lansert dro representanter fra organisasjonene som har skrevet skyggerapporten til Genève for å presentere og komme med innspill til FNs kvinnekomité. Krisesentersekretariatet deltok, og la fram utfordringene vi har i forbindelse med vold mot kvinner.
Etter høringen publiserte FNs kvinnediskrimineringskomité (CEDAW) en rapport hvor de gjennomgikk norsk likestillingspolitikk. I rapporten ble norsk sivilt samfunn hørt, og Norge fikk hard medfart i uttalelsene fra komiteen.
Les mer om FN-komiteens kritikk
Kampanjen Taushet tar liv har i år hatt fokus på krisesentrene, og deres viktige rolle i arbeidet med å forebygge vold og hindre drap. Det ble gjennomført tre regionale møter med fokus på å ha et helhetlig og koordinert hjelpetilbud, krisesentertilbud til kvinner med rusproblemer, og viktigheten med å nå ut og gi hjelp til kvinner i samiske samfunn. På møtene deltok politiske representanter, politi, personer fra offentlige tjenester og representanter fra Fylkesmannen.
Det var bred enighet blant de inviterte om at det i flere kommuner gjenstår utfordringer for å forebygge, avdekke og hjelpe voldsutsatte, og at det må jobbes politisk for å få på plass et helhetlig og koordinert hjelpetilbud. Krisesentrene besitter stor kompetanse om vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, og de ønsker at hjelpeapparatet og politikere skal benytte seg av den kompetansen, og er sitt ansvar bevisst. Målet er at «ingen skal stå helt alene».
Dette er betinget av at krisesentrene har en budsjettramme som gjør at de kan gi et likeverdig tilbud.
Hentet fra årsmeldingens forord skrevet av Tove Smaadahl, daglig leder i Krisesentersekretariatet.
Les årsmeldingen her: Årsmelding 2017
Publisert 30.04.18