Krisesentersekretariatet er den eneste nasjonale paraplyorganisasjonen i Norge. Vi er en organisasjon mange både har kjennskap til og kunnskap om. Dette medfører at flere har i løpet året tatt kontakt og ønsker informasjon og samarbeid om ulike prosjekter både fra nasjonale organisasjoner og etater, og internasjonale organisasjoner.
Mot slutten av året skrev Marte Gerhardsen, leder av Tankesmien Agenda, en kronikk i VG med overskriften «Da de mange sviktet de få». Kronikken er rettet mot kvinnebevegelsen som hun mener har sviktet minoritetskvinner. Historieløst og kritikkverdig, mente vi.
Kvinner har i over hundre år tatt ansvar og kjempet for kvinners rettigheter og for et likestilt samfunn. De kvinnene som deltok i Brussel i 1976, under et internasjonalt tribunal om diskriminering og overgrep mot kvinner, kom hjem og startet den første krisesentergruppa samme året.
I over 40 år har derfor Krisesenterbevegelsen, tatt ansvar for å opprette krisesentre for voldsutsatte, tiltak og bokollektiv til tvangsgiftede, tiltak og beskyttelse til ofre for menneskehandel. Fremdeles kjemper vi hver dag for at overgrepsutsatte skal få beskyttelse, rettigheter og retten til å leve uten vold og diskriminering. Vi arbeider for likestilling. Vi aksjonerer og demonstrerer. Vi arbeider sammen mot patriarkalske strukturer som vi anser som bakenforliggende årsaker til kjønnsbasert vold. Vi arbeider med et flerkulturelt og et intersesjonelt perspektiv.
For Krisesentersekretariatet er det først og fremst de voldsutsattes behov og rettigheter som danner premissene for vårt politiske pådriverarbeid og for krisesentrenes innhold og tilbud. Det har også vært viktig for oss at minoritetskvinner får mulighet til å kjempe på egne premisser. Derfor har vi ved å inngå ulike samarbeid fremmet organisasjonenes egne krav. Sammen med MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner, og andre likestillingsaktører, har vi bl.a. kjempet kampen mot regjeringens forslag om å heve botidskravet for selvstendig opphold ved familiegjenforening. Den kampen vant vi.
Kvinnebevegelsen tar ansvar og er solidarisk når staten svikter. Arbeidet med likestilling og kvinners rettigheter, som retten til et liv uten vold, har og vil aldri falle ned fra åpen himmel. Det er staten som har ansvaret for å påse at vi kommer i mål ut fra de internasjonale forpliktelser vårt land har ratifisert. Da oppleves det graverende når de som i så mange år har stått på barrikadene for alle kvinners rettigheter angripes og ansvarlig- gjøres.
Gjennom året har vi igjen satt fokus på de utfordringene vi fortsatt står overfor. Gjennom kampanjen «Taushet tar liv» har vi satt fokus på de menneskerettighetsbrudd kvinner og barn på flukt opplever. Vi har stilt krav om at kvinner og barn må få sine liv tilbake, og at det må være voldsutøver som må bære byrden gjennom større bruk av omvendt voldsalarm.
Vi har utarbeidet en «Gullstandard» for hvordan politiet må arbeide for å gi de voldsutsatte en reell beskyttelse. Vi har gjennom erfaringer fra krisesentrene fått innsikt i at politidistriktene fortsatt har store utfordringer da de ikke følger opp de prioriteringene de er pålagt gjennom Riksadvokatens rundskriv.
Sammen med kvinnebevegelsen og flere likestillingsaktører har vi satt fokus på det manglende rettsvernet kvinner utsatt for voldtekt har i Norge.
Vi har gjennom året kjempet for et likeverdig krisesentertilbud til alle voldsutsatte. Krisesentrene redder liv og helse.
Det er en myndighetsoppgave å forebygge, samt påse at voldsutsatte får den bistand og beskyttelsen de har krav på.
Hentet fra årsmeldingens forord skrevet av Tove Smaadahl, daglig leder Krisesentersekretariatet
Her kan du lese årsmeldingen i sin helhet: Årsmelding 2016
Publisert 04.05.2017