I år er det 40 år siden det første krisesenteret åpnet i Norge.
For å dokumentere behovet for et krisesenter åpnet landets første krisetelefon i Oslo 1. februar 1977. Etter en lang kamp med sentrale politikere for å få offentlige midler til drift, åpnet Norges første krisesenter i Oslo 2. mai 1978. Krisesenterbevegelsen vokste raskt og allerede i 1980 deltok 26 krisesentergrupper på den første landskonferansen i Oslo.
Krisesenterbevegelsen – med oppstarten av krisesentrene for kvinner og deres barn og det politiske pådriverarbeidet for et liv uten vold – er kanskje det viktigste sosialpolitiske tiltaket som har vært opprettet for voldsutsatte kvinner etter 2. verdenskrig. Visjonen for krisesenterbevegelsen, den gang som nå, er å gjøre dette rommet overflødig. Derfor har Krisesenterbevegelsen også innehatt den viktige rollen som katalysator for å realisere kvinners grunnleggende menneskerett til et liv uten vold.
I dag, i 2018, blir vold mot kvinner og vold i nære relasjoner anerkjent som en systematisk og utbredt krenkelse av kvinners menneskerettigheter i Norge.
Da det første krisesentrene ble åpnet i England i 1972, var nok ingen klar over at de skulle bli en del av en verdensomspennende reaksjon på vold mot kvinner.
Bakgrunnen til at den første krisesentergruppa i Norge ble etablert startet da 18 norske kvinner reiste til Brüssel i mars 1976. Der ble det holdt et internasjonalt tribunal om forbrytelser mot kvinner. Her vitnet kvinner fra hele verden om ulike former for kvinnediskriminering og vold mot kvinner.
Her finner du rapporten fra «Forbrytelser mor kvinner» fra tribunalet i Brüssel
En av kvinnene som deltok på Tribunalet sier:
”Hva gjør vi – hva i hule heiteste gjør vi – når bevisstheten om at kvinner er undertrykt blir så total? Kan vi i det hele tatt fungere med en slik bevissthet? Går på jobben og fungere i den hver dag med den bevisstheten? Klarer vi å beholde den bevisstheten når vi skal klare å fungere som om den ikke eksisterer?»
3 av kvinnene som hadde deltatt på Tribunalet i Brussel sammenkalte til et åpent møte i mai 1976 på Kvinnehuset i Rådhusgata 2. Det første huset i Oslo uten adgang for menn. Cirka 70 kvinner meldte seg, og selv i Kvinnehusets storhetsperiode var dette et formidabelt oppmøte. Hege Brækhus fra JURK (Juridisk rådgivning for kvinner) var også på møtet og hun holdt innledning om “kvinnemishandling” og Asta Magni Lykkjen snakket. Hun jobbet da med et manus om voldtekt. Også Gerd Brantenberg deltok på møtet forteller Janne Krogstad i en artikkel i jubileumshefte «Kvinnerommet». På møtet ble den første krisesentergruppa i Norge etablert
Her finner du 30 års jubileumsheftet «Kvinnerommet»
“Vold mot kvinner var vel knapt et spørsmål for meg før dette møtet,” fortsetter Janne.
“Jeg var møteleder, og det var det. På dette møtet kom det omtrent
bare ukjente damer. Helt alminnelige damer, altså,” presiserer Janne Krogstad.
“Vi ante ikke hvor stort det skulle bli,” forteller hun.
I begynnelsen ble mye energi brukt til å få offentlig finansiering til drift av krisesentrene. I Ellen Ahnfelts hovedoppgave i statsvitenskap fra 1987, konkluderer hun med at kvinners tilstedeværelse på politisk toppnivå har hatt stor betydning for at «kvinnemishandling så rask nådde frem til den formelle dagsorden, – det har vært en nødvendig om ikke tilstrekkelig betingelse”. Flere kvinnelige politikere trekkes som viktige aktører i Krisesenterbevegelsens første fase, blant annet Sissel Rønbeck (AP), Anne Marie Lorentzen (AP), Astrid Nøkkelby, Heiberg (H), Mona Røkke (H), Haldis Havrøy (AP), Hanna Kvanmo (SV), Astrid Gjertsen (H), Tove By (AP), Anne –Olaug Ingeborgrud (Krf) og Martha Seim Valeur. Blant annet var mange av disse kvinnelige politikerne viktige for arbeidet for offentlig finansiering av krisesentrene.
En stor takk til de mange tusen kvinner, kvinneorganisasjoner og politikere som gjennom solidaritet, kamp, mot og overbevisning har støttet Krisesenterbevegelsen. Vi oppnådd store forandringer og juridiske reformer, tiltak og handlingsplaner. Vi har gitt beskyttelse og hjelp til tusenvis kvinner og barn. Fra 2010 også voldsutsatte menn. Uten dere ville vi ikke ha vært der vi er i dag – men vi har en lang vei å gå før vi har nådd målet om «kvinnefred» for alle kvinner. Til tross for alt arbeid gjennom alle årene, har Krisesenterbevegelsen historie ikke blitt skrevet.
Publisert 16.01.18