Uttalelse om krisesentre og barnevernet

Krisesentersekretariatet utarbeidet i juni denne uttalelsen om krisesentre og barnevernet i forbindelse med saken fra Bodø der lederen ved krisesenteret flere ganger har varslet om kritikkverdige forhold og samarbeidsproblemer i barnevernet.

Et viktig mål med Krisesenterloven (2010) var å styrke krisesentrene som en del av en helhetlig tiltakskjede i kommunene samt fremme samarbeidet med de ulike hjelpeinstanser. I evalueringen av kommunenes implementering av Krisesenterloven (NOVA Rapport 19/14) forteller flere krisesentre at kommunene ikke har tatt ansvar for tilrettelegging av samordning, og fremdeles er det mangelfulle rutiner som sikrer at de ulike instanser ivaretar sine ansvarsområder. Rapporten viser en liten økning i skriftlige samarbeidsavtaler, da særlig med barnevernet, men fremdeles har de fleste krisesentrene kun faste kontaktpersoner med offentlige instanser.

Lederen ved krisesenteret i Salten, Wanja Sæther, har etter å ha varslet flere ganger om kritikkverdige forhold og samarbeidsproblemer i barnevernet, engasjert advokat for å få tilsyn med barnevernstjenesten i Bodø kommune.

Til tross for en økning av undersøkelsessaker i barnevernet som følge av bekymringsmeldinger fra krisesentrene de siste fem årene, opplever flere krisesentre at barnevernet ikke tar på alvor voldsutsattes barns rettsvern. Vi ønsker å presisere at det blir utført mye godt barnevernsarbeid for voldsutsatte barn, men alt for mange krisesentre rapporterer:

  • Mangel på kunnskap om hva krisesenter kan tilby.
  • Manglende felles forståelse på «hva er vold» og konsekvenser for barna.
  • Manglende rolleavklaringer, for den voldsutsatte, krisesenterets og barnevernets ulike mandat og roller.
  • Når mor ikke vil på krisesenter og barnevernet mener at hun «må».
  • Barnevernets manglende kompetanse og metoder på trussel- og sikkerhetsvurderinger for voldsutsatte familier.
  • Manglende samarbeid mellom krisesenteret og barnevernet under oppholdet: hvem gjør hva, og når?
  • Barnevernet bruker ofte krisesentrene som hvilepute og gjør seg vanskelig tilgjengelige når brukerne bor på senteret.
  • Manglende samarbeid og tiltak i regi av barnevernet under utflytting til egen bolig og oppfølging etter oppholdet på krisesenteret.
  • Manglende formalisert samarbeidsavtale med barnevernet som regulerer samarbeidet, i startfasen, under oppholdet og avslutning (hvem gjør hva og når).
  • Undersøkelsesfasen tar ofte lang tid, og opplysninger fra krisesenter blir ikke godt nok vektlagt i denne fasen. Muligheten for å sette inn tiltak i familien før undersøkelsen er ferdig sitter langt inne hos barnevernet.

Krisesentersekretariatet synes det flott at lederen ved krisesenteret i Salten setter barns rettsvern så høyt, og at hennes kamp og bekymring for voldsutsatte barna har medført at hun har sett seg tvunget til å engasjere advokat for å få til endring av et system som svikter de mest sårbare – barna.