Vår ideologi bygger på solidaritetstanken - kvinner hjelper kvinner. - Og plattformen vedtatt på krisesentrenes landskonferanse i Tromsø 1982. Plattformen sier noe om Krisesenterbevegelsens bakgrunn og den holdningen vil har til kvinnemishandling. I tillegg viser det målsetningen med det arbeidet som Krisesenterbevegelsen driver.

Plattformen lyder som følger:
"Vold mot og mishandling av kvinner er en del av kvinneundertrykkingen. Kvinneundertrykkingen er samfunnsbestemt."

Vi ønsker derfor å angripe ethvert forhold i samfunnet som legitimerer, underbygger og opprettholder vold mot kvinner. I dette arbeidet er vi partipolitisk nøytrale og ikke tilknyttet bestemte organisasjoner eller trossamfunn.

Kvinner enes i kamp mot undertrykking av kvinner - privat såvel som samfunnsmessig.

Ideologien og plattformen er todelt

Den andre delen er den utadrettede: Dvs. foredrag, holdningsendring, med andre ord angripe ethvert forhold som opprettholder og legitimerer vold mot kvinner. Både den innadrettede og den utadrettede delen er like viktige. Vi kan ikke bare arbeide innadrettet eller utadrettet. Her må det en balanse til.

Litt om det vi arbeider med innad

Kvinnene skal møte kvinner, - ikke profesjonsutøvere. Man kan si at krisesentrene fungerer som en mellomstasjon mellom det sosiale nettverk og det offentlige hjelpeapparat. kontakten begge veier styres av kvinnen selv. Vi overprøver ikke kvinnens valg av løsninger.

Krisesentrene umyndiggjør ikke kvinnene, noe som dessverre ofte skjer innenfor det offentlige hjelpeapparat. Innenfor hjelpeapparatet må kvinnen ofte akseptere "ekspertenes" definisjon og valg av løsning på kvinnens problemer.

Hvem tar da ansvaret for kvinnens liv? - Hjelpeapparatet eller kvinnen selv?

Krisesentrene har noe unikt, vi har kvinnefellesskapet. - Kvinner hjelper kvinner - på kvinners premisser. Krisesentrene har hele tiden kvinnen og deres barn i sentrum, men det forutsettes at ansatte og vakter er personlig engasjert i det arbeidet som gjøres. Slik at relasjonene blir personlige og ikke institusjonaliserende.

Som krisesenter skal vi ikke umyndiggjøre våre brukere og beboere, stikkord her er:

Kvinner definerer selv sin egen situasjon

• Hun får hjelp til selvhjelp
• Hun blir trodd
• Vi har tid til å lytte, for så å hjelpe henne å stake ut en kurs hun selv vil gå.
• Krisesentrene har innlevelse i kvinnens problematikk, og vi føler solidaritet med kvinnene.

Alt dette kan oppsummeres i at kvinnene gis mulighet til igjen å ta styring og ansvar for eget liv. For å kunne klare dette, må vi sette beboerne, de kvinnene og barna som bruker krisesenteret i sentrum og ikke oss selv.

Litt om det arbeidet vi gjør utad

Ut i fra vår ideologi skal vi synliggjøre mishandlingsproblemet slik at samfunnet må forholde seg til dette som et alvorlig sosialt problem av stort omfang. Vold mot kvinner er ikke bare et individuelt problem, men et samfunnsproblem. Volden er et kollektivt problem for alle kvinner, fordi vi alle er potensielle voldsofre ut i fra vårt kjønn.

Kvinnemishandling er en ekstrem form for kvinneundertrykking. Og Kvinnemishandlingsproblematikken må vi se i en kjønnskulturell ramme. Hva handle så kjønnskultur om? Jo- strengere grenser, ofte relative og lite tydelige. Vi er så vant til det at vi overser eller ufarliggjør dem. Disse grensene markerer hva vi har lov til å tenke, mene og føle som kvinne.

Den enkelte kvinne og mann er ikke ansvarlig for den tunge kjønssrollekulturen som råder i vårt samfunn, men vi er ansvarlige for å få til forandring. Ved at vold knyttes til mandighet og omsorg til kvinnelighet, er vi med på å opprettholde den kulturelle legitimitet av mishandling. Derfor dreier ikke mishandlingsproblematikken seg om de andre, men om deg og meg. Jeg minner om at: I plattformen står det at vi skal angripe ethvert forhold i samfunnet som legitimerer, underbygger og opprettholder vold mot kvinner.

Vårt mål krever absolutt at krisesentrene arbeider kvinnepolitisk, og ikke lar seg kneble av bevilgende myndigheters ønske om en god "samarbeidsånd". Den politiske aksjonen ved krisesentervirksomheten gjelder ikke bara å avdekke mishandlingsproblematikkens karakter og omfang, men innebærer også direkte press mot ansvarlige myndigheter for å få igang tiltak utover krisesenterdrift for å bekjempe kvinnemishandling og seksualisert vold.

Departementet bevilger i dag penger til krisetiltak i stedet for til voldtatte og mishandla kvinner. Dette er en utvanning av begrepet kvinnemishandling.

Trenger Norge en fortsatt aktiv kvinnepolitisk krisesenterbevegelse, eller har vi kommet dit hen i historien at vi kan slappe av å komme i etablerte former? Vi tror at Krisesentrene og bevegelsen må bestå, for å spre sin ideologi og for å bekjempe vold mot kvinner og kvinneundertrykkingen. Vi må være et alternativ til det etablerte. For å være et alternativ, er det nødvendig for krisesentrene å forhandle med motparten, myndighetene og storsamfunnet - for å oppnå mål.

Det er her i disse forhandlingsprosessene at det ligger en fare for krisesentrene og deres ideologi. Krisesentrene og bevegelsen må klare og holde sterkt på ideologien, vår form og våre visjoner om å få til sosiale endringer, og ikke samtidig blir påvirket eller forandret fra å være i opposisjon til å gå inn i de passive rekker. I en forhandlingsprosess er det kanskje nødvendig at en noen ganger ender opp med et kompromissforslag, noen ganger vinne, andre ganger tape. Det som er viktig er at krisesentrene hele tiden holder på sitt alternative budskap til samfunnet i en forhandlingsprosess.

Hvis krisesentrene mister sin kvinnepolitiske forankring, mister vi vår egenart, vår politiske styrke og vår viktige rolle i bekjempelsen av vold mot kvinner. Krisesentrene kan lett bli "svelget opp" av det offentlige hjelpeapparat, eller bli et ufarlig og tamt tillegg til det offentlige, og her er det mange som befinner seg.

Krisesentrene må i tillegg være forsiktige med å ta til seg verdier i storsamfunnet. Selv om disse verdien i og for seg kan være kvinnevennlige verdier, så må en hele tiden vurdere om disse verdien hører hjemme i krisesenterbevegelsen.

Man vinner litt, man taper litt, men det vi må passe på er å ikke miste hovedmålet vårt; Å angripe ethvert forhold i samfunnet som legetimerer, underbygger eller opprettholder vold mot kvinner.