Hvordan vil krisesenterbevegelsen utvikle seg i 1990-årene?

Innlegg av Rachel Paul på landskonferansen i Bergen 1993

Kvinnemishandling vil bli tatt opp i FN, og de har kommet ut med en rapport i år: Strategies for Confronting Dom. Violence: A resourse manual. Kvinnemishandling har kommet på dagsorden, men hvordan går det med de forskjellige sentrene rundt omkring i landet (og med bevegelsen)?

Mye har skjedd og mye har blitt gjort de årene det har vært drevet kvinnekamp mot kvinnemishandling. For å nevne noe av dette:

Det er blitt mer enn 50 sentre i Norge

Kvinnemishandling har blitt synliggjort

Kvinnemishandling har blitt et legitimt og akseptert begrep sosialt og politisk

Søkelyset har blitt rettet mot seksualitet vold. Det har blitt startet støttesenteret mot incest og voldtektsmottak i kjølevannet av K.S.bevegelsen.

Det har blitt et behandlingssenter for menn som mishandler

DVi har fått offentlig påtale i mishandlingssaker

Jeg har tenkt å:

1.	presentere og se nærmere på hvordan K.S. modellen har utviklet seg i andre land- de retningene de har tatt og hvor de befinner seg i dag. Hvilke tendenser har festet seg i disse modellene i deres arbeid mot kvinnemishandling.

2.	forsøke meg på en analyse av tendenser og retninger i K.S bevegelsen.

3.	ta opp noen av de dilemmaene som K.S bevegelsen møter gjennom sin kamp for å overleve i et patriarkalsk samfunn og i sin kamp mot vold mot kvinner.

4.	og til slutt – hvordan vil K.S bevegelsen utvikle seg?

Begynner med punkt 1:
Jeg skal gå fort gjennom utviklingen av K.S bevegelsen i Storbritannia, USA, Holland, i Norden: Sverige, Finland, Danmark og litt om India, siden jeg opprinnelig er fra India.

Ved å studere utviklingen av K.S bevegelsen i andre politiske, økonomiske og sosiale miljøer, kan vår egen utviklingen og de forskjellige trekk som fester seg i vår bevegelse kanskje blir klarere for oss(vi kan lære av andres nedgang og fremgang).
I tillegg er det alltid lettere å være kritisk til noe som skjer i andre land langt borte fra oss!

Krisesenterbevegelsen som vi kjenner til i den vestlige verden, startet i England tidlig i 70-årene, som et direkte produkt av kvinnebevegelsen fra sent i 60-årene og tidlig 70-årene.

Det hele begynte med 500 kvinner og barn som gikk ut og demonstrerte med å gå i tog med en ku fordi gratis melk på skolen ble stoppet. De (og kua) fikk en del oppmerksomhet. Kvinnene fant hverandre. Etter det bestemte de seg for å ha et møtested for alle kvinner som vil møtes og prate om ting som interesserte dem. Kvinnen begynte å prate sammen, og da kom de ut med de forferdelige historiene om den volden de opplevde hjemme.

Chiswick Womans Aid- det første krisesenteret som kvinner kunne flykte til, ble åpnet. Snart ble det flere sentre. På national Woman\s Aid Federations første møte i 1974 var det 35 grupper(som tilhørte den føderasjonen). Føderasjonens kontor er i Bristol, det er et koordinerende organ.

I begynnelsen fikk disse sentrene offentlig midler. Etter hvert har kommunene åpnet sentre. Dette har ført til at de opprinnelige sentrene får mindre og mindre støtte. De sentrene som drives av kommunene, jobber ikke kvinnepolitisk, de er et tiltak som gir hjelp til den enkelte kvinnen. (Selv om Womans Aid sentrene får lite støtte, er de stapp fulle)
Dvs i England har det blitt til at sentre drevet av krisesenter gruppa som ahr sin ideologi forankret i feminismen, og sentre drevet av kommunen som "tillegg" til det etablerte apparatet. Det er ikke vanskelig å skjønne hvem som får bevilgningene.

I USA startet K.S bevegelsen, eller Batterd Womens Movement, i 1973-74. Litt etter England. De startet med sentre i Minnesota og Boston. Krisesentertanken tok lenger tid på å spre seg i USA enn i Engalnd, og offentlig erklæring og støtte kom også mye senere. Begge disse to sentrene i USA har sitt utspring fra kvinnebevegelsen og bevisstgjøringsgrupper fra den tiden. Disse gruppene så på kvinnemishandling ikke som den enkelte kvinnens problem, men som et resultat av maktforskjellen mellom men og kvinner.

Det ble åpnet flere sentre med full økonomisk støtte mellom 1976 og 1979, 14 sentre ble åpnet bare i Minneapolis. Krisesenterbevegelsen i USA begynte å vokse, og med det kom også en del problemer. Sentre som ville starte opp måtte overbevise kommunen og andre bevilgede organisasjoner som e støtte hos, om at deres støtte om penger var legitime. Noen sentre valgte å tilpasse seg tankene til dem de søkte penger fra. De fleste sentre søkte etter hvert offentlige midler. Sentrene mente at medarbeiderne kunne få betalt, at brukere kunne få bedre hjelp, og at å få offentlige midler var en offentlig erkjennelse av og støtte til deres arbeid. Da kunne de også ekspandere og gjøre mer.

Men med penger og med at de ble større kom også en del problemer. Noen av de største sentrene begynte å forandre seg i formen. I mange sentre USA har det blitt stor kille mellom administrativarbeid og støttearbeid.

En kvinne sa:"There is a split between administration and service work. We all have separate offices, which we never had before, and work specifications. I am worried that we could form a “professional" skills attitude. You have to remember where you came from – batting could happen to me. Now we have formalised case reviews. It creates distance between you and the residents."

Sentre ble spesialisert med klar arbeidsfordeling mellom medarbeiderne.
I prosessen med å overbevise kommunene og myndighetene overtokk noen sentre myndighetenes "verdier". De begynte bruke psykologiske begrunnelser for kvinnemishandling, fordi disse begrunnelsene fikk bedre aksept hos myndighetene enn sosiale begrunnelser.

I mellomtiden har en del tradisjonelle veldedighetsgrupper begynt med tiltak for mishandlede kvinner, men de har liten kvinnepolitisk bakgrunn.

I 1979 fikk ICD den internasjonale klassifikasjons-manualen for diagnoser to nye kategorier, en for mishandlede kvinner og en for mishandlede hustruer. Med andre ord det å bli utsatt for kvinnemishandling ble registrert som en sykdom!!!
De hadde definert mishandlede kvinner som en "mental health issue", et tema under psykisk helse.

I 1986 ville en komité fra American Psychiatria Association prøve å klassifisere mishandlede kvinner som masochistiske personligheter.( Dette var i lys av undersøkelser…? som mente at kvinner var like voldelige som menn)
Dette betyr at det føres en ideologisk krig om forståelsesformer.

En del sentre har tatt enn profesjonell retning ( en psykiatrisk retning) hvor fokus er på kvinnens adferd og på psykologisk eller psykiatrisk behandling av henne. Dob & Dob kaller USA for et terapeutisk samfunn og hevder at noen sentre har dette terapeutiske synet på brukerne. Dvs at disse sentrene beveger seg fra å forstå kvinnemishandling i sammenheng med generell kvineundertrykking, til å forstå kvinnemishandling som et personlighetstrekk ved den enkelte kvinnen. Det er det sistnevnte synet som får penger av staten.

Det ser ut til at staten helst vil betale for personkritikk. Kritikk av systemet er sett på som mindre betalingsverdig. Det er ironisk at krisesentergruppen som begynte å e på kvinnemishandling som et samfunnsproblem ender med å se på kvinnens adferd.

Det er noen sentre som fremdeles legger vekt på å være grasrotaktivister og som mener at deres styrke ligger i å jobbe kollektivt, og at det er viktig bekjempe samfunnsproblemer som undertrykker kvinner. Men disse sentrene får lite offentlig støtte og lite ressurser generelt.

I Norden:

Danmark:
Danmark har ca 40 krisesentre. Jeg har besøkt to av dem, Damehuset og en senter i Roskilde. De to var drevet på veldig forskjellig måte.

Damehuset:
Sentret åpnet i 1979. Det drives av ca 60 kvinner etter flat struktur. Oppgaver går på rotasjon. Damehuset har plass til ca 18 kvinner og 18 barn.

Sentret får ikke økonomisk støtte fra staten, og de har heller ingen sikker ordning med kommunen. København og noen andre kommuner sender inn penger, men ikke mye. All økonomisk støtte går til drift, en vaktmester og to barnearbeidere lønnes. Alle vakter, dag og natt, jobber frivillig. For å unngå å bli avhengig av det offentlige har de valgt en slik frivillig ordning. Hovedargumentet for gratisarbeidet er altså at dette er viktig at sentret skal beholde sin autonomi, dvs ingen styring fra det offentlige.

Roskilde:
Sentret i Roskilde fikk bevilgninger både fra stat og kommune. Sentret klarer seg økonomisk, og er drevet av en leder og åtte medarbeidere som alle blir lønnet for arbeidet. Som Damehuset har også sentret i Roskilde begrenset antall plasser. År det blir fullt, blir kvinner avvist.

Sverige:
De første sentrene i Sverige ble startet i Göteborg og Stockholm i 1978. Jeg besøkte tre sentre i Sverige:
"Alle kvinnors hus i Stockholm", "Alla kvinnors hus i Karlstad" og et senter i Eskilstuna. Alle tre får offentlig støtte, men de har ikke nok midler til å hold åpent hele døgnet.

Alla kvinnors hus i Stockholm:
Sentret har lønnet dagarbeidere som er ansvarlig for den daglige driften. Ellers baserte sentret seg på frivillige vakter. Sentret har bare åpent noen timer hver kveld, store deler av kvelden og natten er sentret stengt. Dersom kvinner trenger hjelp og tak over hodet om kvelden eller om natten, må de kontakte en kommunal sosialjour.

Finland:
Jeg har enda ikke vært der, men så vidt jeg kjenner til, et det et krisesenter i Finland. Det ble startet for 7 år siden. Finland har ikke hatt en krisesenterbevegelse med basis i kvinnebevegelsen. De har hatt noen "krisehjem" som har blitt drevet av myndighetene og kirken. Det er altså lite tradisjon på krisesenter slik vi kjenner det fra Norge.

Island:
Island er ikke tatt med i undersøkelsen min, derfor vet jeg lite om hvordan krisesentret drives der, og hva slags tradisjon sentre drives etter. Jeg vet at det er et senter i Reykjavik som dekker hele Island.

Holland:
I 1988 var jeg i Holland og besøkte to sentre der, et i Amsterdam og et i en mindre by. Sentret i Amsterdam ble drevet ca 60 kvinner. De skilte klart mellom drift av sentret og kvinnepolitisk arbeid. Kvinnepolitisk arbeid ble sett på som en viktig arbeidsoppgave for sentret, men med de bevilgningene sentret hadde, syntes de ikke at denne typen arbeid kunne lønnes. De midlene de hadde, rakk så vidt til den daglige driften, vaktene jobbet stort sett frivillig.

De hadde en ordning slik at de frivillige vaktene som ikke var i annet lønnet arbeid, beholdt arbeidsledighetstrygd. En slik ordning i forhold til arbeidsledighetstrygd hadde de i Danmark også og delvis i Sverige. PÅ denne måten kan idealistiske organisasjoner i disse landene "bruke" arbeidsledige. Det er selvfølgelig både fordeler og ulemper ved en slik ordning.

India:
I India er det ca 5 sentre. Alle drives på forskjellig måte.

Det første i Dehli – Saheli – har sitt utspring i kvinnebevegelsen. De vil bekjempe vold mot kvinner, og støtte mishandlede kvinner. I India er ikke skilsmisse et reelt alternativ, kvinner er økonomisk avhengige av menn. Krisesentret tar derfor ofte kontakt med mannen og "truer" ham. Mennene vet at kvinnene får hjelp på sentrene, og at de ikke er alene. Stort sett har sentret gode erfaringer med å ta problemene opp med mishandler, det fungerer på et vis. Sentrene i India vil ikke ta imot støtte fra myndighetene, de var redde for at myndighetene da ville kreve å få være med på styringen av driften. De var opptatt av å være uavhengige av politikere.


2. Ideologi

Ideologien har veldig stor betydning for krisesentrene og kriseseterbevegelsen.

Krisesentrene jobber ut fra hjelp til selvhjelpsprinsippet. Krisesentrene er kvinnekollektiv som gir støtte til mishandlede kvinner. Kvinner kan bo anonymt på sentrene. Anonymiteten bidrar til at makten blir plassert hos kvinnen, hun bestemmer helt om hun vil si hvem hun er, og ha hun vil gjøre. Hun kan ta sine egne valg uavhengig av andre, og hun velger selv om hun vil ta disse valgene. Ingen autoritet kan tvinge henne til å gjøre noe som helst. Krisesentrene er en trygg base som gir mulighet for å møte og være sammen med kvinner som er i samme situasjon. Hun får styrke i kollektivet, og opplever at det volden hun har vært utsatt for, ikke bare er hennes private opplevelse. Hun får et nytt perspektiv og kan se de samfunnsmessige mønstrene som ligger til grunne for volden. Hun ser lignende mønster bak den volden og mishandlingen andre kvinner har opplevd. Hun ser den politiske og samfunnsmessige betydingen bak sin og andre kvinners voldsopplevelser. Hun ser den volde hun og andre har opplevd som et uttrykk for menns makt, dominans og kontroll over kvinner.
Ideologien er drivkraften bak krisesenterarbeid, og ideologien har en direkte effekt på den hjelpen krisesentrene gir. Jeg mener at ideologien har stor betydning for hva slags "hjelp" sentret gir og for kvaliteten på denne hjelpen.

Spesielt gjelder dette fremtidige og langtidsmessige støtte til kvinner og langtidsmessig påvirkning av samfunnet. Jeg mener at presset utenfra for å avpolitisere og ufarliggjøre krisesenterbevegelsen har vært konstant. (Med politiseringen mener jeg bl.a. det å ha en feministisk forankring) Dette konstante presset har påvirket bevegelsen.

Noen kvinner og sentre har satset mindre og mindre på ideologi og mer og mer på å etablere seg som et "tiltak ". Innenfor disse "tiltakene" tar en utgangspunkt i det enkelte individ, og mishandlingsproblematikken blir taklet og omhandlet på individnivå.

Den type arbeid sentrene gjør, er svært spesielt,
Arbeidet er usynlig for resten av samfunnet.
Det produseres ikke noe konkret eller synlig.
En søker å påvirke samfunnet og forandre samfunnsforhold.
En avdekker vold mot kvinner på det individuelle og samfunnsmessige plan.

Ser en på bevegelsen rundt om i verden, synes det som om myndigheter og etablerte systemer har lettere for å støtte sentre og tiltak som retter arbeidet og fokuset mot individet og konkret hjelp til individet, uten å prøve å forandre samfunnsforhold.
Hvis vi skulle prøve å se på krisesenterdriften på et teoretisk plan og spissformulere det, kan man gjøre det på følgende måte.

Jeg har satt opp noen punkter, og en kan se på dem som yterpunkter i dimensjoner. Stort sett beveger sentrene seg mellom disse punktene, men jeg vil gjerne nevne at slik jeg ser det, er det press på sentrene, og det er tendenser til at de beveger seg mot høyre siden av dimensjonen

- politisk opposisjon	- hjelp/kontroll
- selvhjelpsorganisering	- institusjonsmessig org.
- flat struktur	- hierarki
- brukere	- klient
- politisering	- avpolitisering
- åremåls engasjement	- faste ansatte
- ikke karriere	- karriere
- ikke "arbeidsplass" (kall)	- "arbeidsplass" (ikke kall)
- allment kvinnepolitisk arbeid	- hjelpearbeid
- lett tilgjengelig	- vanskelig tilgjengelig
- fattig	- rik
- endring av valgmuligheter	- endring av adferd
- samfunnsrettet	- individretter
- lav grad av arbeidsfordeling	- høy grad av arbeidsfordeling
- penger på gruppas premisser	- bundne bevilgninger
- alternativ/opposisjon til det	- del av/tillegg til det

3. Dilemmaer krisesenterbevegelsen møter

Gjør prosessen for å etablere seg og få anerkjennelse for arbeidet noe med idealismen i sentrene?

Har økonomisk avhangighet og regulerte arbeidsforhold en lammende og pasifiserende effekt på den ideologiske entusiasmen i gruppen.

Er det en tendens hos myndighetene og kommunene til å støtte de "mer institusjonaliserte" sentre, til fordel for de sentrene som har en klar kvinnepolitisk forankring?

For å se nærmere på noen av de dilemmaene vi står overfor i krisesenterbevegelsen har jeg tatt utgangspunkt i noen stikkord fra utviklingen i de sentre jeg har sett på. Jeg mener at disse faktorene har hatt stor betydning for hvordan sentrene har utviklet seg.

Noen tendenser og faktorer fra modellene i de ulike sentrene jeg har sett på:
Finansierings metoder og muligheter
Institusjonalisering / byråkratisering
Profesjonalisering av medarbeidere
Klientifisering / pasientifisering av brukere

Med offentlig støtte til krisesentrene fikk sentre er offentlig anerkjennelse av sitt arbeid. Dette var ned på å gjøre det klart at vold mot kvinner er en offentlig sak, og at samfunnet har et ansvar. For brukerne ga bedre økonomi en bedre service, men en kan se at finansieringsspørsmålet ikke er enkelt. På den ene siden gir offentlig støtte et signal om anerkjennelse av bevegelsene arbeid, på den andre siden har en "givers makt" til innsyn/påvirkning. Det hender også at sentre prøver å tilpasse seg de bevilgede myndigheters ønsker, og uten direkte press legger om driften mot institusjonaliseringen, for på den måten å sikre seg offentlig støtte. Institusjonaliseringen fører til en distansering fra brukere, og en beveger seg bort fra kollektivtanken.

Det er også en tendens til profesjonalisering, de som jobber ved sentrene er "eksperter", det ansettessosionomer, psykiatere, psykologer eller rådgivere.

Brukere blir sett på som klient eller pasient, noe som virker pasifiserende i forhold til den kollektive hjelp til selvhjelpstankegangen som opprinnelig lå til grunn for opprettelsen av krisesentrene.

Hvordan blir utviklingen?

Vil krisesentrebevegelsen fortsette å være en grasrotbevegelse, en opposisjon og en kritisk røst i forhold til det etablerte samfunnssystemet.

Vil bevegelsen beholde sin kvinnepolitiske profil?
Trenger Norge en fortsatt aktiv og kvinnepolitisk kvinnebevegelse, eller mener krisesenterbevegelsen at de har oppnådd en stor del av de opprinnelige formål, slik at de nå kan slappe av og komme seg mer etablerte former?

Jeg tror at krisesenterbevegelsen bør bestå, for å spre sin ideologi og for å bekjempe vold mot kvinner og kvinneundertrykking. Den vil være en opposisjon, et alternativ til det etablerte. For å være et alternativ, er det nødvendig for bevegelsen å forhandle med motparten, myndighetene og storsamfunnet, for å oppnå sine mål.

Det er her i disse forhandlingsprosessene at det ligger farer for krisesenterbevegelsen og dens ideologi. Bevegelsen må klare å holde sterkt på sin ideologi, sin form og sine visjoner om å få til sosiale endringer, og samtidig ikke bli påvirket eller forandret i retning av passivitet eller ikke-opposjonell virksomhet.

I forhandlingsprosessene er det kanskje nødvendig at det noen ganger havner et kompromissforslag, noen ganger vinner og taper noen ganger. Det som er viktig, er at bevegelsen hele tiden holder på sitt alternative budskap til samfunnet i forhandlingsprosessene.

Som Dob & Dob (bok om kvinnemishandling i England) sier, er denne prosessen som å jobbe i faresonen, "walking on the edge", hele tiden.

Hvis krisesentrere mister sin kvinnepolitiske forankring, mister de sin egenart, sin politiske rolle og sin viktige rolle i bekjempelse av vold mot kvinner. De kan da lett bli "svelget" av det offentlige hjelpeapparatet, eller bli et ufarlig og tamt tillegg til det offentlige apparatet.

Krisesenterbevegelsen må være forsiktig med å ta til seg verdier fra storsamfunnet. Selv om disse verdiene i og for seg kan være kvinnevennlige verdier, så må en hele tiden vurdere om disse verdiene hører hjemme i krisesenterbevegelsen.

Man vinner litt, taper litt, men det vi må passe på, er å ikke miste hovedmålet vårt, det å angripe et hvert forhold i samfunnet som legitimerer, underbygger eller opprettholder vold mot kvinner.