Kampen om å bli tatt på alvor
- om kvinner som opplever vold, og de menn som utfører volden

Skrevet av Ane Buer Ellestad
Mellomfag i kriminologi høsten 2001





Innholdsfortegnelse

1.0Innledning
1.1Bakgrunn for oppgaven
1.2Metode
1.3Definisjoner

2.0Omfanget av kvinnemishandling

3.0Hoveddel
3.1Dagens situasjon
3.1.1Politiet og rettsapparatet
3.1.1.1Det å anmelde
3.1.1.2Møtet med politi og domstolene
3.1.1.3Kvinnene i Kvinnekraftgrupa
3.1.1.4Kvinner på flukt
3.1.2Utenlandske kvinner og menn
3.1.3Dårlig koordinering og samarbeid
3.1.4Økonomisk støtte
3.1.5Menn fra høyere sosiale lag
3.1.6Lite fokus på mannen
3.1.7Kort oppsummering
3.2Hva bør gjøres?
3.2.1Hvilke reaksjoner ønskes for mannen?
3.2.2Bedre koordinering og samarbeid
3.2.3Tiltak rettet mot mannen
3.2.4Menn må engasjere seg
3.2.5Tiltak for utenlandske kvinner og menn
3.2.6Bruken av besøksforbud
3.2.7Stovnerprosjektet
3.2.8Økonomisk oppreisning
3.2.9"Kvinnofrid"
3.2.10Alternativ til dagens straffesystem
3.2.11Myndighetenes innsats
3.2.12Forebygging
3.2.13Hva nå?

4.0Avslutning

Litteraturliste

1.0 Innledning

1.1 Bakgrunn for oppgaven

I Dagbladets Magasinet 8. september i år kunne vi lese at totalt 11 kvinner har blitt drept i år, der politiet mener gjerningspersonen er kvinnens ektemann /samboer, eller tidligere ektemann/samboer. Etter denne datoen har vi hatt enda et tilfelle der en kvinne er drept, og der politiet mistenker mannen for å stå bak. Tall fra Kripos viser at i 2000 ble 11 kvinner drept av sin ektemann/tidligere ektemann eller samboer/tidligere samboer. Det utgjorde 28,9% av alle drapene begått i 2000. I alt ble 21 kvinner drept dette året ifølge tall fra Kripos (Drapstatistikk). Halvparten av de kvinnene som ble drept i fjor, ble drept av en mann de sto eller hadde stått meget nært.

Magasinet (8.09.01) kunne fortelle at av de 11 som har blitt drept hittil i år hadde fem anmeldt mannen tidligere eller tatt kontakt med politiet på grunn av mishandling eller trusler om vold. For disse kvinnene hjalp det ikke å ta kontakt med politiet. Deres liv ble tatt fra dem til tross for at de hadde fulgt de tilbud og muligheter som samfunnet tilbyr kvinner som blir mishandlet. Vi kan nok heller ikke se bort fra muligheten for at flere av de drepte kvinnene har opplevd vold fra sin drapsmann tidligere.

Man kan kanskje si at det å vise til drapstall ikke er ønskelig fordi drap er en helt spesiell forbrytelse, men jeg mener tallene allikevel burde tas til etterretning. Man kan spørre seg om hvordan dette kan skje i rettsstaten Norge. Kan vi se dette som et tegn på at dagens system ikke fungerer? Er rettssikkerheten for kvinner som lever i mishandlingsforhold gode nok?

Det er ikke bare drapstallene som kan sjokkere. Tall knyttet til omfanget av kvinnemishandling viser at dette er et alvorlig problem. Krisesentrene rundt om i landet får mange tusen henvendelser i året, og i gjennomsnitt overnatter 2500 kvinner og barn på krisesentre hvert år (Krisesentersekretariatet 2000). Jeg vil senere i oppgaven gå nærmere inn på omfanget av kvinnemishandling.

Tallene er store og problemet høyst alvorlig for de kvinner som opplever vold. Blir disse kvinnenes behov ivaretatt i Norge i dag? Hvilke behov har de?

Den overordnede målsettingen i forhold til kvinnemishandling kan sies o være at volden stanses. Hva kan man gjøre for at menn med et voldsproblem slutter å slå? Hvordan bør vi som samfunn takle denne volden?

I 1979 fikk Norge sitt først krisesenter, og i løpet av 20 år har vi fått 51 krisesentre rundt om i landet. Disse krisesentrene er ment å være et tilbud til kvinner som har opplevd overgrep av ulik karakter. Krisesentrene kan ses på som et hjelpetiltak for kvinnen, og bistår med råd og veiledning for kvinnen. Hvordan fungerer krisesentrene som tilbud til kvinnen?

Vi har også andre former for hjelpetiltak for å bedre situasjonen for kvinner som opplever overgrep. Sosialkontorer skal kunne gi råd og veiledning, politiet har ulike virkemidler de kan ta i bruk for å hjelpe kvinner. Hvordan fungerer disse instansene i samfunnet? Oppfyller de kvinnenes behov på en ordentlig måte? Samarbeider de bra seg imellom?

Med kvinnekampens fremvekst på 70-tallet kom også kravet om strengere straffer overfor menn som mishandler sine kvinner (Skjørten 1994). Også i dag ser vi stadig krav om strengere straffer som et tema på dagsorden. Strengere straffer kan ses i sammenheng med ønsket om at kvinnen bør anmelde overgrepet. Mange kvinner ønsker ikke å anmelde viser tall fra krisesentersekretariatet (2000). Er det sider ved dagens system som kan hjelpe disse kvinnene på en bedre måte?

Kravet om strengere straffer, og fokuset på hvor viktig det er å få satt overgriperen i fengsel har i enkelte tilfeller gått utover kvinnens egne behov (Skjørten 1994). Hvordan er situasjonen på dette området i dag? Hvordan ser ulike ”interessegrupper” i samfunnet på hva som er viktig for kvinne å gjøre? Er hovedmålet å få mannen i fengsel, eller er det andre tiltak, som for eksempel behandling som er ønskelig reaksjon for mannen?

Mine hovedproblemstillinger i denne oppgaven vil være:

Hvilke mangler ser ulike organisasjoner i Norge ved samfunnets måte å takle kvinnemishandling på?

Hva mener disse organisasjonene bør gjøres for å bedre dagens situasjon?

Hvilke reaksjoner er ønskelige for mannen?

Hvordan kan man på best mulig måte forebygge kvinnemishandling?

Utover disse hovedproblemstillingene stiller jeg store og omfattende spørsmål i denne oppgaven. Jeg har ikke mulighet til å gå inn i dybden på alle disse spørsmålene, hovedsakelig på grunn av oppgavens omfang. Men jeg synes det allikevel er viktig å stille disse spørsmålene for å vise mye av problematikken på dette området.

Jeg vil først i denne oppgaven gi en beskrivelse av metoden jeg har brukt for å skaffe data til oppgaven. Jeg vil så definere viktige begreper jeg bruker i oppgaven, for så å gi en oversikt over omfanget av kvinnemishandling. Deretter vil jeg gå inn på mine funn ved materialet jeg har samlet inn. I denne dele av oppgaven vil jeg først se på hvordan ulike organisasjoner oppfatter dagens situasjon. Jeg vi så gå inn på hvilke reaksjoner som er ønskelige for mannen, for deretter presentere ulike tiltak informantene mine har lagt frem.

1.2 Metode

I den offentlige debatten den siste tiden har jeg sett politikere og andre samfunnsengasjerte mennesker uttale seg om hvor viktig det er å få strengere straffer overfor menn som mishandler. Mitt inntrykk er at det er stor fokusering på hvor viktig det er at kvinnen anmelder, og hvordan dette skal føre til straff av mannen.

I artikkelen ”Problemer ved bruk av legalstrategi mot vold og seksuelle overgrep i familien” (1994) ser Kristin Skjørten på hvordan faktisk en del kvinner ikke ønsker å vitne mot mannen i en rettssak, og hun tar også opp at en del kvinner ikke ønsker å anmelde mannen.

På bakgrunn av fokuseringen på strengere straffer og viktigheten av anmeldelse fra kvinnens side, som media fremstiller, hadde jeg et ønske om å se nærmere på hvordan situasjonen egentlig er i dag. Er det slik at man ønsker seg strengere straffer blant de som representerer de mishandlende kvinnene? Hva føler de mishandlede kvinnene om å anmelde mannen? Det er ikke bare forhold rundt anmeldelsen som jeg er opptatt av. Jeg har vært interessert i å finne ut hvordan mennesker som jobber med vold mot kvinner og kvinnene selv, opplever ulike sider ved dagens situasjon i forhold til kvinnemishandling.

For å finne ut mer om dette valgte jeg å gå ut til ulike ”organisasjoner” for å høre hvordan de ser på dagens situasjon, hvilket ståsted de har i forhold til hva som bør gjøres med mannen som mishandler, og hva vi kan gjøre for kvinnen som har blitt/blir mishandlet.
Jeg har intervjuet seks personer, som representerer ulike instanser i Norge.

Jeg har valgt å anonymisere alle jeg har snakket med. De jeg har snakket med er alle i stor grad personer som ikke trenger anonymisering med tanke på at jeg har intervjuet dem på bakgrunn av deres stilling, (dette gjelder for alle unntatt GG). Jeg fikk ikke spurt alle de jeg snakket med om jeg kunne referere til dem med fullt navn. Jeg valgte derfor å anonymisere alle.

Jeg har intervjuet AA ved krisesentersekretariatet, BB ved et av landets krisesentre, CC ved likestillingssenteret, DD ved Stovner politikammer, FF ved Alternativ til Vold (ATV) og GG fra Kvinnekraftgruppa.

Krisesentersekretariatet er en paraplyorganisasjon for flere av krisesentrene i Norge. Her jobbes det med å styrke krisesentrenes arbeid utad. De jobber mye med lobbyvirksomhet og er aktive i å påvirke lovgivningsarbeid og rettspraksis. Krisesentersekretariatet har utarbeidet en del statistikk knyttet til kvinnemishandling, og driver med mye informasjonsarbeid for å få søkelys på kvinnemishandling.

Krisesentre er et tilbud til kvinner som har opplevd mishandling. På krisesenteret får kvinnen tilbud om samtale og også tilbud om å bli på krisesenteret en eller flere netter. Krisesenteret tilbyr også råd og veiledning over telefon. Krisesenteret jeg besøkte er økonomisk finansiert gjennom støtte fra kommunen og fra fylkesmannen i Oslo.

Likestillingssenteret er en uavhengig statlig instans som jobber for ”reell likestilling mellom kvinner og menn på alle samfunnsområder” (Likestillingssenteret 1999). Likestillingssenteret ligger under barne- og familiedepartementet. I forhold til kvinnemishandling er de et bindeledd mellom staten og hjelpetiltak og organisasjoner, som blant annet krisesentrene og ATV (CC).

Alternativ til Vold ” er et behandlingstilbud for menn med aggresjons- og voldsproblemer mot samlivspartner”(ATV). På ATV jobber det psykologer, både kvinner og menn. De tilbyr også samtaler til kvinnene til de menn som kommer til samtaler, gjennom det som heter partnerprosjektet. ATV ble frem til 2000 finansiert med støtte fra Oslo kommune og staten. I 2000 ble de fratatt statstøtten, og er i dag kun finansiert gjennom Oslo kommune (FF).

Stovner politikammer er et av politikamrene i Oslo. Stovner politikammer har hatt en satsning de siste årene rundt behandlingen av kvinnemishandlingssaker og er derfor aktuelle i denne oppgaven.

Kvinnekraftgruppa ” er en selvhjelpsgruppe for kvinner påført vold av sin mannlige samlivspartner” (GG). Kvinnekraftgruppa ble opprettet i 2000 med utspring fra partnerprosjektet hos ATV (GG).

Intervjuene, med alle unntatt GG, har vært kvalitative intervjuer der jeg har besøkt intervju- objektene på arbeidsplassen deres. Jeg har brukt en intervjuguide som mal ved alle intervjuene, men den har blitt noe justert etter hvem jeg har snakket med, og nye spørsmål har kommet underveis. Enkelte av informantene har snakket mye, uten at jeg har behøvd å stille alle spørsmålene jeg hadde, da de har blitt dekket av hva som er blitt fortalt uten spørsmål fra meg. I andre intervjuer har jeg fulgt intervjuguiden mer.

Jeg har brukt båndopptaker på alle de kvalitative intervjuene, da jeg føler dette er den beste måten for meg å kunne kommunisere bra med intervjuobjektet, samtidig som jeg skal få med meg hva de sier. Alle de jeg har intervjuet er personer som er vandt med å snakke om arbeidet de driver med, og jeg regnet derfor med at det å bruke båndopptaker ikke ville være noe problem for dem. Alle fikk spørsmål om det var i orden for dem om intervjuet ble tatt opp, og ingen hadde noen innvendinger mot dette. De kvalitative intervjuene varte i ca 1 time alle sammen. Noen av intervjuene har blitt avsluttet av en lengre samtale som ikke har blitt tatt opp på bånd. Det er hovedsakelig det som ble tatt opp på bånd som er materiale som denne oppgaven bygger på.

Informasjonen fra Kvinnekraftgruppa er hentet fra et dokument GG skrev til meg etter at jeg tok kontakt med henne. Vi hadde i utgangspunktet avtalt et intervju, men etter at vi hadde hatt en samtale på telefon, begynte hun å skrive ned sin egen historie og historien til fire andre kvinner i Kvinnekraftgruppa. Dette er kvinner som har blitt mishandlet selv. I dokumentet hun skrev fikk hun frem mye av det jeg er opptatt av i denne oppgaven, og vi ble derfor enige om å droppe det kvalitative intervjuet. Vi hadde isteden en samtale om det hun hadde skrevet til meg og også om andre aktuelle temaer knyttet til kvinnemishandling. Denne samtalen varte i 2 timer, og ble ikke tatt opp på bånd. Dokumentet hun skrev til meg er ”Politiforum” interessert i og det er mulig det blir en artikkel i dette tidsskriftet.

Jeg har i stor grad konsentrert meg om å intervjue mennesker som jobber med kvinner og/eller menn som er knyttet til kvinnemishandling. Jeg har ikke intervjuet kvinner som selv har blitt mishandlet. Årsaken til dette er av etiske grunner, og tidsmangel. De etiske grunnene mine er knyttet til det å skulle gå inn i livet til kvinner som har blitt mishandlet, for en så kort periode som 3 måneder. Jeg føler at det å leve i eller ha levd i et mishandlingsforhold er et meget følsomt tema. Jeg ønsket ikke å grave i mange kvinners vonde hverdag i en 1 times samtale, for så å aldri snakke med dem igjen. Dette er noe jeg føler krever mer tid, oppfølging og innlevelse enn hva jeg vil ha muligheten til på dette mellomfaget.

I forhold til GG følte jeg at det var etisk forsvarlig å snakke med henne, da hun er en del av en organisasjon/gruppe som er aktivt med i samfunnsdebatten rundt kvinnemishandling, og som jeg føler er trygge på å fortelle sin historie videre.

I oppgaven referer jeg også til dokumentasjon fra noe som heter ”KARI” gruppa som jeg fikk tilsendt fra AA fra krisesentersekretariatet. ”KARI” gruppa består av kvinner som lever på flukt. Gruppen ble startet av en kvinne som selv har levd på flukt, og som på eget initiativ startet denne gruppen for å få fokus på deres livssituasjon. Dette er alt fra dokumentasjoner på anmeldelser, henleggelser, rettslige kjennelser, sakskyndige uttalelser og også kvinners egne historier. Dette er papirer som også er blitt sendt til ulike departementer og er derfor offentlige dokumenter (AA). Jeg ser det derfor som forsvarlig av meg å referere og henvise til dette uten at jeg har snakket med noen av kvinnene i ” KARI” gruppa selv.

De personene jeg har snakket med kan ikke sies å være representative for en stor del av befolkningen. Jeg har snakket med et lite antall mennesker som jobber innen ulike organisasjoner og deres holdninger og syn på ulike temaer er nødvendigvis preget av det de jobber med. Jeg føler det er viktig å presisere dette. Det er viktig å ha i bakhodet hva de ulike personene jobber med og hva de har opplevd når man leser om deres perspektiver på ulike emner. Jeg føler allikevel deres meninger i forhold til ulike temaer er høyst aktuelle for å få et syn på hvordan man opplever dagens situasjon for kvinner som blir mishandlet, og hva man kan gjøre for å bedre deres situasjon.

Denne oppgaven er i stor grad bygget opp rundt hva de jeg har intervjuet og snakket med har fortalt meg. Faglitteratur har fått en mindre sentral del, da lite er gjort på dette feltet i Norge de senere år.

1.3 Definisjoner

Vold og mishandling er begreper jeg vil bruke mye i denne oppgaven, og begrepene vil bli brukt om hverandre. Jeg vil definere de på samme måte, og da ta utgangspunkt i begrepet vold. Begrepet vold er et omfattende begrep, som kan knyttes til ulike handlinger i ulike kulturer (Skjørten 1988). Jeg velger å følge definisjonen regjeringen bruker i sin handlingsplan ”Vold mot kvinner” (1998). Definisjonen de bruker er hentet fra verdikommisjonen og de definerer vold som ”et angrep på menneskers helse, selvfølelse, trygghet og livskvalitet” (handlingsplanen 1998, pkt. 3.1). Denne definisjonen innebærer både fysiske og psykiske overgrep. Jeg legger dette til grunn når jeg i den oppgaven bruker begrepet vold, og også begrepet mishandling.

Definisjoner av andre begreper jeg bruker, vil jeg gi underveis, da jeg ser det som mest hensiktsmessig.


2.0 Omfanget av kvinnemishandling

Det er umulig å gi noen helt klare tall på omfanget av kvinnemishandling. Det er stor grunn til å tro at det er store mørketall i forhold til de som anmelder mishandlingen, og også hvis en ser på krisesentrenes henvendelser. Kriminalstatistikken er til liten hjelp for å få et bilde av omfanget på anmeldelser knyttet til kvinnemishandling. Grunnen til det er at de der registrerer all vold under samme kategori. Stovner politikammer har i år laget en lokal statistikk som omfatter deres politidistrikt. De har til nå i år registrert 90 anmeldelser av mishandling der det er nær relasjon mellom offeret og overgriperen. Av disse velger omkring halvparten av ofrene å anmelde selv, mens i de øvrige sakene går politiet inn med offentlig påtale fortalte DD som jobber på Stovner politikammer. På dette politikammer har de satt i gang et prosjekt der de går mer aktivt inn enn tidligere i mishandlings saker. Jeg vil komme med en nærmere beskrivelse av dette senere i oppgaven.

På krisesentrene rundt om i landet var det i 1999 2436 kvinner som overnattet på et krisesenter, og det var ca 40 000 kvinner som tok kontakt med landets krisesentre (Krisesentersekretariatet 2000). Hva disse henvendelse dreier seg om sies det ingenting om, og det kan være samme kvinne som tar kontakt flere ganger. Til tross for disse svakhetene ved å bruke disse tallene gir de et bilde av at dette er et stort problem.

Daglig leder ved et av landets krisesentre anslår at vi klarer å fange opp ca 10 % av kvinnemishandlingen (BB).

Vi har ingen gode undersøkelser i Norge på omfanget av kvinnemishandling (Sætre 1997), men en fersk svensk undersøkelse viser at 46 % av alle kvinner er utsatt for vold fra sin partner i løpet av livet (FF, ATV). Alternativ til vold har gått ut med tall som sier at 100 000 kvinner blir mishandlet i løpet av 1 år. Dette er usikre tall, men jeg velger allikevel å presentere dem for å vise at omfanget av kvinnemishandling er tilsynelatende veldig stort, og mørketallene er enorme.

Av de kvinnene som oppsøker krisesentrene er det i forhold til andelen av befolkningen en overrepresentasjon av kvinner med utenlandsk bakgrunn. Innvandrer og mennesker med utenlandsk bakgrunn definerer jeg i denne oppgaven i henhold til politiets definisjon. Politiet definerer innvandrer som personer født i utlandet med to utenlandske foreldre og personer født i Norge med to utenlandske foreldre (Oslo politidistrikt). På krisesenteret i Oslo er 70% av de som oppsøker krisesenteret kvinner med utenlandsk bakgrunn (AA). Denne prosentvise andelen er nok ikke representativ for hele landet, da Oslo har en større andel kvinner med utenlandsk bakgrunn som beboere, enn i resten av landet. I Oslo utgjør mennesker med innvandrerbakgrunn 17,8% av den totale befolkningen (Oslo politidistrikt).
Tall fra hele Norden viser at 15-20% av de som bruker krisesentrene er utenlandske kvinner (Paul 1998:29). Hva kan være grunnen til at kvinner med utenlandske bakgrunn er så overrepresenterte? Blir deres behov ivaretatt slik tilbudet er i Norge i dag? Kan vi tenke oss at disse kvinnene har andre behov enn norske kvinner? Dette er spørsmål jeg vil komme tilbake til.

Mannen er en helt klar part i mishandlingsforholdet, men tall knyttet til han finnes det ikke mange av. Tallene på kvinner som er blitt mishandlet kan nok i stor grad overføres til antall menn som mishandler. Dersom man tar utgangspunk i det, viser tall fra Alternativ til Vold at meget få menn oppsøker hjelp. I 2000 fikk ATV totalt 161 henvendelser som gjalt menn som ønskes inn i terapi. 115 av disse henvendelsene var fra mennene selv, som ønsket å komme til terapi. De 46 resterende henvendelsene kom fra andre enn mannen selv, som for eksempel kone, familie, politi, fengselsvesen, venn eller kollega (Alternativ til Vold 2000:9). Som vi ser er tallet lavt i forhold til omfanget av kvinnemishandling.

Henvendelsene er imidlertid økende, og ATV har aldri hatt så lang venteliste som de har nå. De har merket en veldig økning de siste årene. (FF). Dette kan ses på som en positiv utvikling, og jeg vil komme tilbake til tilbudet for menn.

Som vi så over er andelen utenlandske kvinner som oppsøker hjelp stor. For mennene er andelen som er utenlandske ekstremt lav i forhold hvor mange som kontakter ATV. I 2000 var kun 7 av de 161 henvendelsene fra menn med utenlandsk bakgrunn, og de hadde 21 tilfeller der nasjonalitet ikke var oppgitt (Alternativ til Vold 2000:11). ATV antar at de fleste av de 21 er av utenlandsk opprinnelse. Dette utgjør ca 11 % av alle de som tar kontakt med ATV. Hva kan være årsakene til denne lave andelen, og hva kan gjøres for å nå ut til den gruppen menn på en bedre måte?

Tall knyttet til kvinnemishandling viser altså at dette er et stort problem, som samfunnet må ta ansvar for og få gjort noe med. Jeg ønsker i denne oppgaven å fokusere på hvordan ulike organisasjoner som jobber med kvinnemishandling opplever dagens situasjon, og hva de tenker seg at burde gjøres for å bedre situasjonen for kvinner som opplever vold, og også for de menn som utøver volden.

Hovedproblemstillingene mine har jeg lagt frem på side 2, og det er hovedsakelig disse jeg bygger oppgaven min rundt.

3.0 Hoveddel

3.1 Dagens situasjon
For litt over 20 år siden var kvinnemishandling et veldig tabubelagt tema, og det ble sett på som en problematikk som tilhørte privatlivet som andre ikke skulle blande seg inn i. Med kvinnekampens arbeid ble kvinnemishandling et tema på dagsorden, og man fikk fokus på kvinnemishandling som et samfunnsproblem (Skjørten 1994). Mye har skjedd på 20 år og vi har i dag et hjelpeapparat for kvinner som blir mishandlet. Kvinner har også fått flere tiltak som kan sikre deres situasjon, med blant annet voldsalarm og besøksforbud. Kvinner har også fått muligheten til å "forsvinne" dersom det er nødvendig fortalte AA fra Krisesentersekretariatet. Det å forsvinne kan gjøres på ulike nivåer etter hvor alvorlig situasjonen er for kvinnen. AA forklarte meg at kvinnen kan få hemmelig telefon nummer og adresse, og man kan i enkelte tilfeller blir slettet fra alle offentlige registre. Man kan ikke få nytt personnummer i Norge i dag, men dette er noe som diskuteres (AA).

Politiet har også tatt i bruk nye tiltak som er ment å hjelpe kvinnen, og jeg tenker da spesielt på innføringen av offentlig påtale som kom i 1988 (Skjørten 1994).

Mye har altså skjedd for kvinnene som lever i mishandlingsforhold, men som jeg har vist tidligere er omfanget fortsatt stort, og mørketallene antakeligvis enorme.

Hvordan ser kvinnene på situasjonen i dag? Fungerer hjelpeapparatet og rettsapparatet slik man ønsker?

3.1.1 Politi og rettsapparatet
3.1.1.1 Det å anmelde
Det å skulle anmelde et mishandlingsforhold til politiet har av mange blitt sett på som veldig viktig, og ved innføringen av offentlig påtale ble fokuset på at kvinnen måtte vitne stort. (Skjørten 1994). Skjørten tar opp i sin artikkel ”Problemer ved bruk av legalstrategi mot vold og seksuelle overgrep i familien” (1994) hvordan legalstrategikeres kamp for kvinnene i noen tilfeller har ført til enda større tap for kvinnen. Hun tar opp hvordan noen kvinner faktisk ikke ønsker at mannen skal komme i fengsel, og derfor ikke vil anmelde. I tilfeller der politiet tar ut offentlig påtale er ikke det å anmelde opp til kvinnen, men hun har muligheten til å nekte å vitne og Skjørten skriver at ”Opplysninger fra påtalemyndigheten i Norge viser at mange kvinner nå benytter seg av retten til vitnefritak i kvinnemishandlingssaker” (Skjørten 1994:113).

Hvordan er situasjonen i dag? Ønsker kvinner å anmelde?

Tall fra Krisesentersekretariatet viser at av et utvalg av de kvinnene som kom til et krisesenter i 2000 var det 32% som ikke ønsket å anmelde mishandlingen til politiet. Dette er utenom de som vil, men ikke tør å anmelde (de utgjør 12%).

Representanten fra Alternativ til Vold, FF, anslo at av de mennene som kommer til ATV er det ca. 10-20 % tilfeller der mannen er blitt anmeldt av kvinnen han har mishandlet. Det er altså ganske få menn som ATV kommer i kontakt med som har blitt anmeldt. Dette viser at det er mange kvinner som har valgt å ikke anmelde. Om de har tatt dette valget på bakgrunn av at de ikke vil, eller om de for eksempel ikke tør sier disse tallene ingenting om, men det viser at mange ikke anmelder. Da blir spørsmålet mitt; blir disse kvinnenes behov ivaretatt i en rettsstat der anmeldelse av mannen i mange tilfeller er eneste mulighet de har for å kunne få all den hjelpen de trenger? (Kvinner må blant annet anmelde for å få voldsoffererstatning. Voldsoffererstatning er en økonomisk ”oppreisning” som myndighetene utbetaler, særlig i saker der gjerningsmannen ikke er betalingsdyktig, eller ukjent (Hydle og Stub 1995). Hovedregelen for å få denne typen erstatning er at kvinnen anmelder ”uten ugrunnet opphold og (…) det må sannsynliggjøres at skaden fornærmede er påført er en følge av en straffbar voldshandling hun (.) har vært utsatt for” (Hydle og Stub 1995:64). Det er ikke et krav at mannen er dømt for forholdet (Hydle og Stub 1995)).

Hvordan ser kvinnene selv på det å skulle anmelde?
GG som er en del av selvhjelpsgruppa Kvinnekraftgruppa beskriver i dokumentet hvordan kvinnen som voldsoffer kan fra samfunnets side oppleve å få

”pålagt nærmest en moralsk borgerplikt til å anmelde (for sin egen skyld, for andre kvinners skyld og for den oppvoksende slekt - for at mannen skal få sin straff, for å skape en preventiv virkning for andre voldsmenn)” (GG)

GG sier at det å anmelde er noe de fleste må ta stilling til. Det kan for mange være et vanskelig valg, og blir nok vanskeligere jo tettere bånd man har til mannen som har brukt vold (GG). GG tror at noe av årsaken til at valget om anmeldelse er vanskelig er fordi det er stor usikkerhet rundt utfallet av anmeldelsen, både i forhold til eventuell straff og også i forhold til kvinnens forhold til mannen. Om volden avtar ved en anmeldelse eller øker kan variere.
Kvinnekraft gruppa er opptatt av at det å anmelde har mange momenter som kvinnen må ta hensyn til og veien til anmeldelse ”kan være preget av hindringer som gjør det legitimt å spørre hvor fri kvinnen egentlig er til å anmelde (GG).

Som vi ser kan det å skulle anmelde mishandling være et vanskelig valg å ta, som innebærer store vurderinger. Mange av de kvinnene som har blitt mishandlet er psykisk langt nede (CC), og hvordan kan vi tenke oss det føles når samfunnet rundt deg nærmest krever at du må anmelde. De som oppfordrer til anmeldelse gjør det nok helt sikkert med utgangspunkt i at de tror at det er det beste for kvinnen, men det kan se ut til at dette kan slå feil i noen tilfeller.

3.1.1.2 Møtet med politi og domstolene
Årsaken til at kvinner ikke ønsker å anmelde mannen kan være mange. Møtet med politi og rettsapparatet er nok en medvirkende faktor i mange tilfeller for om kvinnen ønsker å anmelde, trekke anmeldelsen, eller ikke ønsker å anmelde. Oppfatningen og møtet med politi og rettsapparatet varierer nok for de fleste kvinner, og samme kvinne kan ha forskjellige opplevelser.

Den store andelen av saker som henlegges (Skjørten 1994), kan nok for mange være en meget dårlig motivasjonsfaktor for å anmelde. Politiets opptreden enten når de blir tilkaldt til stedet der mishandlingen har skjedd, eller når kvinnen kommer på stasjonen er av stor betydning.

Jeg vil si at måten man oppfatter på politi og rettsapparatet i stor grad gjenspeiler et meget sentralt tema i forhold til hvordan man oppfatter dagens situasjon, særlig for kvinnene selv.

Møtet med politiet varierer veldig for kvinnene hevder BB fra krisesenteret, og noen etterforskere er flinkere enn andre til å ivareta kvinnens behov som offer. Andre etterforskere kan virke uinteresserte og ”ivrige etter å få henlagt saken”(BB). Slike møter med rettsapparatet er nok ikke akkurat det kvinnen trenger når hun først har bestemt seg for å anmelde.

AA fra krisesentersekretariatet kunne fortelle meg om en kvinne som har anmeldt sin tidligere mann til politiet 40 ganger. De aller fleste sakene har resultert i henleggelse. Slike historier påvirker nok andre kvinners avgjørelse i forhold til om de anmelder saken eller ikke. Av AA fikk jeg tilsendt dokumentasjon fra en gruppe kvinner som kaller seg ”KARI” gruppa. Dette er kvinner som lever på flukt, fra en mann som er ute etter dem. Her finner jeg mange historier om fortvilte kvinner som har benyttet seg av det tilbudet den norske staten tilbyr, ved at de har anmeldt saken og lagt sin skjebne i politiets hender slik det forventes av dem. Et stort flertall av sakene er blitt henlagt, og kvinnen sitter kun igjen med en enorm skuffelse og en konstant frykt for en mannen de har levd sammen med. Barna er ofte et stort problem i disse sakene. Faren kan i mange tilfeller har besøksrett, noe som medfører at kvinnen må ha kontakt med mannen. Kvinnene i ”KARI” gruppa er også veldig opptatt av at det er barna som er hovedofrene i disse sakene. Mange av barna har vært vitne til fars vold mot mor, noen har selv opplevd volden. Den psykiske belastningen dette må være for et barn tror jeg vi vanskelig kan forestille oss omfanget av. En kvinne forteller om flere episoder der mannen har fysisk mishandlet henne på ulike måter, og hun skriver at ”Mye av dette har barna sett på, og kommet med plaster” (”KARI” dokumenter).

Også etter brudd med far kan barna bli ofre, ved at de må leve med en mor som i mange tilfeller sliter med angst og depresjoner (”KARI” dokumenter).

Dette er altså kvinner som i stor grad har anmeldt ulike forhold til politiet, uten at noe har skjedd. Gjentatte skuffelser ved alle henleggelsene må være enormt belastende for kvinnene, og når man hører om slike historier er det kanskje ikke så rart at en del kvinner velger å ikke anmelde.

Med den store henleggelsesprosenten som faktisk er, og den store skuffelsen det er for mange når saken ikke fører noe sted (CC), kan man spørre seg om det er forsvarlig å anbefale kvinner å anmelde. Mest sannsynligvis vil de føle seg knekt enda en gang, og muligens miste motet enda mer.

3.1.1.3 Kvinnene i Kvinnekraftgruppa
Valget om å anmelde har vært forskjellig for alle de fem kvinnene GG fra Kvinnekraftgruppa beskriver i dokumentet. Om de har valgt å anmelde eller ikke på selvstendig grunnlag har vært avhengig av hvordan de har trodd utfallet vil bli, om det vil bli et positivt utfall eller en ny ydmykelse (GG). Deres opplevelse av rettsapparatet og politiet har i en del tilfeller vært avgjørende for om hun har valgt å anmelde eller ikke, og eventuelt trukket anmeldelsen senere. Av hensyn til omfanget av oppgaven vil jeg ikke gå i detalj i de fem historiene.

En av kvinnene har levd i to ulike forhold der hun har opplevd vold. I det første forholdet valgte kvinnen å anmelde ektemannen sin da hun følte seg truet på livet etter at hun valgte å gå fra han. I dette tilfellet og med de omstendighetene som oppsto har hun aldri angret på at hun anmeldte. Hun føler at hun i til denne saken fikk god støtte fra politiet. Anmeldelsen endte i henleggelse på grunn av bevisets stilling. Hun opplevde at mannen anmeldte henne for falsk anklage, og denne saken ble også henlagt.

I det andre forholdet denne kvinnen hadde der hun også opplevde vold vurderte hun først ikke å anmelde mannen. I dette forholdet opplevde hun at hun og mannen hadde en felles oppfatning av at volden var uakseptabel, og hun trodde ikke en anmeldelse ville føre noe sted. Mannen gikk med på å gå i terapi, og det var under denne behandlingen at hun valgte å anmelde mannen. Det gjorde hun fordi han begynte å true med politiet, og kvinnen følte at terapien ikke hjalp. Anmeldelsen av vold som han hadde påført henne tidligere føltes da som det rette å gjøre, for å skjerme seg selv og barna, og også for at han skulle ha en anmeldelse på seg dersom han gikk inn i et nytt forhold der han ville bruke vold.

Møtet med politiet var ikke like positivt denne gangen. I avhøret, som kvinnen opplevde som meget tøft, ble hennes troverdighet tatt opp. Forholdene rundt anmeldelsene og henleggelsene i hennes tidligere forhold ble vektlagt, og kvinnen opplevde dette som meget nedverdigende. Etter trusler fra mannen valgte kvinnen å trekke anmeldelsen. Politiets oppførsel var også avgjørende:

”Den tøffe og uverdige mottakelsen på politistasjonen var en medvirkende årsak til at hun mente at hun ville bli mer skadelidende ved å opprettholde anmeldelsen, enn ved å trekke den”(GG).

Denne kvinnen har altså hatt både positive og negative møter med politiet, men hun føler nok at den negative opplevelsen veier tyngst, og hun kvier seg for å skulle anmelde dersom hun skulle bli utsatt for vold igjen. Hun føler også at det at hun har en anmeldelse mot seg for falsk anklage (som ble henlagt), og det at hun senere har anmeldt en annen for så å trekke denne anmeldelsen etter kort tid vil medføre å bli møtt med mistro dersom hun på et senere tidspunkt skulle få behov for å anmelde noen andre for vold. GG skriver at
”dette gir henne følelsen av å være ubeskyttet i nye forhold. Det er som om hun med sine erfaringer med vold og anmeldelser, har falt utenfor rettssystemet”.

En annen av kvinnene opplevde at politiet kom etter en voldsom voldshandling, og de ba henne skrive under på en anmeldelse der og da. Hun sto da med både politiet, mannen og barna rundt seg, og følte sterkt at det var hennes ansvar å ta en avgjørelse. Politiet sa de ikke kunne ta med seg mannen hvis hun ikke skrev under. Hun fikk ingen informasjon om hva anmeldelsen innebar, og hun følte seg helt uten beskyttelse. Hun valgte å ikke skrive under, politiet dro og hun ble stående igjen med en mann som akkurat hadde banket henne opp og barn som var livredde. Hun følte hun at hun ble stående igjen med ansvaret, ”ingen sa at mannen hadde et ansvar for volden”.(GG)

Hvorfor politiet ikke tok ut offentlig påtale i denne saken sier dokumentet ingen ting om.

Mangler i politiets rutiner kan også påvirke livet til en kvinne som velger å anmelde. En av kvinnene i Kvinnevoldsutvalget levde med en mann som mishandlet henne svært grovt, blant annet ved seksualisert vold. Denne kvinnen brøt ut av forholdet etter en tid, og hun valgte å anmelde mannen. Hun opplevde at hun fikk meget god støtte og hjelp fra politiet på mange områder. Problemet kom med arbeidet til politijuristen. Anmeldelsen endte opp med kun å gjelde trusler han kom med etter at hun dro fra han, ikke volden i selve forholdet. Kvinnen fikk ingen informasjon om hvilke konsekvenser det ville få for henne at anmeldelsen ikke gjaldt hele forholdet. Anmeldelse førte til tre ukers fengselsstraff for mannen. Men på grunn av at anmeldelsen kun gjaldt trusler etter bruddet fikk kvinnen ingen voldsoffererstatning (GG).

Vi ser altså her at politiet ikke har gitt kvinnen de råd som ville vært til hennes beste. Vi burde vel kunne regne med at en kvinne skal slippe å sette seg inn i jussens alle finesser for å få best mulig hjelp? Man skulle da tro at politiets jurister ønsker det beste for offeret og gjør hva han/hun kan for at kvinnen skal få benytte seg av de rettigheter hun har?

En annen av kvinnene har også opplevd svikt hos politiet etter at hun valgte å anmelde. For denne kvinnen tok det lang tid før hun følte deg klar til å anmelde fordi hun var meget langt nede psykisk og hun var redd for reaksjoner fra resten av familien. Da hun tilslutt valgte å anmelde følte hun at hun fikk god hjelp fra lensmannskontoret. Kvinnen fikk beskjed om at anmeldelsen ville bli sendt etter at lensmannen hadde snakket med politijuristen der saken hørte hjemme. Etter en tid uten at noe skjedde tok kvinnen igjen kontakt med lensmannen uten at anmeldelsen ble sendt videre. ”Hun hadde vilje og overskudd til å anmelde, det hun ikke orket var å presse på lensmannskontoret for at de skulle gjøre jobben sin” (GG)
Denne saken endte aldri i retten.

Som vi ser av disse beskrivelsene har møtet med politiet og rettsapparatet vært meget negativt og skuffende for mange. Ønsket om politiets innblandelse har vært varierende, og en del av kvinnene har ønsket at politiet hadde tatt ut offentlig påtale.

3.1.1.4 Kvinner på flukt
I Norge har kvinner som lever i frykt for sikkerheten til seg selv og/eller eventuelle barn muligheten til å søke om hemmelig adresse og telefon nummer, og de kan bli slettet fra alle offentlige registre de står oppført i fortalte AA fra Krisesentersekretariatet. Mange av disse kvinnene har anmeldt mannen tidligere. For disse kvinnene har ikke rettsapparatet fungert, og de aller fleste sakene blir henlagt på grunn av mangel på bevis (AA). Kvinnene må altså igjen ta ansvar for å komme seg bort fra en hverdag en annen person gjør usikker for henne.

Det å si ifra seg sin identitet, og måtte flytte fra familie og venner må være svært tungt for de som gjør det. Mange av kvinnene som lever på flukt har ikke kontakt med familie og venner lenger, det er for risikabelt (Magasinet 2001). I et lite land som Norge er det vanskelig å forsvinne helt, og mange blir sporet opp til tross for at de ”lever på kode”. Da må de igjen forlate stedet de muligens har dannet seg et nytt nettverk på, og starte på nytt på et annet sted. Denne ufrivillige rotløsheten må være vanskelig både for kvinnene og barna de tar med seg.

Muligheten til å forsvinne på denne måten ses nok på av mange som et bra tilbud til kvinnene, men BB fra krisesenteret påpekte i mitt intervju med henne at denne muligheten ikke er noen ideell løsning. ”Det å forsvinne innebærer veldig store tap for kvinnen” (BB).
Ved å velge denne løsningen er det igjen kvinnen som må ta ansvar for å komme seg bort fra mannen, og mannen må ikke ta ansvar for sine handlinger.

Til tross for at en kvinne kan få hemmelig adresse og telefonnummer, kan hun være nødt til å ha kontakt med mannen på et vis. I mange tilfeller har mannen krav på å skulle få være sammen med felles barn. Det skal en del til for at han mister samværsretten med barna, og kvinnen er da juridisk sett pålagt å la han være sammen med barna. Loven er meget klar på at biologiske foreldre har rett til å være sammen med barna sine (Barneloven § 44 a). Dette er problemer kvinnene i ”KARI” gruppa er opptatt av. I mange tilfeller opplever kvinnene at også barna blir mishandlet av far, men mangel på beviser gjør i mange tilfeller saken deres vanskelig (”KARI” dokumentasjon). Kvinnene føler at barna lett faller utenfor dagens regler, og de ønsker egne regler for barna for å styrket deres rettssikkerhet. En fortvilet kvinne skriver i en klage på politiets oppførsel og feil tolkning av loven at:

”Slik politiet opptrer med manglende handling overfor denne gjerningsmannen, er jeg og mine barn uten rettsikkerhet”. (KARI dokumentasjon)

Denne kvinnen har opplevd at mannen ved flere anledninger har tatt med seg deres felles datter som hun i utgangspunktet har omsorgen for, og til tross for gjentatte voldsepisoder får kvinnen ingen hjelp til å få datteren tilbake.

Kvinnen som startet ”KARI” gruppa beskriver i en kommentar til regjeringens handlingsplan ”Vold mot kvinner” hvordan

””KARI” gruppa ”brenner” spesielt for barnas situasjon og det er rystende å erfare at barnevern og andre offentlige etater, nærmest lukker dørene for oss. Troverdighetsproblemet er den største fienden (…) At vi har et troverdighetsproblem i en slik livssituasjon er ikke så utrolig, da de offentilge etater ikke har lovhjelmler å gå etter når det gjelder oss. Vi eksisterer ikke!"
(”KARI”dokumentasjon)

Vi ser altså her kvinner som føler at rettssikkerheten deres er meget dårlig, og de får ikke den hjelpen de ønsker. Dette er kvinner som har forsøk å benytte seg av rettsapparatet og andre offentlige instanser (som barnevern og sosialkontor) for å få hjelp, men som ikke har fått den hjelpen det har vært behov for.

Som vi ser er det mange mangler og negative sider ved dagens politi og rettsapparat. Mange kvinner som har opplevd vold har ikke fått den hjelpen de har hatt behov for. Dette gjelder for alle kvinnene jeg har beskrevet til nå, og de har alle hatt ulike behov knyttet til politiets opptreden og arbeid, og også rettsapparatets behandling av sakene. Ulike kvinner har altså ulike behov. Slik dagens system er har alle èn vei å gå dersom de ønsker innblandelse fra myndighetenes side. Kan vi tenke oss at flere alternativer knyttet til en rettslig involvering vil oppfylle flere kvinners behov?

3.1.2 Utenlandske kvinner og menn
Som jeg skrev under kapittelet om omfanget av kvinnemishandling ser vi at utenlandske kvinner utgjør en stor andel av kvinner som tar kontakt med krisesentrene, særlig ved Oslo krisesenter der de utgjør 70% (AA).
Det er mange ulike årsaker til at disse kvinnene er så overrepresenterte, og det er et område mange av de jeg snakket med var opptatt av. En fellesnevner som forklaring på den høye andelen de utgjør på krisesentrene er det manglende nettverket utenlandske kvinner har. Norske kvinner som blir mishandlet har nok i mange tilfeller venner og familie rundt seg som de kan søke tilflukt hos, eller få hjelp av på annen måte hvis de ønsker det. Mange blir nok muligens nektet kontakt med venner og familie av mannen, men dersom de ønsker å bryte ut tror jeg mange har noen de kan dra til.

Kvinner med utenlandsk bakgrunn kan nok i mange tilfeller komme fra en kultur der det å forlate mannen er uakseptabelt, og dersom de velger den løsningen kan mange føle seg utstøtt fra familie og miljøet de tilhører. Krisesentrene kan være eneste tilbudet kvinnen har. Det å dra til en venninne slik muligens mange norske kvinner gjør, er ingen mulighet.
I noen tilfeller har nok også kvinnen flyttet fra hjemlandet sitt for å gifte seg med en mann som bor i Norge. Hun har dermed ingen familie i nærheten som hun kan dra til dersom det er nødvendig.

AA fra Krisesentersekretariatet fortalte meg at utenlandske kvinner som bryter ut av et forhold ofte opplever å bli veldig ensomme. De opplever at de blir utstøtt fra miljøet hun tilhører, som hun og mannen nok i mange tilfeller har til felles. I mange miljøer er det å forlate mannen sin uakseptabelt, og kvinnen som i utgangspunktet er offer for mannens handlinger blir utstøtt. AA forteller at en del kvinner angrer på at de dro, og at de heller ville valgt volden fremfor ensomheten. AA påpeker at det er viktig at kvinnene i det norske samfunnet blir flinkere til å integrere disse kvinnene inn i våre miljøer.

BB fra krisesenteret støtter også opp om teorien om at det er manglende nettverk som fører så mange utenlandske kvinner til krisesentrene. Det er ikke de kulturelle forskjellene som er årsaken.

CC fra Likestillingssenteret har jobbet en del med å kartlegge forholdene for utenlandske kvinner som blir mishandlet, og hun mener disse kvinnene ikke har andre behov enn norske kvinner, men at de mangler nettverket norske kvinner har. Utenlandske kvinner har ikke kontakt med ressurssterke personer på lik linje med norske kvinner. Behovet til alle kvinner som opplever vold er i bunn og grunn å unnslippe volden hevder CC.

CC peker også på kulturelle forskjeller mellom utenlandske og norske kvinner som gjør situasjonen dermed annerledes fra hverandre. I Norge har vi en kultur der individets frihet står veldig sentralt. I andre land der samfunnet er mer kollektivt orientert er dette annerledes, og i mange kulturer er det vanskelig for kvinner å skille seg. Det å se på hvordan man jobber med kvinnemishandling i andre land kan muligens kunne hjelpe innvandrerkvinner på en bedre måte. Jeg vil komme tilbake til dette senere i oppgaven.

Et annet moment som CC tar opp er det faktum at mange av de utenlandske kvinnene har dårligere økonomi enn sine norske søstere, og dermed dårligere muligheter til å klare deg på egenhånd. I Norge har vi gjennom kvinnekampen fått en kultur der det er normalt at kvinner jobber og har sin egen økonomi. For mange av de utenlandske kvinnene er det ikke slik der de kommer fra, og mange er hjemmeværende.

På Stovner politikammer i Oslo ser de gjennom deres arbeid at en stor andel av ofrene og gjerningsmennene er utenlandske borgere (DD), og en enda større andel er av etnisk opprinnelse, men er norske statsborgere. Dette gjør at politiet må bruke en del andre metoder enn de vanligvis gjør i arbeidet med en konkret voldshendelse, men også i forebyggings og opplysnings arbeidet. Jeg vil komme tilbake til dette senere.

Hos Alternativ til Vold opplever de ikke den store overvekten av utenlandske menn, som man kanskje kunne tenke seg når man ser på tall fra krisesentrene. Som jeg beskrev tidligere i oppgaven utgjør utenlandske menn ca 11 % av de som tar kontakt med ATV (FF). Av disse med utenlandsk bakgrunn, som har kontakt med ATV, har et stort flertall norsk kjæreste eller kone fortalte FF fra ATV. FF påpeker at ”Hvis vi skal sette dette opp mot Oslo krisesenter som er overfylt av innvandrerkvinner, så er det et eller annet vi mister” (FF).
FF tror årsaken til det kan være mange ting, men at en av grunnene kan være andre kulturers oppfatning av behandling. Et annet moment kan være at oppfatningen av vold og barneoppdragelse er annerledes og mer legitimert i andre land (FF).

Av de mennene som ATV møter med innvandrerbakgrunn, er det mange som er mer traumatiserte enn de norske mennene. Noen har sittet i flyktningsleire, noen har vært utsatt for tortur (FF). Disse mennene har ofte PTSD reaksjoner (post traumatisk stress disorder), og de må jobbe med dem på en litt annen måte (FF). FF forklarer at

”De har det på mange måter kanskje verre, volden kan være mer det man kaller traumevold, enn en relasjonsvold. Det kan være et eller annet ved situasjonen der de bruker vold som minner om torturen de har vært utsatt for ” (FF).

Disse mennene trenger nok en annen oppfølging og behandling enn mange andre menn. Hadde det vært mulig å forebygge denne formen for vold ved å ha et tilbud til de som kommer fra traumatiserte land?

BB fra krisesenteret nevner også en annen gruppe kvinner med utenlandsk bakgrunn, asylkvinnene. BB tar opp dette som et problem mange krisesentre ser, der de føler seg veldig maktesløse. Mishandlede kvinner som er asylsøkere har i praksis få rettigheter ifølge BB. Hun nevner § 37 i en forskrift til utlendingsloven som sier at asylkvinner som blir mishandlet skal få oppholdstillatelse. BBs erfaring er at denne paragrafen ikke blir brukt i den grad den burde, og mange kvinner opplever at deres mishandlingsforhold ikke har noen avgjørende effekt på om de får oppholdstillatelse. Mange av disse kvinnene tør ikke dra fra mannen, og heller ikke anmelde han, fordi han er deres mulighet for å kunne bli i Norge. I mange tilfeller er det på grunnlag av 3-årsregelen i utlendingsforskriften kvinnen får bli i Norge. Denne bestemmelsen går ut på at ”kvinner som kommer til landet på familiegjenforening får oppholdstillatelse i tre år betinget av ekteskap” (Asker og Bærum Krisesenter 2000:11). Dette er i mange tilfeller kvinner som har giftet seg med en norsk mann. Til tross for bestemmelsen om at mishandlede kvinner skal få bli er det nok mange kvinner som frykter at de vil bli sendt ut av landet dersom de ikke lenger er knyttet til mannen (BB). Bakgrunnen for denne frykten kan være mannens feilaktige beskrivelser av hennes rettigheter (A&B Kr. Senter 2000:11), og også konkrete tilfeller der kvinner ikke har fått benytte seg av denne bestemmelsen (BB).

Her ser vi et eksempel på hvordan virkemidler som myndighetene har for å beskytte kvinner som blir mishandlet ikke blir brukt.

3.1.3 Dårlig koordinering og samarbeid
Vi har mange ulike hjelpetiltak og instanser i Norge i dag som er her for å hjelpe kvinnen, og også noen tilbud som er rettet mot å hjelpe mannen. Samarbeidet og koordineringen mellom disse tiltakene er dårlig kunne mange av de jeg snakket med fortelle.

DD fra Stovner politikammer fortalte om en erfaringskonferanse om kvinnemishandling de hadde hatt ved påsketider 2001, der det var mange deltakere. Dette viste at det finnes mye hjelpeapparat rundt kvinnene, men de opplevde at deltakerne i salen ikke visste om hverandres tilbud til kvinnene. Dette kan tyde på dårlig kunnskaper om hva kvinnene faktisk kan få av hjelp. Denne mangelen på koordinering mellom instanser som jobber mot samme hovedmål, er det nok de mishandlede kvinnene som taper på.

Slik situasjonen er i dag sitter politiet med lange lister over hvem de kan ta kontakt med for å hjelpe kvinnen på ulike måter. Det kan være alt fra barnevern, sosialkontor, hjemmebaserte tjenester til krisesentre. Dette er noe som i utgangspunktet går utenom politiets arbeidsoppgaver. Det er ikke politiet som verken skal ta på seg den helsemessige, psykiatriske eller sosiale siden her, men slik det er i dag ender de opp med å ta kontakt med de aktuelle instansene fortalte DD.

GG og Kvinnekraftgruppa savner et mer helhetlig satsing med tiltak som ser offer og gjerningsmann mer i sammenheng (GG). GG peker på at man har mange gode tilbud til kvinnen i dag, og det er ulike instanser som tar opp ulike forhold som er viktige i arbeidet med vold mot kvinner. Vi har blant annet Kompetansesenteret for voldsofferarbeid som jobber med å øke forståelsen for voldsofferets situasjon. GG savner et slikt tilbud som er rettet mot voldsutøverene. Det at man ikke har dette tilbudet for mannen skaper en skjevhet i arbeidet for å bekjempe familievold mener GG. GG og Kvinnekraftgruppa ” opplever at tiltak rettet mot voldsofre og voldsutøvere settes opp mot hverandre i stedet for å tilpasse hverandre og utfylle hverandre”(GG).

3.1.4 Økonomisk støtte
De aller fleste hjelpetilbudene både for kvinnene og også ATV som er et av de få tilbudene for mannen får begrenset offentlig støtte. Hvor mye støtte de får varierer ut ifra resultater de kan vise til, og de fleste har ingen bevilgning de er lovet for en lengre periode. Hvor mye de får avhenger av det sittende storting og regjering. Denne usikkerheten rundt økonomien fikk ATV merke da de ble fratatt statsstøtte i fjor (FF). Det førte til at Oslo kommune tok over hele finansieringen og tilbudet til ATV i Oslo ble fra da av forbeholdt menn som bor i Oslo. De må altså avvise alle de mennene som tar kontakt med dem som ikke bor i Oslo. ATV har også kontorer i Langesund og Drammen, men bortsett fra dette er det ingen tilbud til menn ellers i landet i regi av ATV.

Det at de ulike hjelpetiltakene og organisasjonene kjemper om de samme midlene må være vanskelig. Kan vi tenke oss at dette fører til en usunn konkurranse og medfører at samarbeidet dem imellom blir vanskelig på grunn av dette? Denne økonomiske situasjonen som organisasjonene blir satt i kan muligens gi organisasjonene en følelse av at myndighetene ikke tar dem på alvor.

3.1.5 Menn fra høyere sosiale lag
FF fra ATV er også opptatt av et annet fenomen ATV opplever i forhold til hvilke menn som kommer til dem. FF kunne fortelle at de opplever en liten overvekt av menn ”med lavere sosioøkonomisk status” (FF). Dette fenomenet ser de også i USA. ”De som er arbeidsledige, fattige, trygdede, de kommer hit hyppigere” sier FF. Han tror det kan være mange grunner til det, det kan være det at de har muligheten til å komme på dagtid (ATV har åpent på dagen). Man kunne jo også tenkt seg at dette problemet er større blant de med lavere sosial og økonomisk status. Men FF har snakket med sosialkontorer på Oslo vest, og der ser de også mye av dette problemet, men mange de kommer altså ikke til ATV. FF kaller dette fenomenet for ”Frognerfilteret”, og han tror ” det er en del med høyere sosial status som ikke tør å komme hit” (FF). FF påpeker at man kan se på det faktum at utenlandske menn tilsynelatende er underrepresenterte hos ATV, men det er viktig å være klar over at vi også innen de norske samfunnslagene har variasjoner i forhold til det å søke hjelp.

Det kan være mange årsaker til at man har dette ”Frognerfilteret”. FF sier: ”dette er menn som kommer fra høyere sosiale lag der de har en fasade de skal opprettholde overfor slekt, naboer osv., det å innrømme de svakhetene blir en høyere terskel for de (FF).

Vi kan muligens tenke oss at dette er menn som føler de har mye å miste, og at de derfor ikke ønsker å ta kontakt med noen for å få hjelp med problemet sitt.

Noen vil også kanskje tro at de ikke vil ta kontakt med ATV fordi de er skeptiske til å få hjelp av en psykolog. FF tror ikke menn fra høyere sosiale lag har mer psykologskepsis, og han peker på at ” mange er akademikere som vet litt om hva dette dreier seg om” (FF).
FF forteller også at når de først kommer til ATV er dette menn som ofte jobber bra i samtaler, og som de kan komme langt med i forhold til behandling.

Som vi ser klarer ikke ATV å fange opp verken menn med innvandrerbakgrunn, eller menn fra høyere sosiale lag i den grad de ønsker. Det at de ikke klarer å fange opp alle typer menn kan ses på som en mangel ved arbeidet og ATV har her en utfordring de bør følge opp.

3.1.6 Lite fokus på mannen
Et trekk ved dagens situasjon som mange av de jeg har snakket med har trukket frem er det lave fokuset på menn knyttet til kvinnemishandling. Dette gjelder både menn som mishandler, og også menn generelt i samfunnet. Helt siden kvinnebevegelsens fokus på kvinnemishandling på 70-tallet har kvinnene vært i fokus, med god grunn. Det har vært mye fokusert på at kvinnen må dra fra mannen, og de fleste tiltak har blitt rettet kun mot offeret. Det har vært mye fokus på at kvinnen må dra fra mannen. Men hva med menn opp i dette? Er det ikke de som bør ta ansvar og oppfordre andre menn som bruker vold til å få hjelp for dette problemet?

Også GG fra Kvinnekraftgruppa ser på menns lave engasjement knyttet til kvinnemishandling som negativt. Også det tilbudet menn har i dag kritiserer blant annet GG. Dette tilbudet er altfor lite mener GG, og dette synet kommer også frem hos mange av de andre jeg snakket med. GG er opptatt av at menn skal ta ansvar for sine handlinger, i langt større grad enn slik det er i dag.
Jeg vil komme tilbake til dette ønsket om mer fokus på mannen under kapittelet om hva man ønsker som endringer.

3.1.7 Kort oppsummering
Jeg har i denne første delen av oppgaven vist at det er mange ulike sider ved dagens situasjon i forhold til kvinnemishandling, som oppleves som negative for de ulike organisasjonen jeg har vær i kontakt med. En viktig side ved dagens situasjon som for mange kvinner oppleves som negative er politiet og rettsapparatet. Jeg har vist at det er mye som tyder på at det er mange kvinner opplever møtet med politi og rettsapparatet som negativt og har ført til mer smerte enn hjelp. Slik har situasjonen være lenge og på mange måter kan det se ut til at legalstrategikerenes kamp på 70- og 80 tallet med fokus på kvinner som ofre og strenge straffer for mennene ikke har fått kun positive konsekvenser (Skjørten 1994). Som jeg har skrevet tidligere ser vi fortsatt krav om mer bruk av straffeapparatet for å få bukt med dette problemet. Å putte folk i fengsel blir av mange i samfunnet sett på som måten å takle kriminalitetsproblemer på, og med tanke på hva mange av de jeg har snakket med har sagt er det kanskje på tide at men åpner for nye muligheter. Vi bør ta tak i potensialer vi har i dag og sette inn alle midler for at kvinner skal slippe å leve i frykt for en mann de en gang var, eller fortsatt er glad i.
Mye av kvinners negative møte med politi og rettsapparatet, og også med øvrige tiltak i samfunnet kan se ut til å ha sin grobunn i den dårlige koordineringen og samarbeidet som er i dag. Dette er et tema mange av de jeg har snakket med er opptatt av. Ulike instanser og organisasjoner i samfunnet som jobber med kvinnemishandling har alle et felles overordnet mål, nemlig få slutt på volden. Med et felles mål for noe som er så viktig, er det nesten et paradoks at et bedre samarbeid og en bedre koordinering ser ut til å være så vanskelig å få til.

Vi har i Norge de siste 20 årene fått mange nye landsmenn fra andre land. Krisesentret i Oslo, og også politiet har, som nevnt tidligere, sett en økning av kvinner med utenlandsk bakgrunn som mishandles, og også innvandrermenn som mishandler. Dette er kvinner som mange av de jeg har snakket med føler at ikke får den hjelpen og informasjonen de burde. Det er nå på tide å ta disse kvinnene på alvor og se at de muligens trenger et litt annet tilbud enn kvinner med norsk bakkgrunn. Vi kan også tenke oss at alternative løsninger knyttet til dette kan være positive for norske kvinner.

De ulike organisasjonene jeg har snakket med er alle enige i at det er kvinnene som hovedsaklig er ofrene i disse sakene, og det er viktig at de kommer i fokus. Men et moment som ser ut til å gjelde for mange, og som er nytt innen denne debatten er fokuset på mannen. Dette fokuset går både på manglende behandlingstilbud for de menn som bruker vold mot kvinner, og også manglende engasjement hos menn. Kvinner har i 20 år nå snakket sin egen sak og fått utrettet mye for kvinner som opplever å bli mishandlet. Vi mangler i dag at menn tar ansvar og får fokus på at dette er menns ansvar og at menn som gjør dette trenger hjelp.


3.2 Hva bør gjøres?

Organisasjonene jeg har snakket med har altså mange ulike tanker mangler i dagens samfunn i forhold til kvinnemishandling. De har også mange forslag til hvordan ting kan gjøres annerledes, og ulike tiltak man burde bruke mer effektivt, og nye tiltak som bør iverksettes.

Synet på hva som bør gjøres med mannen er en sentral del av hva organisasjonene står for. Jeg har tidligere i oppgaven nevnt Kristin Skjørten sin artikkel "Problemer ved bruk av legalstrategi mot vold og seksuelle overgrep i familien" (1994). I denne artikkelen synliggjør Skjørten problemer ved ulike samfunnsgruppers krav om strengere straffer for menn som mishandler. Dette kravet er også nært knyttet til ønsket om at kvinner anmelder mannen, og at det i de tilfeller dette ikke blir gjort, blir tatt ut offentlig påtale. I artikkelen kritiserer Skjørten legalstrategikerenes kamp og krav om strengere straffer, noe de selv så på som krav som ville styrke kvinnens rettigheter (Skjørten 1994). Denne kampen førte i noen ekstreme tilfeller til at kvinner ble fengslet fordi de ikke ønsket å rette seg etter det legalstategikerene kjempet for og med. Dette skjedde i England da en kvinne nektet å vitne mot mannen som hadde mishandlet henne. Der hadde de på den tiden ikke muligheten til vitnefritak, slik det er i Norge i dag (Skjørten 1994). Dette er et eksempel som setter problematikken veldig på spissen, men belyser allikevel at intensjonen om å gjøre det beste for kvinnene ikke alltid slår ut slik man hadde tenkt seg. Men det er ikke bare slike ekstremtilfeller som tas opp i artikkelen. Det er hovedsakelig det faktum at ikke alle kvinner ønsker en anmeldelse av mannen som står i sentrum, og også det at dersom man anmelder så vil det mest sannsynlig ende i en henleggelse. Hvordan er det i Norge i dag? Som jeg har vist i kapittelet over er det ikke alle kvinner som ønsker anmeldelse av mannen, og det er heller ikke alle som ønsker at politiet skal ta ut offentlig påtale. Møtet med politiet og rettsapparatet har vært meget tøft for kvinnene i Kvinnekraftgruppa.

Politiets oppførsel og også rettsapparatets håndtering av de ulike sakene har ført til at kvinnen har følt seg sveket og tilsidesatt atter en gang. Deres historier gjør at man kan spørre seg om rettsapparatet er veien å gå for kvinner som opplever vold fra nåværende eller tidligere partner. Hvordan ser ulike organisasjoner på hva som er nødvendige tiltak i Norge i dag? Er dette tiltak som ivaretar mishandledes kvinners behov, eller er det noen som vil falle utenfor slik noen kvinner i Skjørten sin artikkel gjorde? Vi ser allerede at slik situasjonen er i dag er det ikke alle kvinners behov som blir ivaretatt av politi og rettsapparatet. Hva med de nye tiltakene og endringene de ulike organisasjonen ønsker seg? Er de i tråd med hva kvinnene selv ønsker?

3.2.1 Hvilke reaksjoner ønskes overfor mannen?
Menn som mishandler sin nåværende, eller tidligere partner er forskjellige typer menn, akkurat som kvinnene som blir mishandlet. Partene i disse sakene kommer fra alle sosiale lag, og fra ulike kulturer.

Hva man ønsker som reaksjon overfor mannen kan nok variere ut i fra de ulike tilfellene av kvinnemishandling. Mitt generelle inntrykk basert på innslag i media er at man ønsker strengere straffer overfor menn som mishandler kvinnene sine. Med strengere straffer tenker jeg da på lengre fengselsstraffer og at flere blir dømt til fengselsstraff. Med tanke på medias fremstilling er det viktig å huske på at deres fremstillinger i mange tilfeller er meget unyanserte og voldsomme. Til tross for dette, mener jeg at media i stor grad gjenspeiler samfunnets holdninger og også politikeres meninger og synspunkter.

Bruk av fengselsstraff blir i dag først og fremst forklart ut i fra almenpreventive hensyn (Christie 1982). Innen kriminologien er det mange diskusjoner rundt dette, og det blir kritisert av mange kriminologer (se blandt annet Christie 1982). Dette er en viktig diskusjon, men jeg føler det faller litt utenom hva jeg tar opp i denne oppgaven og velger derfor å ikke gå noe nærmere inn på dette.

De seks personene jeg har snakket med har mange like oppfatninger av hva som bør gjøres, men det er også noen variasjoner. Både BB fra krisesenteret og FF fra ATV er tilhengere av at man bruker straffeapparatet som en markering overfor mannen. BB sier at hun ikke er ”tilhenger av strengere straffer og bruk av fengsel knyttet til andre typer kriminelle handlinger, men i mishandlings saker virker det faktisk”(BB). Hun mener mennene bør settes inn et par dager. Det vil være en bra markering overfor mannen mener BB.

FF jobber med menn som mishandler og han forstår godt samfunnets behov for å straffe, og han mener det er greit at mannen får straff, og da en straff som merkes. Han sier han ikke tror en fengselsstraff vil endre mannen, men han tror at det vil påvirke samvittigheten hans, og at han får en redsel for konsekvenser av de handlingen han har gjort. For at mannen skal kunne endre seg mener FF at behandling er viktig. Han ser for seg straff og behandling som beste reaksjonsmåten for menn som bruker vold overfor mennesker de står nær. I dag er det svært få som dømmes til behandling. FF ser for seg at det er noe det burde bli mer av.

DD som jobber i politiet støtter FF sitt syn på at behandling er viktig og at det er noe alle burde få tilbud om, ”men slik fungerer det ikke i dag. Så da er det spørsmål om man skal la de fortsette å gjøre det de gjør, eller skal vi hvertfall få beskyttet ofrene?(DD).
Slik jeg forstår DD mener han altså at dagens måte å behandle mannen på ikke er bra nok, men vi må fortsette som før uansett for å beskytte ofrene. Men hva når han kommer ut igjen? CC fra Likestillingssenteret peker på dette. Etter at han har vært lavest på rangstigen i fengselet (CC), er det nok ikke godt å vite hvordan han er når han kommer ut igjen. BB sa altså at hun mente at fengselsstraff faktisk fungerer for disse mennene, men CC sier det motsatte. Hun sier at ”man tenker ikke på konsekvensene av denne straffen. For denne typen overgrep vet man at det ikke fungerer”(CC). CC mener altså at fengselsstraff ikke er svaret, men hun peker også på det samfunnspolitiske ved å bruke denne reaksjonsmåten. Det er samfunnspolitisk ”korrekt” å gi signaler om at dette er overgrep, at det er overgrep som straffes på lik linje med andre som har begått kriminalitet. Dette er et moment også DD trekker frem, og han sier : ”skal man si at hvis man utøver vold i familien skal man slippe straff, mens hvis man gjør det på gata skal man straffes?” Man kan altså forklare dagens måte å straffe på ved å vise til hvordan man straffer andre som begår kriminelle handlinger. CC viser til at man i dagens samfunn tenker seg fengsel som eneste svar, og at man ikke alltid tenker på konsekvensene av denne straffen. I mange tilfeller må kvinnen ha kontakt med mannen når han sitter i fengsel på grunn av samvær med barna (CC), ”og det kan ikke være lett verken for barnet, kvinnen eller mannen”(CC).

Av de fem kvinnene GG fra Kvinnekraftgruppa forteller om i sitt dokument er det ikke alle som har ønsket fengselsstraff for mannen. En av kvinnene som GG gjengir historien til anmeldte ikke mannen som mishandlet henne selv. I hennes tilfelle ble det tatt ut offentlig påtale. I retten støttet denne kvinnen mannen fordi hun mente at han burde få behandling og ikke fengselsstraff. ”Hun ønsket at han skulle bli dømt til behandling og kjempet for at dommen skulle bli betinget” (GG). Denne kvinnen har i ettertid angret på at hun støttet han på denne måten i retten. Hun ser i dag at det ikke burde ha vært henne som tok ansvar for mannen, ”noen andre skulle sett hans behov for behandlingstilbud for sin psykiske lidelse" (GG). Kvinnen følte i denne saken at hennes opplevelser og hun som offer kom for lite i fokus.

Kvinnekraftgruppa er opptatt av behandling for mannen, men et viktig tema for kvinnene er at de må føle de får rett i rettsapparatet. Med tanke på at samfunnet i stor grad oppfordrer til anmeldelse er det viktig at kvinner føler at anmeldelsen blir tatt på alvor og at kvinnen får rett (GG). Kvinnekraftgruppa er ikke primært tilhengere av strengere straffer overfor mannen, men de mener at straffeutmålingen generelt sett ligger for lavt i forhold til strafferammene(GG). Det er viktig for kvinnen at det foreligger en dom etter en anmeldelse, slik at man har fått plassert ansvaret for volden på rett sted, nemlig hos mannen (GG). Slik jeg forstår kvinnekraftgruppa er ikke det om dommen fører til fengselsstraff eller ikke, det mest sentrale. Det som er viktig er at kvinnen blir tatt på alvor ved at ansvaret for hva som har skjedd blir plassert fullt og helt hos mannen.

GG skriver at Kvinnekraftgruppa savner muligheten til å komme med egne ønsker i forhold til hva en rettssak skal innebære. Rettsapparatet slik det er i dag er meget fastsatt på hvordan ting skal være. Det er regler og retningslinjer som det er vanskelig å rokke ved. Ikke alle kvinner ønsker dom overfor mannen, og da muligens særlig fengselsdom. De kan frykte at en dom ikke fører til annet enn at mannen blir plassert bort for en stund, og ikke ”som en løsning på hennes problemer eller utøverens vold” (GG)

Slik straffesystemet er i dag føler Kvinnekraftgruppa at det kan se ut som om samfunnet føler de tar volden alvorlig ved å straffe noen kvinnemishandlere (GG). Men GG påpeker at de i svært liten grad gjør noe for å bekjempe volden. GG skriver:

” Det synes som at domstolen kun er en lettvint måte å forholde seg til volden. Det kan synes som at samfunnets fokus på straff av voldsmannen, blir tatt på bekostning av å hjelpe kvinner og gi dem god nok bistand”

Kvinnen i Kvinnekraftgruppa er altså opptatt av at kvinner må bli tatt på alvor i rettsapparatet ved at man får en rettmessig skyldfordeling. Samtidig er de opptatt av at samfunnet ser på flere sider ved voldsbildet og ikke hviler ved tanken på at de får noen menn dømt.

Som vi ser er synet på hva som bør gjøres med mannen varierende. Behandling av mannen er både noe fagfolk og mange kvinner som har opplevd vold ønsker. Bruken av rettsapparatet og fengsling er noe som også ses på som riktig av de fleste av snakket med. Det kan se ut til at behandling står mer i sentrum, men legalstrategikerenes tanker om straff for mannen er ikke helt borte. Rettsapparatets sentrale stilling ser ut til fortsatt å skape diskusjoner, og det er fortatt kvinner som lider under dagens system. Jeg synes på mange måter det er litt underlig at ikke flere kjemper for at kvinnenes stilling i forhold til rettsapparatet styrkes. En mulig årsak til dette kan muligens være at men ikke ser noen alternativer til sånn som vi har det i dag. CC påpekte i intervjuet at det å bruke fengsel er noe som ligger meget godt befestet i samfunnet generelt. Man ser på fengsel som eneste mulighet, og da er det nok i mange tilfeller strengere straffer som ser ut til å være svaret (CC). Men med tanke på at dagens system ikke ser ut til å tilfredsstille alle kvinner, kan vi kanskje tenke oss alternative løsninger. CC trekker frem Liv Finstad sitt forslag om fordeling av skyld utenfor domstolen. Jeg vil komme tilbake til denne alternative løsningen senere i oppgaven.

3.2.2 Bedre koordinering og samarbeid
En bedre koordinering mellom ulike instanser som er ment å skulle ivareta kvinnenes behov er ønske fra flere av de jeg snakket med.

DD fra Stovner politikammer sa at han ønsker bedre samarbeid mellom politi og hjelpeapparatet. DD mener man burde ha et samordningssystem mellom hjelpetiltakene. Med et samordningssystem ville kvinnen muligens kun behøve å melde i fra et sted , så vil det være denne instansen som tar på seg oppgaven å finne alle de hjelpetiltakene som kan være aktuelle for den enkelte kvinnen. Dette kan nok medføre et bedre og mer helhetlig tilbud for kvinnen. Kvinner som har opplevd mishandling kan ha behov for hjelp fra mange ulike instanser. Man kan ha behov for psykisk og/eller medisinsk behandling, økonomisk veiledning og veiledning om rettigheter i forhold til seg selv og eventuelle barn. Det er helt sikkert enda flere sider ved kvinnens nye hverdag hvor hun trenger hjelp. Da ville det være veldig bra hvis hun kun trenger å fortelle historien sin en gang og bare trenger å henvende seg til en instans. Slik det er i dag må kvinnene fortelle sin historie til en rekke personer for å få den hjelpen de har krav på, og det føles meget belastende for mange hevder DD. Dette kan være en av årsakene til at de ikke ønsker å anmelde ifølge DD. Historien de må fortelle er nok i mange tilfeller meget intim og privat, og det er nok ikke like lett å skulle fortelle om slike forhold til nye ansikter hele tiden.
DD foreslår at bydelene i større byer bør ha ansvaret for et slikt samordningssystem, og på mindre steder bør det være kommunene sitt ansvar.

AA fra Krisesentersekretariatet er også opptatt av et tettere samarbeid og hun ønsker et tverretatlig samarbeid, altså mye av det samme som DD ønsker å oppnå med bedre koordinering. Kvinner som bryter ut har mange problemer og trenger hjelp fra flere instanser. Ved et tverretatlig samarbeid vil ”alle få styrket sin kunnskap, og kvinner vil føle at samfunnet tar dem på alvor” (AA).

GG og Kvinnekraftgruppa er opptatt av at vi får en helhetlig og landsdekkende satsning innen voldsofferomsorgen, og voldsbildet generelt (GG). Dette arbeidet bør innebære ”informasjonsspredning, forebygging, behandling, undervisning og forskning” (GG). I dag er dette tiltak som er under kommunale, fylkeskommunale, og statlige oppgaver. Kvinnekraftgruppa foreslår at ”det bør søkes en helhetlig finansieringsmodell og plan, som sikrer stabilitet, kontinuitet, forutsigbarhet” (GG).

En slik stabil økonomisk tilførsel kan vi tenke oss kan være viktig for de ulike organisasjonene og hjelpetiltakene som i dag kjemper om de samme midlene. Som GG påpeker i dokumentet er det ” stor enighet om at all satsning har et felles mål, nemlig å skape et voldsfritt samfunn hvor det er trygt å vokse opp for våre barn og barnebarn”. Alle jobber i stor grad med samme mål for øyet, og man skulle tro man ville ønske samarbeid for å få til dette. Men som jeg har vist tidligere kan samarbeid mellom ulike organisasjoner være vanskelig.

Kvinnekraftgruppa mener at man burde ha en uavhengig instans i satsningen på voldsofferarbeidet og voldsfeltet, som har et overordnet ansvar for å observere og utarbeide forslag. GG skriver at ” helhetsperspektivet må stå i høysete og forhindre at sterke interesser skaper skjevheter i tenkningen”. Disse sterke interessene kan være representert ved mennesker som jobber med kvinnemishandling, som har sterkere innflytelse enn andre.

3.2.3 Tiltak rettet mot mannen
GG og Kvinnekraftgruppa har et klart krav på vegne av alle kvinner; volden må opphøre og mannen må erkjenne og ta ansvar for sin vold (GG). Dette kravet om at volden må stanses rettes mot samfunnet, og det er samfunnet som i stor grad må ta ansvar for at vold ikke lenger forekommer. Kvinnekampens arbeid har ført til at en del kvinner har dratt fra mannen som mishandlet dem. Noen har også valgt å anmelde mannen, noe som i mange tilfeller har ført til en henleggelse. Det er bra at kvinner kommer seg bort fra mannen, men hva skjer når denne mannen møter en ny kvinne som han innleder et forhold til? Menn som slår må endre sin atferd for at kvinner i Norge skal kunne være trygge. GG påpeker at

"atferdsendring kan ikke skje uten at han selv erkjenner sin vold og begriper voldens innerste konsekvenser for seg selv, den han påfører volden og omgivelsene for øvrig.(…) Mannen må ønske atferdsendring for sin egen skyld."
(GG)

Atferdsendring kan skje gjennom behandling skriver GG, og hun er opptatt av at de menn som ønsker behandling får det. Vi må altså styrke behandlingstilbudet for menn. FF fra ATV fortalte meg at de har lange ventelister. I tillegg må de avvise mange menn som ringer fordi de ikke bor i Oslo. (Det finnes behandlingstilbud for menn i fire fylker (GG)) Å måtte stå lenge på venteliste når man først har innsett at man trenger hjelp kan jeg vanskelig se på som bra, og jeg vil tro det svekker motivasjonen til disse mennene betraktelig.

GG ser altså på behandling som viktig, men hun er også opptatt av man ikke må se på behandlingstilbudet som eneste og beste mulighet. Hun er opptatt av at man må ha realistiske forventninger og at man må være klar over at behandling ikke alltid er nok. Det er viktig at tilbudene som eksisterer i dag ikke stopper opp der de er i dag. Tilbudene " bør videreutvikles, styrkes og gjennomgå regelmessig evaluering" skriver GG. Det vil muligens føre til større kunnskap og bedre muligheter for å hjelpe mannen.

For de menn som dømmes til fengselsstraff er det viktig med god oppfølging, og FF fra ATV er opptatt av at disse bør få behandling som en del av sin dom. GG fra kvinnekraftgruppa skriver at "Volden i seg selv isolerer mannen - en videre isolering i fengselet, mener vi kun øker problemet", og er opptatt av at det tilrettelegges et behandlingsprogram i regi av fengselet. Det er noen menn som dømmes til behandling, men ikke på langt nær alle.

Et viktig problem knyttet til behandling av menn er samfunnets stigmatisering av menn som mishandler. Vi har vel alle hørt at dersom man opplever vold fra en person en gang vil det nesten garantert skje igjen. Dette er nok en påstand som i stor grad er korrekt, men den bygger opp under en oppfatning om at menn som mishandler aldri vil slutte med det.

GG skriver at "Selv om man skal være realistisk, så nytter det ikke med pessimisme, håpløshet, og stigmatisering. Fakta er at samfunnet per i dag ikke legger til rette for at menn skal endre sin atferd". Vi må altså arbeide med å endre holdningene som er i samfunnet knyttet til menns endringspotensialer.

Kvinnekraftgruppa fremmer i dokumentet jeg fikk, et forslag om å danne nettverk der menn støtter hverandre. De tenker seg at menn som tidligere har brukt vold, og klart å slutte med det, fungerer som faddere for menn som jobber med å slutte å bruke vold. På denne måten vil menn som ønsker å slutte med mishandlingen ha noen å sammenlikne seg og sine problemer med. Man vil kunne få hjelp og veiledning av en som i stor grad vet hvordan ting føles. Et godt samarbeid med mannen etterlyser Kvinnekraftgruppa, og GG skriver :

"Volden har i seg selv utestengt mye fra omgivelsene (og det) er derfor viktig å inkludere voldsmannen i et fellesskap, enn å isolere dem i fengsel". Denne måten å arbeide på krever at menn som selv har mishandlet ønsker å bidra i et slikt arbeid.

Denne måten å arbeide på har lange tradisjoner innen Anonyme Alkoholikere, og man kunne nok ha henvendt seg dit for å få veiledning i forhold til denne hjelpeordningen.

3.2.4 Menn må engasjere seg
Som vi ser i avsnittet over er det et ønske om et større behandlingstilbud for menn. Men kun behandling av mannen blir ikke sett på som nok av flere av de jeg har snakket med. Både AA fra krisesentersekretariatet og GG fra kvinnekraftgruppa er opptatt av å få en mer aktiv mannsgruppe i Norge som tar offentlig avstand fra denne måten å behandle en kvinne på. GG er veldig opptatt av dette, og hun skriver :

”Vold mot kvinner og barn stopper ikke før mennene selv kommer på banen. Menns vold mot kvinner, er menns ansvar. Menn må selv sette i gang initiativ. De må kjenne at de har et individuelt og felles ansvar”.

GG mener at en slik mannsfront bør bestå av menn som selv har brukt vold og menn som aldri har brukt vold , og hun mener at menn trenger mannlige forbilder for å kunne komme seg ut av voldens makt.

En slik mannsfront vil kunne føre til at menn viser at de tar ansvar for dette problemet, og at de samtidig tar avstand fra denne måten å behandle andre mennesker på.

AA er opptatt av at menn må gå inn og ta et kollektivt ansvar. Vi har en organisasjon i Norge som heter ”Hvitt bånd”, som består av menn som tar avstand fra å bruke vold mot kvinner. Dette er ingen tydelig aktiv gruppe i samfunnet i dag. Jeg har forsøk å få kontakt med dem, uten resultat. Årsaken til dette vet jeg ikke, men hvis dette er en organisasjon som fungerer er det synd de ikke er mer synlige, uansett hva årsaken er.

En tydelig og aktiv mannsfront ville vært revolusjonerende i Norge. Kvinnene har som nevnt tidligere vært på banen lenge. Det er nå på tide at menn tar over stafettpinnen fra kvinnene, og tar ansvar for dette problemet.
3.2.5 Tiltak for utenlandske kvinner og menn

Kvinner som blir mishandlet og menn som utsetter kvinner for dette kommer fra alle sosiale lag og fra ulike kulturer. Som jeg har beskrevet tidligere i oppgaven opplever krisesentret i Oslo en stor overvekt av innvandrerkvinner, og på Stovner politikammer har de registrert en overvekt av både ofre og gjerningsmenn med utenlandsk opprinnelse. DD fra Stovner politikammer sier at å jobbe med innvandrere krever litt andre metoder enn de de bruker overfor nordmenn.

Et viktig felt innen politiarbeidet er å informere om arbeidet de driver med, og i forhold til kvinnemishandling er det viktig å gi informasjon til kvinner om hvilke rettigheter de har. Norske kvinner har nok til en viss grad oversikt over mange av de rettighetene de har, dersom de opplever vold fra partner. Denne informasjonen har nok mange fått gjennom media. Ikke alle innvandrerkvinner kan lese norsk, og informasjon om omverdenen kommer hovedsakelig fra mannen, hevder DD. På Stovner politikammer har de tatt dette på alvor. De har gått aktivt inn i utenlandske kvinnegrupper som eksisterer i Norge for å gi informasjon. DD kunne fortelle at de blant annet har deltatt på det som tilsynelatende skal være matkurs for kvinnene, men som i realiteten er møter der de diskuterer aktuelle problemstillinger. DD sier denne måten å gi ut informasjon på er effektiv. En annen metode de ser fungerer er snøballmetoden (Høigård og Finstad 1986), som går på at dersom en kvinne fra ett miljø tar kontakt, kommer det gjerne flere fra samme miljøet kort tid etterpå. DD påpeker at dette er avhengig av at kvinnen føler de blir godt mottatt hos politiet. Dette er nok noe som gjelder for all kvinner som opplever vold.

En problematisk side ved å arbeide med både innvandrerkvinner - og menn er språket. I mange tilfeller er tolk nødvendig, og det kan til tider være vanskelig å få tak i tolk kunne DD fortelle. I avhør er det innleide tolker som får betalt. Men i forhold til informasjonsarbeid har r de noen frivillige menn som de bruker som tolk. Disse jobber frivillig særlig i forhold til informasjonsarbeidet rundt dette problemet. Slik jeg forstår det går ikke denne typen arbeid går ikke under den kommunale tolketjenesten, og de må jobbe gratis. Dette er en viktig ressurs for politiet, og vi kan kanskje tenke oss at arbeidet kunne blitt lettere dersom man fikk flere innvandrere til å jobbe med opplysningsarbeid på denne måten. Det vil i så fall kreve at de kan få lønn for arbeidet sitt, og dette er helt klart en oppgave for myndighetene.

Rachel Paul påpeker i forskningsrapporten ”Shelters for battered women and the needs of immigrant women” (1998) at innvandrerkvinner ofte føler seg avvist av familien dersom de oppsøker krisesentre. Paul forklarer dette ved at det at kvinnen går ut med dette problemet, kan virke stigmatiserende på resten av familien (Paul 1998:33). Paul påpeker i denne sammenhengen at ” It is therfore of vital importance to these women, that shelters extend approriate help and support” (Paul 1998:33). Paul skriver at det at krisesentrene har et godt tilbud er særlig viktig for innvandrerkvinner, fordi de ikke har et sosialt nettverk de kan støtte seg til (Paul 1998). Det har blitt fremmet forslag om at det skal opprettes separate krisesentre for norske kvinner og innvandrerkvinner. Begrunnelsen for å gjøre dette har vært at dette vil føret til bedre hjelp for innvandrerkvinnene. Av krisesentrene i Norge er det 9 % som mener det ville være en god ide, mens hele 65% mener man ikke burde skille disse kvinnene, og bevare systemet slik det er (Paul 1998:35). Argumentene for ikke å skille kvinnene går på at det at de møtes er positivt for begge grupper. For mange av innvandrerkvinnene har oppholdet på krisesenteret vært det første stedet de har blitt kjent med norske kvinner, og dette kan også gå andre vei for norske kvinner. At kvinner på tvers av kulturer får bli kjent med hverandre kan nok være veldig viktig. Det kan føre til at norske kvinner blir flinkere til å integrere innvandrerkvinner inn i norske miljøer, noe AA fra Krisesentersekretariatet ser på som et viktig middel for å bedre situasjonen for kvinner med utenlandsk bakgrunn.

Slik jeg forstår dagens situasjon ut i fra intervjuene mine, og også ut i fra Rachel Paul sin forskningsrapport er det flere tiltak som bør iverksettes for å bedre situasjonen for innvandrerkvinner. Et sted å starte vil være krisesentrene og politiet, da det først og fremst er disse som kommer i kontakt med kvinnene.

En mulig måte å se på alternative løsninger for disse kvinnene er å se på hvordan kvinnegrupper og hjelpeorganisasjoner i andre land jobber for å hjelpe kvinner som opplever vold. Innvandrerkvinner er ingen homogen gruppe, og det vil være hensiktsmessig å rette blikket mot flere ulike land.

Rachel Paul har i kjølevannet av sin forskningsrapport fra 1998 skrevet enda en forskningsrapport som bygger på hvordan kvinnegrupper i India jobber.

Denne rapporten bygger på Paul sine funn etter å ha besøkt ulike kvinnegrupper og hjelpeorganisasjoner for kvinner som opplever vold i India. Hun har vært i ulike deler av India, og har sett på hvordan man jobber for kvinner som blir mishandlet. I rapporten beskriver hun funnene ved alle de forskjellige steder. I denne oppgaven vil jeg gi en samlet beskrivelse av hvordan de jobber med kvinnemishandling i India.

En viktig forskjell mellom arbeidet i Norge og i India er fokuset på om kvinnen bør dra fra hjemmet sitt eller ikke. Familien står meget sterkt i India, og kvinnen blir anbefalt å gjøre hva de kan for å bli i hjemmet, eller hvertfall i nærheten av hjemmet ved å ”stand in her community” (Paul 1999:12). Kvinneorganisasjonene er opptatt av at kvinnen må velge selv, men å bli værende i området der de bor er hva de ser på som beste løsning for mange. Paul skriver at kvinneorganisasjonene har sett hvordan det å være borte fra familien sin, er en enorm belastning for kvinnen. Mye av grunnen til dette er at å forlate familien på denne måten i mange tilfeller også betyr å forlate hele sitt nettverk. Paul skriver at ”The aim is to find ways to strengthen the woman, so that she can make her own stand” (Paul 1999:13).

En metode disse kvinneorganisasjonene bruker for å styrke kvinnen, er å tilby samtale med mannen. Dersom mannen ikke gir noen respons på denne invitasjonen, vil de i noen tilfeller oppsøke mannen på arbeid for å snakke med han der. ”We believe that questioning the man is very, very important, it forms the basis of the empowerment of the woman” sier en av kvinnene som jobber med kvinnemishandling til Rachel Paul (Paul 1999:13).

Vi ser altså her at det å konfrontere mannen med det han har gjort er en viktig arbeidsmetode. Å jobbe på denne måten fører muligens til at kvinnen ikke blir utstøtt av nærmiljøet fordi hun forlater familien, noe som ikke er høyt verdsatt i det indiske samfunnet.

For innvandrerkvinner i Norge som kommer fra kulturer der familien står i sentrum, kan fokuset på å forlate mannen som er i Norge ikke føles riktig (Paul 1999). For disse kvinnene kan det være verdifullt dersom man i Norge kan overføre noen av de metodene de bruker i India. Dette passer muligens bedre for disse kvinnene, og vil føre til at man får tilfredsstilt deres behov på en bedre måte.

Rachel Paul påpeker i denne forskningsrapporten at vi i Norge kun har krisesentrene som er det direkte og spesialiserte tilbudet til mishandlede kvinner. Er det muligens på tide å se etter nye tiltak som retter seg spesifikt mot kvinnene, som kan være i tillegg til krisesentrene. Eller kan vi kanskje utvide krisesentrenes arbeidsområde?

Paul skriver :” Now, perhaps the time has come to extend support to women in their homes without them having to leave their homes, if that is what they wish” (Paul 1999:26). Paul kommer med et forslag til hvordan dette kan gjøres. Hun skriver at en mulighet er at krisesentrene tilbyr samtaler for hele familien, dersom det er det kvinnen ønsker. Paul foreslår at et slikt tilbud kan bygge på et samarbeid med Alternativ til Vold (Paul 1999:28). For innvandrerkvinner vil det være viktig at også religiøse ledere og overhoder i familien deltar i disse samtalene skriver Paul (Paul 1999). Paul hevder at også helsevesenet bør involveres i dette arbeidet, og påpeker at et godt samarbeid mellom alle disse instansene vil være viktig.

Her har vi altså et forslag til en alternativ måte å jobbe på i forhold til hvordan det er i Norge i dag. Denne måten å jobbe på vil muligens være spesielt bra for innvandrekvinner. Disse kvinnene har som vi har sett, muligens litt andre behov enn norske kvinner. Det er viktig å huske på at ingen kvinner er like, ingen historie er lik, og behovet for hjelp kan variere for ulike kvinner. Paul påpeker også dette og hun siterer en av kvinnen som sier ” So it is of great importance to make adjustments and be on the look out for new methods and ideas at all times” (Paul 1999:28).

3.2.6 Bruken av besøksforbud
Krisesentersekretariatets AA er veldig opptatt av om politiet bruker de virkemidlene de faktisk har for å hjelpe kvinner som opplever mishandling. I 1995 fikk politiet muligheten til å utstede besøksforbud, og i 1997 fikk kvinner muligheten til å få voldsalarm av politiet (AA). I dag er det tilfeldig hvem som får benytte seg av disse virkemidlene, og AA forteller at det er vanskelig for mange kvinner å få besøksforbud. For de som har fått muligheten til å bruke disse virkemidlene sier AA dette:

”Mange kvinner som har fått benytte seg av dette tilbudet har sagt at det