Av Tove Smaadahl, daglig leder ved Krisesentersekretariatet

Krisesentersekretariatets arbeid med handlingsplanen 2000

 

 

Innhold:

1. Innledning

 

2. Vold mot kvinner med funksjonshemning

2.1 Gjennomført arbeid

2.2 Krisesentersekretariatet/krisesentrenes utfordringer med videre arbeid

 

3. Kvinners rettssikkerhet

3.1 Brudd på besøksforbudet

3.2 Voldtekt

3.3 Aksjon Rettssikkerhet for Kvinner

3.4 Arbeidet for å bedre rettsvernet for kvinner som er utsatt for trusler og vold

3.5 Kvinnevoldsforum

3.6 Generelt

3.7 Krisesentersekretariatet/krisesentrenes utfordringer med videre arbeid

                                    

4. Vold mot kvinner med innvandrer bakgrunn

4.1 Tvangsekteskap

4.2 Vold mot kvinner i asylmottak

4.3  Krisesentersekretariatets/krisesentrenes utfordringer mrd videre arbeid

 

5.Holdningskampanje målgruppe menn                      

 

 

 

 

1. Innledning

Krisesentersekretariatet vedtok på årsmøtet i mars år 2000 en handlingsplan for arbeidet til Sekretariatet fram til 2002. Handlingsplanen skulle være et arbeidsredskap  med konkrete mål- og tiltaksplaner for Sekretariatet og krisesentrene  på områder der man ønsket å gjøre en særlig innsats.

 

Målet var at de som skulle delta skulle være bredest mulig sammensatt fra alle deler og grupper innen organisasjonen. Alle var like viktige for å gi best mulig kunnskap, holdninger og skape størst mulig aksept for mål og tiltak som skulle iverksettes. Krisesentersekretariatet skulle ta kontakt med andre organisasjoner med kunnskap på tiltakene i handlingsplanen. Et nettverk med organisasjoner ville ikke bare heve vår kompetanse, men også få flere til å engasjere seg i problematikken vold mot kvinner. En handlingsplan skulle legge vekt på å skape engasjement, deltagelse og i beste fall oppleves som personlig utviklende. Samtidig var det viktig å kvalitetssikrere krisesentrene.

 

Handlingsplanen skulle gjennomføres innen rammen av krisesentrenes og Krisesentersekretariates ordinære aktivitet og arbeid. Opplegget måtte derfor bevist struktureres for å oppnå hensikten. Resultatet av handlingsplanen for dette året må derfor sees som en prioritert- og ideplattform i eden prosess for videre planlegging og arbeid.

 

Kontaktutvalget foreslo følgende satsningsområder til handlingsplan for 2000 - 2002 -  Vold mot kvinner med funksjonshemning, Kvinners rettssikkerhet og Holdningskampanje med målgruppe menn.

 

Moss krisesenter foreslo at Sekretariatet konsentrerer seg om to satsningsområder - Vold mot kvinner med innvandrerbakgrunn og Vold mot kvinner med funksjonshemning. 

 

Forslag til satsningsområder ble sendt ut på høring til medlemmene før behandling på årsmøtet. Sekretariatet fikk ikke den store tilbakemeldingen, noe som tilsa at satsningsområdene var i trå med medlemmenes ønske.

 

På Krisesentersekretariatets årsmøte i Trondheim 24.mars 2000 ble følgende satsningsområder godkjent:

Vold mot kvinner med funksjonshemning - Kvinners rettssikkerhet - Holdningskampanje med målgruppe menn - Vold mot kvinner med innvandrerbakgrunn.

 

Rapporten inneholder en fyldig dokumentasjon og beskrivelse problemstillingene. Det er viktig å belyse problemstillingene for å kunne dokumentere arbeidet og tiltakene. I denne rapporten ligger det også mye informasjon som kan være til nytte for nye vakter og medarbeidere. Daglig leder håper medlemmene tar seg tid til å lese, samt sette seg inn i utfordringene. Rapporten skal legges fram til Krisesentersekretariatets årsmøte i 2001 til evaluering.

 

 

Vennlig hilsen daglig leder av Krisesentersekretariatet
Tove Smaadahl

 

 

2. Vold og overgrep mot kvinner med funksjonshemning

Erfaringer som er gjort tyder på at vold og overgrep mot kvinner med funksjonshemning er et alvorlig samfunnsproblem. Det finnes lite spesifikk kunnskap omkring dette, men undersøkelser som er gjort tyder på at forekomsten av vold og overgrep øker ved økt grad av behov for personlig hjelp. Få kvinner med funksjonshemning søker Krisesenter ved vold eller overgrep. De fleste krisesentrene er ikke tilrettelagt for å ta imot beboere med funksjonshemning. Streng praksis ved bevisførsel, sammen med mangel på kunnskap innen helse- og rettsapparatet bidrar ofte til at rettssikkerheten svekkes for kvinner med funksjonshemning. Kunnskap og kompetanse på området er dårlig, da dette har vært et "skjult og tabubelagt" samfunnsproblem. Det er et stort behov for informasjonsspredning og okt bevisstgjøring slik at de problemene kvinner med funksjonshemning møter blir synliggjort i samfunnet. Dette må rette seg mot alle nivåer i samfunnet, mot politikere og beslutningstakere, rettsapparatet, påtalemyndighetene, helse/hjelpeapparatet, og utdanningsinstitusjonene.

 

Kvinnemishandling og seksuelle overgrep mot kvinner er et ekstremt uttrykk for undertrykkelse av kvinner i samfunnet. Vold mot kvinner og kvinners utsatthet for vold og overgrep i hverdagen begrenser sterkt mange kvinners muligheter for aktiv deltagelse i samfunnet. Slik sett er vold mot kvinner både et menneskerettsproblem og et problem for demokrati og deltagelse. Når denne volden rammer funksjonshemmede, forsterkes disse problemene ytterligere.

 

Under FN`s Kvinnekonferanse i Beijing i 1995 sluttet Norge seg til handlingsplanen (Platform for Action). I handlingsplanen erkjennes det at vold mot kvinner både er et overgrep mot kvinners fundamentale friheter og at volden fratar disse kvinner grunnleggende menneskerettigheter. Selv i Norge, et av verdens mest likestilte land, er dette et stort problem som hindrer kvinners rett til likestilling.

 

I FN`s Handlingsplan står det klart i "Tiltak som må tas av regjeringer" :

124. M - Sikre at kvinner med funksjonshemning har adgang til informasjon og tjenester på området vold mot kvinner.

 

125. Av regjeringer, inkludert lokale myndigheter, offentlige/kommunale organer, ikke-offentlige organisasjoner, utdanningsinstitusjoner, den offentlige og den private sektor, spesielt bedrifter, og massemedia, etter hva som passer formålet:

 

Skaffe sikre tilfluktssteder og krisehjelp for unge piker og kvinner som er utsatt for vold, så vel som medisinsk, psykologisk og andre rådgivningstjenester og gratis eller rimelig juridisk hjelp når det er nødvendig, samt hensiktsmessig hjelp til å sette dem i stand til å skaffe seg eget utkomme;

 

Målet var å øke kompetansen om kvinner med funksjonshemning for medarbeidere ved krisesentrene. Krisesentrene skal opprette samarbeid med de lokale/regionale organisasjonene for å nå ut med informasjon til kvinner med funksjonshemning.

 

Synliggjøre problemene kvinner med funksjonshemning blir møtt med ved informasjonsspredning og holdningsskapende arbeid. Dette må rette seg mot alle nivåer i samfunnet. Be bevilgende myndigheter om midler for å utbedre sentrene slik at de blir tilgjengeliggjort for kvinner med funksjonshemning.

 

2.1 Krisesentersekretariatet ved daglig leder opprettet et samarbeid med Nettverk for kvinner med funksjonshemning

 

Gjennom flere møter utarbeidet  vi en plan for arbeidet og målet vi ønsket å oppnå. Første målsetning var å informere medarbeidere på krisesentrene om kvinner med funksjonshemning ved å belyse ulike funksjonshemninger, behov og holdninger. I samarbeid utarbeidet vi en søknad til Helse- og sosial departementet (SHD), Barne- og familiedepartementet (BFD), og Justisdepartementet.

 

De fleste krisesentrene har stramme budsjetter, så vi prioriterte å søke midler til et seminar der alle deltagerne skulle få dekket reise og opphold. På denne måten ville alle sentrene kunne delta med en representant. Vi søkte om kr. 303.922,-

 

Etter en utrolig lang behandling i departementene fikk vi innvilget kr. 50 000,- fra BFD og kr. 50 000,- fra SHD. Dermed røk vår første målsetning om å kunne tilby en representant til seminaret fra hver senter gratis.

 

4. november gjennomførte vi et seminar - "Krisesenteret - et tilbud til alle kvinner?". Vi hadde vel regnet med flere deltagere, men vi håper de som deltok fikk utbytte av seminaret. Vi har i etterkant av seminaret laget en rapport samt en kurs pakke - "Vold og overgrep mot kvinner med funksjonshemning" som er sendt ut til alle krisesentrene i Norge. Vi har også distribuert denne kurs pakken til andre organisasjoner, videregående skoler osv. Kurs pakken  vil også bli lagt ut på Internett, slik at den er tilgjengelig for de som måtte ønske å bruke dette som en kunnskapsbase.

 

Målet for dere på krisesentrene er å bruke kurs pakken til å informere, skolere vakter, personell på krisesentret, skolere personell i det offentlige hjelpeapparatet, holde temakvelder for interesseorganisasjoner osv. Lite er gjort for å belyse vold og overgrep mot kvinner med funksjonshemning, og i det offentlige hjelpeapparatet vet vi at det stadig er behov for kunnskap og informasjon, særlig for nyansatte.

 

Sekretariatet håper denne permen kommer til nytte, slik at medarbeidere/vakter kan oppsøke organisasjoner, skoler (helse og sosial i videregående skoler) eller offentlige etater, og ta opp dette temaet. Vi vet at kunnskap og kompetanse på området er dårlig, da dette er et skjult og tabubelagt område.

 

Krisesentret vil på denne måten få markedsført hva det kan tilby av hjelp, både når det gjelder samtaler og eventuelt hva man kan bistå med i krisesituasjoner. Nettverk for kvinner med funksjonshemning har tilbudt seg å stille på eventuelle møter eller seminarer. Det er bare å ta kontakt.

 

For å offentliggjøre vårt arbeid i forhold til vold mot kvinner med funksjonshemning arrangerte vi en pressekonferanse 24. november kl. 11.00  på Likestillingssenteret, Grensen 5, i Oslo. Dette ble gjort som en markering i forbindelse med den internasjonale dag mot vold mot kvinner - 25.november.

 

TENK DEG - en verden uten vold mot kvinner

 

Fra 25. November, den internasjonale dag mot Vold mot Kvinner til 10.desember, verdens menneskerettighetsdag, vil kvinner over hele verden synliggjøre og vise sin motstand mot den volden kvinner utsettes for både på den private og offentlige arena.

 

Vi fikk da en meget bra pressedekning i Aftenposten, Nettavisa og Klassekampen. Media er en meget viktig måte å spre informasjon på.

 

 

2.2 Krisesentersekretariatet/krisesentrenes utfordringer:

 

I Regjeringens handlingsplan tiltak 17 står det :

Krisesentrene skal utarbeide en rapport om tilgjengelighet for personer med funksjonshemming. På bakgrunn av rapporten vil departementet vurdere å pålegge sentrene å lage en utbedringsplan.

 

Tilgjengelighet for funksjonshemmede har som begrep fått en noe bredere betydning enn det hadde opprinnelig, tilgjenglighet for funksjonshemmede omfatter nå også områder som informasjon, mat o.l

 

Det er naturlig i fellesskap  å se hvilke løsninger som skal til for å bedre funksjonshemmedes muligheter til å fungere i det fysiske miljøet.

 

Bevegelseshemmede: fysisk funksjonshemning, hjerte/lungesyke.

 

I forhold til bevegelseshemmede er det funksjonaliteten ved det tekniske miljøet som avgjørende. Forbedringer tar sikte på å redusere miljøets krav til brukerens fysiske funksjonsevne. Eks. på aktuelle virkemidler er å fjerne terskler, eller lage skrå kanter. Supplere med rampe/ heis der dette naturlig. Redusere gangavstander og lette kraften for å åpne dører. Alle trenger ikke dette, men det er veldig vanskelig åpne tunge dører når en sitter i rullestol.

 

Her er det mange forskjellige rullestoler, helt fra de store til de mindre manuelle typene, men som  utgangspunkt må en legge til rette ut fra økonomisk hensyn og se må stadaren som er angitt i Plan og bygningsloven. Den er til for å gi råd å veiledning.

 

Orienteringshemmede:

Synshemmede

Hørselshemmede

Forståelseshandikap

Dyslektikere

Psykisk utviklingshemmede

 

Her stikkord kommunikasjon. For orienteringshemmede er viktig å oppnå best mulig kommunikasjon med omgivelsene.  Det kan være å forsterke syns- og lydsignal.

 

Virkemidler en kan bruke er: merking av underlag, teleslyngeanlegg.  Men kommer det en kvinne med denne funksjonshemningen - ta kontakt med Hjelpemiddelsentralen og få hjelp. Det er ikke meningen at alle krisesentrene skal ha teleslyngeanlegg. Her må flere samarbeidspartere inn.

 

Miljøhemmede (overfølsomhet for miljøfaktorer: astmatikere og allergikere.

 

Eks. på virkemidler for å bedre astma og allergikeres innmiljø:

Valg av maling og byggematreiler ( om en skal pusse opp litt)

Regulering av innklima, muligheter til god utlufting. Røyke forbud.

 

Utbedring av eksisterende anlegg kan i prinsippet skje enten som enkelttiltak, eller ved at et avgrenset område gjennomgås med hensyn til tilgjenglighet.

 

Ved å gå gjennom et avgrenset område fullstendig, kan en få oversikt over problemene, og gjennomføring og evnt. utbedring. Ved å få fram flest mulig tiltak samtidig, får en også et bedre utgangspunkt for prioritere de viktigste tiltakene.

 

Tilrettelegging for funksjonshemmede har generell verdi. De brukskvalitetene som tilgjenglighet for funksjonshemmede representerer, er verdifulle på bred basis. Det merkes best av funksjonshemmede, for småbarnsforeldre og for dem som midlertidig får en skade eller svekkelse, men vi legger alle merke til det i større eller mindre grad.

 

I tråd med  dette er normer og prinsipper for tilrettelegning for funksjonshemmede viktig. I den grad det er mulig er det derfor viktig å søke frem til konkrete løsninger som har bredt brukergrunnlag.

 

Å begynne å ønske å sette i gang forandring. Det betyr at man erkjenner at det er noe man vil ha annerledes. Det er viktig å kunne formulere helt konkret om en ønsker gjøre noe med problemene. Det er dessuten viktig å tenke igjennom hva man er villig til å gjøre for å oppnå dette, med andre ord: hvor langt er man villig til å strekke seg?

 

Hvor mye er man villig til å yte? Hvor mye er jeg i stand til å gjøre.

 

Enkelte kvinner kan være redde for forandringer fordi vi oftest tror at forandringer må være noe svært og voldsomt, noe vi sikkert ikke kan klare. Men å skape forandring, kan ofte være å endre ting og syn på et område. Men selvsagt er det krevende å være  med på noe som blir en utfordring, men det også gi deg innsyn i noe som var et helt ukjent område på forhånd. Vi må se muligheter frem for alle problemene som hoper seg opp.

 

Hva kan vi gjøre - sammen og hver for oss?

 

Krisesentrene må orientere om krav til tilrettelegging overfor politikerne i styret og sette opp en plan for hvordan dette kan gjøres. Hvis den eneste muligheten er påbygg til eksisterende bygning, evnt. i kombinasjon med overgangsbolig bør det stilles krav om dette. Viktig å fortelle kommunene at staten vil betale halvparten, også ved nybygg. Viktig å tilrettelegge etter brukernes behov. Krisesentrene i samarbeid med kommunene kan ta kontakt med FFO for å få hjelp til å tilrettelegge.

 

Vi  bør ha som mål innen 2002 at et senter i hvert fylke er tilrettelagt for kvinner med funksjonshemning

 

Det må bevilges midler for utbedringer slik at alle krisesentrene er tilgjengelig for kvinner med funksjonshemning innen 2005.

 

Krisesentersekretariatet må øke press på bevilgende myndigheter slik at dette målet er gjennomførbart.

 

Krisesentrene må skolere, informere, vakter, personell på krisesentret, skolere personell i det offentlige hjelpeapparatet, holde temakvelder for interesseorganisasjoner osv. Lite er gjort for å belyse vold og overgrep mot kvinner med funksjonshemning, og i det offentlige hjelpeapparatet vet vi at det stadig er behov for kunnskap og informasjon, særlig for nyansatte.

 

 

3. Kvinners rettssikkerhet

 

Vi på  Krisesentrene møter  hver dag kvinner som har vært utsatt for alvorlige overgrep  - seksuell trakassering, vold, voldtekt, mishandling, tvangsekteskap, omskjæring og trusler. Vi har hatt kvinner boende på krisesentrene som i dag er døde, drept av sine samlivspartnere/ ekssamlivspartnere etter at de har flyttet ut fra krisesentrene. Hva opplever vi stadig - at politi og påtalemyndigheter ikke ivaretar de utsatte. Det vises stor mangel på kunnskap, kompetanse og prioritet innenfor de nevnte etater.

 

Disse kriminelle handlinger utgjør forbrytelser mot menneskeheten, og fratar kvinner og barn de grunnleggende fundamentale rettigheter og menneskerettigheter, og er brudd på de grunnleggende menneskerettslige friheter til liv, helse og likestilling.

 

Hva gjør så den Norske rettsstat  med dette problemet? Hvilke holdninger har det Norske samfunnet til dette problemet? Har feminismen kun forandret kvinners bevissthet og holdninger ved å synliggjøre disse kriminelle handlinger som kvinner og jentebarn blir utsatt for, uten foreløpig å forandre samfunnets holdninger og rettssystem?

 

Fortsatt er hjemmet det farligste sted en kvinne kan oppholde seg i Norge i dag. Fortsatt er menn som utøver volden mot kvinner, slik at kvinner må rømme til krisesentrene. Vi har i år 2000 mange kvinner og barn som er flyktninger i sitt eget land. De flykter fra sine hjem , på grunn av menns vold og trusler.

 

Mange kvinner flytter stadig. De lever med sine barn på hemmelig adresse eller den strengeste kode 6. De er slettet fra samfunnet. De er rettsløse. Kvinner og barn lider. Barna mister sine venner og sitt nettverk, og på grunn av fars vold blir de fratatt sin barndom. Kvinnene mister jobb, nettverk, familie og lever i en konstant frykt. De vet at det er fare for liv og helse.

 

Det er også en sterk sammenheng mellom det å bruke vold og muligheten for å bli drapsmann. Fra 1995 fram til oktober 2000 ble 37  kvinner drept i Norge av sin samlivspartner/eks samlivspartner. Flere av de drepte kvinnene hadde bedt politiet om hjelp, men som en politimann uttalte til pressen -" vi anså problematikken som et privat anliggende Vi vet at i svært mange tilfeller ikke nytter ikke å tro at man får hjelp av politi eller lensmenn. Flere av drapene de drepte kvinnene kunne ha levd i dag hadde politiet brukt de virkemidler som de har mulighet til å bruke for å forebygge vold og drap.

 

 

3.1 Brudd på besøksforbudet

 

Besøksforbudet har ved flere tilfeller vist seg å være en effektiv beskyttelse for kvinner som blir utsatt for trusler og vold. Men vi opplever også at mangelen på effektive sanksjonsmuligheter gjør at besøksforbudet gir liten reel beskyttelse der mannen, selv etter å ha blitt ilagt besøksforbudet, bryter dette.

 

Selv etter så mange år, gir fremdeles noen av våre medlemssentre tilbakemelding om at det fortsatt er vanskelig å få utsted besøksforbudet til kvinner som er utsatt for vold og trusler. Våre erfaringer tilsier at det fremdeles er stor mangel på kunnskap om bruken av dette virkemiddel, og det er dessverre ofte enkeltpersoners engasjement og innsats ved det enkelte politi og lensmannskontor som avgjør hvorvidt kvinner får informasjon eller utstedt virkemidler som kan forebygge vold og trusler, og gi en tryggere hverdag.

 

Vilkårene for å få utsted besøksforbudet opplever vi også personavhengig og tilfeldig. Ved enkelte politidistrikt er "lista" for å  få utstedt besøksforbudet lagt høyt, og ved andre politidistrikt er den lagt lavt. Dette finner vi uheldig, da kvinner som blir utsatt for trusler og vold bør få likt tilbud over hele landet. Kvinners opplevelse og frykt av volden og truslene bør vektlegges i større grad ved utstedelse av et besøksforbud. Mange kvinner opplever at politiet bagatelliserer og fremstiller dem som hysteriske. "Vi blir ofte ikke trodd eller tatt på alvor," forteller mange kvinner etter å ha måttet flykte til politi eller lensmann.

 

Kvinner som melder om stadige brudd på besøksforbudet opplever at saken blir henlagt, eller at politiet ikke tror på kvinnene og ikke etterforsker sakene. For oss ser det ut som om disse sakene ikke har høy prioritet. Gjennom media har vi avdekket at besøksforbudet ikke fungerer for veldig mange kvinner. Politiet bruker som argument at de ikke har mulighet til å varetektsfengsle en som har brutt besøksforbudet, ut fra den lave strafferammen som er i dag. Det snakkes sjelden om at politiet faktisk kan ta brudd på bestemmelsen opp for retten, og på den måten få dømt den som har brutt besøksforbudet En mulig årsak er at domstolbehandlingen er lang og ressurskrevende, så politiet anser ikke det hensiktsmessig å påbegynne denne prosessen. Dermed opplever kvinner at besøksforbudet gav ingen effektiv beskyttelse, og gav de dermed ikke noe rettslig vern.

 

Dette har vi klare bevis for etter at flere kvinner som har bedt om hjelp eller anmeldt vold og trusler er blitt drept. At så mange kvinner ikke har tillit til politi og rettsvesen må oppleves som et stort problem for den Norske stat.

 

 

3.2 Voldtekt

 

Vi antar at mellom 6000 - 8000 kvinner blir voldtatt hvert år i Norge år. Av disse anmelder ca 450 kvinner voldtekt til politiet. Av de anmeldte voldtekter blir kun 1 av 10 dømt. Vi vet i dag at over 76 % av voldtektene skjer av menn som kvinner har nære relasjoner til. 

Voldtektsmottaket i Oslo meldte om 25 % økning av henvendelser i 1999, men det var ikke økning i antall anmeldelser. På landsbasis var det en liten økning i voldtektsanmeldelser sammenlignet med året før.

 

Rapporten som ble overlevert Riksadvokaten i april 2000  "Politi og påtalemyndigheters behandling av voldtektssaker " var en bekreftelse på våre påstander. Rapporten viser at 80 % av de anmeldte voldtekter blir henlagt. Politi og påtalemyndigheter mangler kunnskap, holdninger og disse sakene blir ikke prioritert.

 

En nederlandsk rapport fra 1999 var stekt kritisk til det norske rettssystemet. Norge er et av de landene i Europa som har færrest voldtektanmeldelser som ender i dom. Dette underbygger det som lenge har vært tydelig, kvinner som har vært utsatt for seksualisert vold, blir den tapende part innenfor vårt rettssystem.

 

Norsk injurielovgivnig måtte endres. Vi mente at i saker som omhandlet vold og voldtekt mot kvinner, snudde bevisbyrden slik at det ikke var kvinnen som må bevise at hun virkelig  hadde vært utsatt for et overgrep, til at gjerningsmannen måtte føre sannsynlighetsovervekt for at han virkelig er uskyldig. Kvinner som har vært utsatt for overgrep må ha rett til å snakke om det de har opplevd. Påstandene har kvinnene framsatt i god tro ut fra hva de har opplevd. 

 

De fleste anmeldte voldtekter og overgrep blir i dag henlagt, og kun en av til saker fører til domfellelse. Ut fra disse to dommene kunne vi slå fast at - Hvis en kvinne skulle fortelle andre enn politiet om overgrepet hun hadde vært utsatt for, risikerte kvinnen privat søksmål, og måtte betale den mannen hun anmeldte for voldtekt. Ved å dømme kvinner som har vært utsatt for voldtekt til taushet, ble også sentrale vitner i en eventuell rettssak borte.

 

Venner,  familie og representanter fra krisesenter (som har taushetsplikt) opplevelse og observasjon av hva kvinner forteller, eventuelt følelsesmessige reaksjoner etter en voldtekt,  er i dag de viktigste vitnene. Sæd og blåmerker er i dag ikke bevis. Overgriperen påstår da at det var frivillig og "heftig" sex. Da er det ord mot ord, og ut fra samfunnets holdninger til kvinner i dag, blir den voldtatte kvinner den tapende part innenfor vårt rettssystem.

 

Kvinnen - fristerinnen - hun hadde drukket for meget - gikk i utringet bluse og korte skjørt - danset for tett, kanskje hun kysset ham, - og alt dette blir brukt mot henne. For menn kan det virke formidlende at han hadde drukket, og  at dansen og kysset hadde hisset han opp, slik at han ikke klarte å "styre" seg . Han opplevde dette som en invitasjon til sex, dermed har kvinnen tapt - og saken blir henlagt, eller den anmeldte blir frikjent.

 

De fleste voldtektssakene føyer seg  inn i et helhetlig bilde av hvordan voldtatte kvinner blir behandlet av helsevesen, politi, påtalemyndighet og rettsapparat. Det viser seg gang på gang mangel på kunnskap, kompetanse og prioritet innenfor de nevnte etater. Dette svekker kvinner og jentebarns rettssikkerhet. Å etterforske seksualisert vold innen politiet gir ingen status. Disse sakene blir ofte gitt til nyutdannede kvinnelige etterforskerer.  Kvinnebevegelsen har "ropt" om dette i mange år.

 

Vi har nå fått bekreftet våre påstander, både gjennom rapporten til Åse Texmo og Lisbeth Aarvik - Seksuelle overgrep og vold mot kvinner og barn - fornærmedes rettsstilling i praksis, rapporten som ble overlevert Riksadvokaten 26.april i år - Politi og påtalemyndighetens behandling av voldtektsaker. Det kommer også en rapport like over nyttår som ikke er offentliggjort.

 

Likestillingssenteret og Barneombudets har i samarbeid bestilt en rapport om domstolenes holdninger i seksuelle overgrepssaker. De mener at en studie av hva slags holdninger og menneskesyn som kommer til uttrykk i domsavgjørelser er et ledd i arbeidet for en bedret rettssikkerhet. Verdien av så vel bedret politiarbeid på etterforskningssiden samt intensjoner om en bedret rettssikkerhet fra lovgiver, vil ha manglende gjennomslagskraft om ikke domstolene følger opp. Ut fra den foreløpige rapporten kommer de med en felles påstand  at det må arbeides systematisk med menneskesyn og holdninger i retteapparat og påtalemyndighet.

 

Hva gjør så vår Regjering med dette problemet ? Krisesenterbevegelsens Landskonferansen i 1999 sendte en resolusjon med støtte til  Åse Texmo og Lisbeth Aarviks forslag om opprettelse av regionale enheter med spisskompetanse på seksualiser vold. Det må også være et forpliktende samarbeid med helsevesenet. Dette forslaget er også tatt inn i NOU 1999; 13  -- Kvinners helse i Norge, som tiltak for å bedre kvinners rettssikkerhet.

 

 

3.3 Aksjon Rettssikkerhet for Kvinner

 

Aksjon Rettssikkerhet for Kvinner (ARK) ble dannet av Kvinnefronten og Krisesentersekretariatet med bakgrunn i en sak der en kvinne som anmeldte voldtekt ble dømt til å betale den mannen hun anmeldte nesten 300 000 kroner. Mens saken fremdeles var under etterforskning, tok mannen ut privat søksmål mot kvinnen med bakgrunn i ærekrenkelse. Hennes sak ble henlagt etter en behandlingstid på 10 mnd. Dette var dråpen som fikk berget til å flyte over for oss som jobber mot all slags undertrykking. Vår frykt var at denne saken skulle danne presedens. Vi hadde rett. Noen få måneder etterpå kom neste sak.

 

Bakgrunnen for begge søksmålene var beskyldningene og påstandene, samt at kvinnene hadde snakket om voldtekten til nære venner og representant fra et krisesenter. De voldtatte kvinnene måtte selv føre bevis for sannheten, de klarte heller ikke å gjøre politiets jobb. De ble dømt for å ha ærekrenket de mennene de anmeldte for voldtekt.  Voldtektene som kvinnene hadde anmeldt  ble henlagt. Kvinnene ble dømt til taushet og økonomisk ruin

 

Krisesentersekretariatet tok da kontakt med Kvinnefronten, og vi ble enige i å aktivisere denne aksjonen. ARK hadde vært passiv etter at vi hadde arrangert - 25. november 1999 den Internasjonale dag Mot Vold Mot Kvinner og 16 dagers aksjonen, der vi satte søkelyset på Kvinners Rettssikkerhet. Ut fra satsningsområde i handlingsplanen til Sekretariatet, kvinners rettssikkerhet, var det viktig å gripe denne saken, da den klart illustrerte voldtatte kvinners mangel på rettigheter. Samtidig var vår frykt at hvis vi ikke fikk endret injurieloven, bedret politi og påtalemyndigheters behandling av anmeldte voldtekter, ville ingen kvinner i Norge tørre å anmelde en voldtekt i frykt for å dømmes til taushet og økonomisk ruin.

 

En overgriper som greier å gjennomføre en voldtekt uten at det ble bevist, kunne samtidig true en kvinne til taushet. Å true en kvinne til taushet er brudd på menneskerettighetene. Vi har ytringsfrihet i Norge, og vi mener det er en klar rettighet man har som individ å kunne snakke om det man har vært utsatt for som vold og overgrep.

 

Flere kvinnegrupper - organisasjoner tilsluttet seg aksjonen -  Krisesenterforbundet, Miljøpartiet De Grønne, Sosialistisk Venstreparti, Sosialistisk Ungdomsparti, Rød Ungdom. Samtidig fikk vi støtte fra : Likestillingssenteret og Alternativ til Vold

 

"Aksjon Rettssikkerhet for Kvinner" ville i denne anledning sette i gang en aksjon der vi fokuserer på kvinners manglende rettssikkerhet i voldtektssaker. Aksjonen skulle rette seg både til den norske befolkning, politikere og de lovgivende myndigheter. Vi ønsket å bevisstgjøre hele det norske samfunn om den manglende rettssikkerhet voldtatte kvinner har, og kreve en endring i injurieloven. Samtidig ville vi oppfordre voldtatte kvinner til å anmelde voldtekter som nest etter drap er den alvorligste kriminelle handlingen du kan utsettes for.

 

Synliggjøring av vold og voldtekt mot kvinner er ikke bare et poeng for de som rammes. Synliggjøring er et poeng i seg selv, da synlighet av disse forholdene vil motivere flere til å bry seg og engasjere seg i arbeidet. Informasjon og holdningskampanjer til bestemte målgrupper, samt jobbe for bevissthet og holdningsendringer i hele samfunnet er meget viktig.

 

I solidaritet med kvinner som utsettes for doble overgrep og risikerer økonomisk ruin på grunn av uønskede følger ev et system, aktiviserte vi innsamlingen av  penger til "Støttefondet for voldtatte kvinner"

 

De innsamlede midler skulle gå uavkortet til å dekke kvinners utgifter i forbindelse med rettssakene i private søksmål. Pr. i dag har vi samlet inn kr. 80 000 til dette fondet.

 

Vi søkte støtte til  møter samt trykking, distribusjon og frakt av en Asksjonsfolder med vedlagt giro til "Støttefondet til voldtatte kvinner" i Barne- og familiedepartementet. Vi fikk innvilget kr. 10 000,-.

 

Aksjonsfolderen, med informasjon og krav for å bedre kvinners rettssikkerhet ble utarbeidet og  sendt ut til alle landets krisesentre/telefoner for derfra videre distribusjon til lokalt og regionalt område. I Aksjonspakken la vi ved avisinnlegg til lokalpressa og pressemelding. Målet var at kvinnegrupper/organisasjoner sammen med krisesentrene/telefonene skulle aksjonere lokalt og regionalt slik at aksjonen ble landsomfattende. ARK sendte samtidig ut Aksjonsfolderen med giro til "Støttefondet til voldtatte kvinner" til ca. 60 kvinnegrupper og organisasjoner til informasjon og støtte.

 

Vi oppfordret samtidig alle som hadde mulighet til å delta på demonstrasjonen som vi arrangerte foran Sorenskrivergården i Volda. ARK var enige i at det var viktig å vise vår avsky for et rettsystem som gav menn anledning til å utsette kvinner for doble overgrep og økonomisk ruin.

 

I forkant av Volda -Aksjonen sendte vi ut pressemeldinger til alle landets større aviser, TV og radiostasjonerstasjoner. Busser ble satt opp fra Drammen, Stavanger og Bergen. Her skulle kvinner og menn ut å sloss for å oppnå rettferdighet.

 

 

- I solidaritet med kvinnen som utsettes for et doblet overgrep og risikerer økonomisk ruin på grunn av et uønsket rettssystem, vil Aksjon Rettssikkerhet for Kvinner aksjonere foran Sorenskriverkontoret i Volda.

 

Samtidig samler vi inn penger til " Støttefondet til voldtatte kvinner ". Pengene vil uavkortet gå til å dekke kvinners utgifter i forbindelse med rettssaker, evnt. for økonomisk hjelp til å kjøre en prinsippsak til høyesterett.

 

Vi har fått nok - Kom til Volda mandag 20.mars kl.09.30. Støtt Aksjonen.

 

 

Volda Aksjonen fikk en enorm pressedekning. Under selve aksjonen var det et presseoppbud 

som daglig leder ikke har sett maken til. TV, radio, riksdekkende aviser og lokalaviser. Daglig leder av Krisesentersekretariatet hadde i forkant gjort avtale med medielinjen ved Høyskolen i Volda.

 

De fikk i løpet av dagen flere oppdrag fra andre aviser og tv-stasjoner om bilder og reportasjer. Som en av elevene uttalte - "dette må ha vært den største mediebegivenheten i Volda noen sinne, for vi holder på å jobbe oss i hjel"

 

"Volda-saken" ble tatt opp til debatt både i NRK sitt debattprogram " Dagsnytt 21"  og i "Holmgang" på TV2. Dette var nok med på å styrke det store engasjementet vi fikk fra flere hold i hele Norge.

 

Det ble straks etter hjemkomst fra Volda skrevet et åpent brev til den nye Justisministeren Hanne Harlem, der vi ba henne ta ansvar. Vi krevde (sitat brevet):

 

 

-Selv om et anmeldt overgrep henlegges, er tiltalte ikke frikjent. Det kan være en sterk sannsynlighetsovervekt for at tiltalte er skyldig, men ikke stor nok til å straffedømmes.

 

Rettsvernet for en person som blir uskyldig anmeldt skal iakttas. En person som er uskyldig straffeforfulgt kan ut fra loven i dag kreve erstatning for straffeforfølgningen. Vi mener derfor at i saker som omhandler vold og overgrep må være fult forsvarlig å endre loven i injuriesøksmål. Vi krever derfor at i slike saker må bevisbyrden snus, slik at det ikke er kvinnen som må føre bevis for at hun virkelig har vært utsatt for overgrep, til at gjerningsmannen må føre sannsynlighetsovervekt  for at han virkelig er uskyldig.  Vi kan ikke se at dette skulle svekke en uskyldig gjerningsmann  sin rettssikkerhet.

 

For å gi kvinner som blir utsatt for vold, overgrep og voldtekt en reel menneskelig rettssikkerhet krever vi nye faggrupper med kompetanse på seksualisert vold inn i politiet. Kriminalisering av grov uaktsom voldtekt. Ofrenes situasjon må vektlegges slik at etterforskningen foregår på en skånsom måte og at det sikres en forsvarlig framdrift av etterforskningen.

 

Vi ber derfor Justisministeren ta ansvar, og vi ber samtidig om et møte.

 

 

De samme kravene ble sendt i brevform til Justiskomiteen.

 

Aksjon Rettssikkerhet for kvinner startet samtidig en landsomfattende underskriftskampanje. Rød Ungdom laget en Aksjons-side på Internett, slik at personer kunne gå direkte inn på nettet å støtte kravene vi hadde framsatt. Denne måten å samle underskrifter på hadde et meget stort nedslagsfelt. På nettet lå informasjon om kvinners manglende rettssikkerhet i saker som omhandlet voldtekt, informasjon om de to injuriedommene, kontonummeret til "Støttefondet til voldtatte kvinner", kravene til endring i injurieloven, samt brevet som var oversendt til Justisministeren. Oppfordringen om å støtte kravene til ARK ble sendt på mail rundt om i hele landet. Vi fikk faktisk underskrifter fra hele veden. Kaori Izumi fra Kvinnefronten er opprinnelig fra Japan. Hun oversatte oppropet med våre krav til japanesisk, og vi fikk mange støtteunderskrifter fra feminister i Japan.

 

Det ble samtidig sendt ut lister til samtlige krisesentre/telefoner og andre organisasjoner, slik at vi fikk underskrifter fra hele landet. Ca. 7000 underskrifter ble overlevert Justisminister Hanne Harlem.

 

Ca. 15 personer møtte til en avtalt tid i Justisdepartementet, og holdt appell til Justisministeren samtidig med overleveringen av underskriftene.

 

Til Nordiske Kvinner Mot Vold på Færøyene i mai sendte Krisesentersekretariatet forslag til resolusjon, Kvinners rettssikkerhet i Norden. Det er ikke bare i Norge kvinner som utsettes for vold og overgrep mangler et reelt rettsvern. Resolusjonen ble vedtatt, og  ble sendt til Justisminister Hanne Harlem for å markere at det var et krav fra hele Norden om tiltak for å bedre kvinners rettssikkerhet.

 

En viktig faktor som vi må se oss meget fornøyd med, er at kvinne - bevegelsen har vist at den er i stand til å samarbeide på tvers av organisasjonsskiller og partier. Vi har fått mange nye aktivister, de unge har fått øynene opp for hvor viktig det er å jobbe mot den samfunnsbestemte volden.

 

I slutten av mai 2000 kunne vi lese i pressen at Justisminister Hanne Harlem, sammen med Justiskomiteen hadde fremmet et forslag om endring av injurieloven. Dette forslaget skulle behandles 13. juni sammen med Stortingets behandling av Seksuallovbruddet.

 

Forslaget var faktisk bedre enn det kravet vi fremmet.

 

ARK planla å gjennomføre en Aksjon foran Stortinget den dagen Seksuallovbruddet skulle behandles. Vi mente det var viktig å Aksjonere for å vise at vi nå mente alvor med våre krav.

 

ARK  gjennomførte en vellykket Aksjon foran Stortinget 13. juni. Med korsang og appeller, løpesedler og informasjon, fikk vi markert oss den dagen Seksuallovbruddet ble vedtatt på Stortinget. Vi var godt fornøyd Seksuallovbruddets gode utfall, selv om vi ikke fikk en lov som kriminaliserer all kjøp av seksuelle tjenester. 

 

13. juni 2000 vedtok flertallet på Stortinget, uten medlemmer fra Fremskrittpartiet, en ny bestemmelse,  § 208

"Den som beskylder noen for å ha overtrådt § 192 - §197, 200 tredje  ledd eller  § 205, kan ikke gjøres rettslig ansvarlig for beskyldningen etter bestemmelsene i straffeloven kapittel 23 eller skadeserstatningsloven § 3-6 dersom beskyldningen er fremsatt.

 

a)  i en anmeldelse

 

b)  av den som hevder å være formærmet  eller en av  hennes eller hans nærmeste i en fortrolig  samtale med en person som det er naturlig å betro seg til, for å bearbeide konsekvensene av handlingen.

 

c) Anmelderen eller den som hevder å   være fornærmet, kan likevel gjøres rettslig ansvarlig dersom det var grovt uaktsomt å legge til grunn at opplysningene var sanne. Den nærmeste kan gjøres rettslig ansvarlig dersom det var uaktsomt å legge  til grunn at opplysningene var sanne"

 

Det vil i prinsippet si - så lenge man i god tro hevder at man er blitt utsatt for en seksualforbrytelse som kan straffes med fengsel i fem år eller mer, skal man være fritatt fra erstatningskrav.

 

Aksjon Rettssikkerhet for Kvinner anså dette som en stor seier etter en intensiv og sterk kamp, der vi fikk utrolig mye støtte. Kvinner kunne nå anmelde voldtekt å slippe frykten for å bli utsatt for injuriesøksmål. Andre viktige endringer i Seksuallovbruddet, som var i trå med våre krav (utskrift fra Regjeringen, tiltak for å styrke voldsofre).

 

7.2 Endringer i straffeloven kapittel 19 og 39

Ved lov 11. august 2000 nr. 76 om endringer i straffeloven m.v. (seksuallovbrudd) er det foretatt en revisjon av straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd. Formålet er å styrke barns og kvinners vern mot seksuelle overgrep.

 

Den viktigste endringen er en utvidelse av voldtektsbestemmelsen. For det første er grov uaktsom voldtekt kriminalisert. For det andre regnes flere typer overgrep enn tidligere som voldtekt. For det tredje er området for den skjerpede strafferammen på fengsel inntil 21 år utvidet.

 

Området for den forhøyede strafferammen ved skjerpede omstendigheter ved seksuell omgang med barn under 16 år er utvidet. Det er dessuten innført en plikt for domstolen til å vurdere om den skyldige i saker om seksuelle overgrep mot barn skal idømmes rettighetstap. Kjøp av seksuelle tjenester fra personer under 18 år er gjort straffbar. Forbudet mot befatning med barnepornografi er skjerpet. Dessuten uttaler Justiskomiteen i Innst.O. nr. 92 (1999-2000) side 7 at straffutmålingen i sedelighetssaker er for lav og forventer at domstolene tar hensyn til lovgivers synspunkter.

 

Samtidig ble det innført en ny bestemmelse i straffeloven § 208 som gir personer som mener de har vært utsatt for en seksualforbrytelse, økt beskyttelse mot injuriesøksmål ved at de gis adgang til å berette sin historie i en fortrolig samtale for å bearbeide konsekvenser av handlingen uten å risikere injuriesøksmål. Videre er straffeprosessloven § 17 endret slik at eventuelle injuriesøksmål fra en utpekt gjerningsperson mot et påstått offer kan utsettes inntil overgrepssaken har fått en endelig avgjørelse.

 

 

3.4 Krisesentersekretariates strategi i arbeidet for å gi voldsutsatte og truede kvinner et bedre rettsvern

 

Bruken av besøksforbudet, og hvorvidt dette har vært et effektivt virkemiddel, har aldri vært undersøkt eller evaluert. Det finnes ikke statistikk over hvor mange besøksforbud som er utstedt disse 6 årene ordningen har vært i bruk. Dette er med på å undergrave at vold mot kvinner er et stort samfunnsproblem. Vi har krevd at det blir ført klare statistikker over hvor mange besøksforbud som blir utstedt i året, og at registreringen av voldsforbrytelser blir kjønnet i koder i STRASAK. Synliggjøring av vold mot kvinner vil motivere flere til å bry seg og engasjere seg.

 

Kvinner som melder om stadige brudd på besøksforbudet opplever at saken blir henlagt, eller at politiet ikke tror på kvinnene og ikke etterforsker sakene. For oss ser det ut som om disse sakene ikke har høy prioritet. En mulig årsak er at domstolbehandlingen er lang og ressurskrevende, så politiet anser ikke det hensiktsmessig å påbegynne denne prosessen. Dermed opplever kvinner at besøksforbudet gav ingen effektiv beskyttelse, og gav de dermed ikke noe rettslig vern.

 

Stortinget skal i januar/februar  behandle et lovforslag om å øke strafferammen på brudd på besøksforbudet slik at det gis adgang til å varetektsfengsle og bøtlegge den personen som bryter det.

 

(Referer til tiltak for voldsofre som Regjeringen har fremmet)

 

7.3 Varetektsfengsling ved brudd på besøksforbud m.v.

I Ot.prp. nr. 81 (1999-2000) 22. september 2000 Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven (bruken av varetektsfengsling) har departementet foreslått flere endringer av betydning for voldsofre. Departementet går bl.a. inn for å endre straffeprosessloven § 172 om såkalt rettshåndhevelsesarrest. I dag er det et vilkår for fengsling etter denne bestemmelsen at det gjelder en forbrytelse med strafferamme på fengsel i minst 10 år. Etter forslaget skal en del grove voldsforbrytelser omfattes av bestemmelsen selv om strafferammen er lavere enn fengsel i 10 år.

 

Påtalemyndigheten kan forby en person å oppholde seg på bestemt sted eller oppsøke en annen person dersom det er grunn til å tro at den forbudet retter seg mot vil forfølge eller begå en straffbar handling mot den som trenger beskyttelse. Beslutningen fra påtalemyndigheten må prøves av retten innen 3 dager. Forbudet skal gjelde for en bestemt tid, høyst 1 år. Bestemmelsen har vist seg godt egnet i familievoldssaker. Den kan tas i bruk uten at gjerningspersonen er domfelt eller det foreligger noen anmeldelse. Dersom forbudet brytes, kan den skyldige straffes med fengsel i inntil 6 måneder. Ved gjentagelse økes strafferammen til 2 år.

 

Det er en ulempe at strafferammen på inntil 6 måneders fengsel ikke gir anledning til pågripelse og eventuell varetektsfengsling ved overtredelse. Politiet er oppfordret til å reagere raskt i slike saker, men når det ikke er anledning til å pågripe gjerningsmannen, er et viktig virkemiddel fraværende. Departementet har derfor i Ot.prp. nr. 81(1999-2000) foreslått endringer i denne bestemmelsen slik at pågripelse og varetektsfengsling blir mulig. Departementet har videre foreslått at brudd på besøksforbud skal kunne straffes med bot slik at det blir mulig å ilegge straff ved forelegg. Bruk av forelegg vil kunne sikre en rask reaksjon i mindre alvorlige saker.

 

Krisesentersekretariatet har mottok hørings utkast til endring av strafferammen  i straffeloven  § 342 ved brudd på besøksforbudet  fra Justis- og politidepartementet. I Sekretariatets høringsuttalelse gav vi full støtte til forslaget om å øke strafferammen for å  gjøre besøksforbudet til et mer effektivt vern. Det måtte gis adgang til å ilegge bøter og /eller fengsel som straffereaksjon ved brudd på bestemmelsen. Vi så helt klart at manglende mulighet til bruk av visse tvangsmidlet var en svakhet ved  besøksforbuds - ordningen slik den er i dag. Hensynet til en rask og effektiv dom for brudd på besøksforbudet tilsier at påtalemyndigheten bør gis adgang til dette. Bryter mannen besøksforbudet etter å ha vært ilagt en bot, må en ny overtredelse av besøksforbudet minst ha en strafferamme på to år. Vi har stilt krav om at menn som har fått nedlagt et besøksforbud, men fortsetter å ta kontakt med venner, familie eller krisesenter i håp om å finne kvinnen, burde etter vår oppfatning også være et brudd på besøksforbudet. Det bør gis en rask og følbar reaksjon for dette bruddet.

 

Krisesentersekretariatet har i to møter med Statssekretær Anne Lise Ryel i Justisdepartementet gitt klare signaler på vår bekymring over politiets manglende kunnskap og prioritet i saker som omhandler volds- og drappstruede kvinner. Kvinner som melder om brudd på besøksforbudet, opplever å ikke ha noe rettslig vern, i henhold til at politiet ikke gir noen form for følbare reaksjoner ved brudd. Vi har gitt utrykk for stor bekymring i henhold til at flere og flere kvinner må gå i dekning sammen med sine barn for å overleve.

 

Krisesentersekretariatet har et samarbeid med Statsadvokatenes Menneskerettighetsutvalg, ved leder Morten Eriksen. Han har gjennom møter med daglig leder av Sekretariatet blitt bevisstgjort på omfanget av kvinner som lever på hemmelig adresse og koder for å berge liv og helse. Han har blant annet skrevet 2 avisinnlegg om voldsofrenes mangel på rettslig vern.

 

Til orientering møter han, som mann i en sentral posisjon, som arbeider i et meget konservativt rettsystem (førstestatsadvokat i Økokrim) stor motstand i sitt syn på voldsutsatte kvinners manglende rettsvern. Daglig leder har forklart ham at all feministisk tenkning og arbeid til en hver tid har møtt motstand. Som mann har han nok ikke vært vant til denne motstanden i sitt arbeid. Han har på oppfordring fra daglig leder uttalt seg både til pressen og ukeblader om  voldsutsatte kvinners manglende rettsvern. Morten Eriksen har påtatt seg å støtte vårt arbeid med samme styrke i løpet av 2001.

 

Morten Eriksen mener det er noe galt med rettstaten når kvinner må leve i skjul på hemmelige adresser og koder. Han uttaler at det ikke er riktig at gjerningsmannen skal ha rettssikkerhet og grunnleggende menneskerettigheter, mens kvinner på flukt ikke har noe rettsvern.  Rettsapparatet kan stoppe en overgriper, men det reiser også vanskelige kriminalpolitiske spørsmål. Det vil koste samfunnet enormt mye penger å beskytte draps/volds truede kvinner og barn. Resultatet i dag er at samfunnet svikter denne gruppen kvinner og barn som trenger mest et effektivt menneskerettslig vern.

 

Synliggjøring er viktig, ikke bare for de som rammes, men også for å få flere til å bry og engasjere seg. Vold mot kvinner er fremdeles et skjult og tabubelagt tema. Dermed er media en viktig måte å spre kunnskap og informasjon på. Media er også en pådriver i forhold til å øke et politisk press for å få til endringer i samfunnet.

 

Krisesentersekretariatet har gjennom riksdekkende dagsaviser, ukeblader og fagtidsskrifter, TV og radio hatt utallige reportasjer og artikler. Sekretariatet har prøvd å sette fokus på - brudd på besøksforbudet og politiets manglende prioritet og kunnskap, kvinner som lever på koder, kvinner på flukt fra trusler og vold, manglende rettsvern for voldsutsatte kvinner osv.

 

Arbeidet med media er tidkrevende for Sekretariatet. Bakgrunnstoff, statistikker, enkeltsaker osv. - men dette er et meget viktig arbeid som daglig leder mener bør prioriteres for å oppnå endringer.

 

Daglig leder av Krisesentersekretariatet har holdt flere innlegg på politiske møter, seminarer og tverretatlige samarbeidsmøter. Et av temaene har vært å synliggjøre voldsutsatte kvinners manglende rettsvern. Etter hvert som kunnskapen om vold mot kvinner og barn er blitt bedre kjent, kan vi nå se at mishandlede kvinner på en rekke områder ikke utgjør en homogen gruppe. Foruten variasjoner i selve voldshistorien, kan kvinner ha ulikt syn på hva som bør gjøres for at volden skal opphøre, og ha forskjellige hjelpebehov.

 

Vi oppfordrer derfor til et større tverretatlig samarbeid innen kommunen eller regioner. Hjelpetilbudet til voldsutsatte kvinner er ikke satt i system.

Ut fra et likestillingsperspektiv vil økonomi og tilgang på ulike ressurser stå sentralt i utfordringene med hensyn til tiltak og forebygging av vold mot kvinner. En klar likestillingspolitikk som forebygger at kvinner kommer i en avmaktsituasjon generelt, både på offentlig og privat arena, vil motvirke vold mot kvinner. Synliggjøring, samt motarbeide holdninger som aksepterer mannens dominans er særs viktig.

 

Der har til tider vært stor debatt på disse møtene, særlig på de tverretatlige møtene der flere fra politi etaten har deltatt. Politiet har nok følt seg provosert av min fremstilling av deres manglende kunnskap, prioritet og holdninger til problematikken vold mot kvinner. Jeg forklarer at vi har både prosjekter og enkelpersoner som tar dette på alvor å gjør en bra jobb i forhold til de vikemidler de har for å stoppe overgripere. Men vi kan ikke akseptere et samfunn der kvinner som utsettes for vold og overgrep skal bli møtt med et rettsystem som er prosjekt eller personavhengig. Alle har rett til å få en reel rettssikkerhet når de anmelder vold og overgrep.

 

Statsadvokatenes Menneskerettighetsutvalg, ved Morten Eriksen, ba i brev til Stortinget om et utvalg som skal se på voldsofrenes stilling etter norsk rett og folkeretten. Stortinget vedtok dette forslaget, og ba den 7. mars 2000 Regjeringen om å "foreta en samlet gjennomgang av nasjonale og internasjonale tiltak som kan styrke voldsofrenes situasjon, og legge frem konkrete tiltak", jf. Innst.S. nr. 113 (1999-2000). 7 tiltak ble fremmet som satsningsområde av denne Regjeringen, og denne rapporten gjengir noen av de viktigste punktene (fet skrift under flere av avsnittene) som er relevant til tiltakene i handlingsplanen til Krisesentersekretariatet. Flere av de 7 tiltakene er krav vi har fremmet i løpet av de siste årene.

 

På møtet Morten Eriksen, Margit Lømo fra Landsforeningen for Voldsofre, og daglig leder av Krisesentersekretariatet  hadde med Statssekretær Anne Lise Ryel fikk vi positiv tilbakemelding på opprettelse av et utvalg som skulle se på det juridiske aspektet for å styrke overgrepsofrenes rettigheter. Vi ble oppfordret til å sende et forslag på utvalgets mandat og sammensetning. Nettverket Sekretariatet har med Statsadvokatenes menneskerettighetsutvalg Landsforeningen for Voldsofre og JURK hadde da uken etter et møte der vi i samarbeid fremmet et forslag til utvalgets mandat. Forslaget ble straks oversendt Statssekretæren. Dette utvalget er i trå med Regjeringens forslag til tiltak som sier klart :

(sitat fra nåværende Regjeringens 7 punkts tiltaksplan)

 

"Voldsofrenes problemer er sammensatte. Tiltak må derfor iverksettes på flere områder for å gi denne gruppen et adekvat vern. Lovfestingen og utvidelsen av voldsoffererstatningsordningen er et viktig bidrag, men det er ikke tilstrekkelig.

 

I tillegg til innføring av nye tiltak for voldsofre er det også nødvendig å rette søkelyset mot samordning og oppfølging av tiltakene. Regjeringen vurderer derfor å nedsette et eget voldsofferutvalg, og det er allerede besluttet å opprette et forum i form av en ressurs- og nettverksgruppe, jf punkt 7.12 "

 

 

3.5 Kvinnevoldsforum

 

Krisesentersekretariatet ved daglig leder opprettet høsten 1999 et nettverk sammen med Alternativ til Vold (ATV) ved spesialpsykolog Marius Råkil og Likestillingssenteret ved rådgiver Rachel Paul og direktør Ingunn Yssen.

Målet for nettverket var å øke press på daværende Regjering for å få opprettet et "Kvinnevoldsutvalg".

 

Begrunnelsen for opprettese av et kvinnevoldsutvalg var å se vold mot kvinner og seksualisert vold i et helhetlig perspektiv.  Utvalgets arbeid skulle synliggjøre vold mot kvinner, samle inn kunnskap og legge fram forslag til  samordnede tiltak mot vold mot kvinner. Et slikt helhetlig perspektiv ville gjøre det mulig å bygge opp et mer effektivt vern mot vold mot kvinner for helse - sosialvesenet, politi, frivillige organisasjoner og på det juridiske området. Regjeringens handlingsplan mot vold (Trygghet i sentrum - Regjeringens tiltaksplan for bekjempelse av vold på offentlig sted) var en viktig satsning mot vold i samfunnet, men er ikke fokusert på tiltak og virkemidler i kampen mot vold i hjemmet og vold mot kvinner spesielt. Henviste også til NOU 1999; 13 - Kvinners helse i Norge, kapittel 12.

Tiltak, organisering og ansvar punkt 12.5.1.

 

Etter flere brev og møte med daværende Justisminister Odd Einar Dørum fikk vi ikke gjennomslag for opprettelse av dette utvalget. Dørum henviste til det tverrdepartementale utvalget som skulle jobbe med Regjeringens handlingsplan Vold mot Kvinner som kom 25. november 1999.

 

140 kvinner fra de nordiske krisesentrene var samlet til konferanse på Færøyene. Konferansens mål  er å samordne tiltak, utveksle erfaringer og kunnskap om menns vold mot kvinner i Norden.

 

Krisesentersekretariatet sendte også her et forslag til resolusjon til Nordiske Kvinner mot Vold om opprettelse av "Kvinnevoldsutvalg" i alle nordiske land. Et Kvinnevoldsutvalg som skal arbeide mot vold mot kvinner, og bør favne vidt i definisjon av denne volden, og i bruk av virkemidler og innsatsområder.

 

Arbeide mot vold og overgrep, voldtekt, arbeide mot prostitusjon, handel med kvinner, og innsats mot seksuell trakassering, samt innsats for minoriteter, bør være innenfor definisjon av menns vold mot kvinner.

 

Dette forslaget ble godkjent på konferansen, og Sekretariatet sendte denne resolusjonen til Barne- og familieministeren, Justisministeren, Helseministeren og Sosialministeren. Dette for å øke et politisk press for å få opprettet et "Kvinnevoldsutvalg" i Norge.

 

Da vi fikk ny Regjering, var vi snar om å be om et møte med den nye Justisministeren for å diskutere opprettelse av et Kvinnevoldsutvalg. Arbeiderpartiet hadde støttet dette forslaget da de ikke hadde regjeringsmakten, så våre forventninger var store. Nettverket ATV, Likestillingsssenteret og Krisesentersekretariatet hadde et møte med Statssekretær Anne Lise Ryel. Hun var meget positiv til å få opprettet et "Kvinnevoldsforum" som hun ønsket å kalle det. Hun ønsket å lede dette "Kvinnevoldsforumet" selv.

 

(Refererer til Regjeringens forslag i tiltaksplanen for å styrke voldsofrenes stilling )

 

7.12 Regjeringens handlingsplan "Vold mot kvinner"

Regjeringen la i februar 2000 frem en handlingsplan for å bekjempe vold mot kvinner. Planen kommer med forslag til mange tiltak for å bedre kvinnenes situasjon. Hjelpetilbudene er i dag organisert slik at kvinnene i mange tilfeller må ta initiativ selv for å finne frem til instanser og etater som kan yte hjelp. Mangel på adekvat bistand, samt manglende samarbeid mellom ulike instanser, nevnes i planen som et hovedproblem. Justisdepartementet har et hovedansvar for koordinering og samordning mellom de forskjellige departementene.

 

Det er opprettet en egen stilling i Justisdepartementet med hovedansvar for å følge opp og koordinere de tiltak som er foreslått i handlingsplanen.

 

I september 2000 besluttet Justisdepartementet å opprette et kvinnevoldsforum i forbindelse med gjennomføringen av handlingsplanen. For å få til en best mulig oppfølging og gjennomføring av tiltakene i handlingsplanen er det nødvendig å få til en bedre samordning. I tillegg til at det er etablert et koordinerende tverrdepartementalt utvalg for slike oppgaver, skal det opprettes en ressurs- og nettverksgruppe som skal ha som oppgave å:

 

- fremme og meddele kunnskap og informasjon om vold mot kvinner for å få til en best mulig utnyttelse av ressursene og fagmiljøene i oppfølgingen av handlingsplanens tiltak, bidra til å synliggjøre vold, bl.a. gjennom informasjon i mediene, herunder fagblader, ta initiativ til å utarbeide manualer og annet kunnskapsstoff for institusjoner og organisasjoner som kommer i befatning med voldsofre, utvikle nettverk på området for å styrke kompetansen når det gjelder offentlige instanser og frivillige organisasjoners arbeid mot vold, ta initiativ og foreslå tiltak og prosjekter angående vold mot kvinner, og gi råd og veiledning i gjennomføringen av tiltak mot vold mot kvinner.

 

Forumet skal ledes av en av statssekretærene i Justisdepartementet og ha deltagelse fra politisk ledelse i Barne- og familiedepartementet og Sosial- og helsedepartementet. I tillegg skal andre relevante institusjoner og frivillige organisasjoner som Likestillingssekretariatet, Krisesentersekretariatet og Alternativ til Vold inviteres til å delta.

 

 

3.6 Generelt

 

Daglig leder har hatt et samarbeid med politiførstebetjent Gunnar Jenssen som er ansatt som Familiekoordinator for "Familievoldsprosjektet" ved Bergen politidistrikt. Hovedmålet for politiets tiltaksplan er:

 

Redusere antallet tilfeller av faktisk familievold i Bergen vesentlig.

 

Øke trygghetsfølelsen hos personer som allerede har vært utsatt for vold eller trusler.

 

Gi informasjon og yte andre samarbeidsbidrag til helse og sosialetaten slik at disse kan bli mer effektiv i sitt arbeid med å redusere familievold og redusere sosiale og helsemessige skadevirkninger av allerede begått familievold.

 

Samarbeidet har i vesentlig grad bestått av at vi har utvekslet erfaringer og kunnskap. Krisesentersekretariatet har også benyttet Gunnar Jenssen som foredragsholder i vårt internasjonale arbeid.

 

Sekretariatet har fulgt med dette prosjektet da dette er et pionerprosjekt innen politiet på hvordan man kan styrke rettssikkerheten, og ivareta kvinner som blir utsatt for vold. Jeg har i møte med Politimester Rolf Wegner i Bergen 29.11.00 gitt de en meget positiv tilbakemelding på prosjektet. Vi hadde en debatt der daglig leder av Sekretariatet kom med en del innspill i forhold til videreføring av prosjektet til alle landets politi/lensmannskontorer.

 

Jeg oppfordret Wegner til å informere om prosjektet på det årlige "Politimestermøtet". Han ville i utgangspunktet ikke komme å være "belærende" overfor andre politidistrikt, men så allikevel nytten av å legge fram en evalueringsrapport på møtet fra "Familievoldsprosjektet"

 

Regjeringen følger også med dette prosjektet, og Justisdepartementet arbeider med et rundskriv hvor de oppfordrer andre til å iverksette lignende tiltak.

(Refererer til Regjeringens forslag i tiltaksplanen for å styrke voldsofrenes stilling )

 

7.13 Særlige tiltak mot familievold

Bergen politidistrikt iverksatte en tiltaksplan mot familievold 1. september 1999. Virkemidlene i tiltaksplanen er bl.a. å registrere og systematisere opplysninger for å få et tilstrekkelig grunnlag for å iverksette aktiv etterforskning. Helse- og sosialetaten skal motiveres til å varsle politiet om alvorlig familievold så langt lovbestemt taushetsplikt ikke er til hinder. Det skal også påses at den påtalemessige behandlingen av familievoldssakene får den nødvendige prioritet. I tillegg legges det vekt på forebyggende tiltak og informasjon. Det er utpekt en egen familievoldskoordinator i politidistriktet.

 

Ved Stovner politistasjon i Oslo ble det 12. januar 1999 nedsatt en arbeidsgruppe som fikk i oppgave å "utrede retningslinjer for politiet angående de juridiske aspektene og metodevalg i forbindelse med offentlig anmeldelse av familiebråk/vold, samt oppfølging uten anmeldelse". Arbeidsgruppens rapport ble avgitt 26. november 1999. I rapporten er det foreslått en tiltaksplan som skal bidra til bl.a. økt kunnskap om familievoldsproblematikken både blant profesjonelle aktører og blant publikum, økt tillit til politi og hjelpeapparat, raskere og bedre håndtering av sakene hos politiet, reduksjon av mørketallene, forbedret bistand til impliserte i familievoldssaker og raskere reaksjoner overfor voldsutøverne. På bakgrunn av rapporten besluttet politimesteren i Oslo 17. januar 2000 å etablere en prosjektgruppe som skal utforme en tiltakspakke til bruk for hele Oslo politidistrikt. Det skal bl.a. utpekes en egen familievoldskoordinator ved alle politistasjonene i Oslo politidistrikt.

 

 

Internasjonalt arbeid

 

Høsten 1999 mottok Krisesentersekretariatet støtte fra Nordisk Ministerråd til å gjennomføre et nordisk-baltisk nettverksarbeid. Deltagere i dette nettverksprosjektet fra Danmark har vært  Sosialt Utviklingssenter (SUS), Kvinnehjemmet i København, Heller Film og Statens Institutt for Folkehelse. Fra Norge har Krisesentersekretariatet, Likestillingssenteret, Gjøvik krisesenter og FOKUS deltatt, og fra Litauen  Women`s House og Det Danske Kulturinstitutt.

 

Målet for prosjektet var å bygge og forsterke nettverk mellom kvinneorganisasjoner og andre instanser som arbeider mot vold mot kvinner i Norge, Danmark og Litauen. Nettverk skulle utveksle kompetanse, erfaringer og kunnskap. Vi hadde som mål å avslutte det siste nettverksmøte som ble holdt i Vilnius i slutten av juni i år med et seminar. På seminaret skulle vi presentere og belyse de temaene som ble diskutert på nettverksmøtene.

 

På grunn av stort arbeidspress klarte vi ikke det, men vi har nå i oktober 2000 gjennomført et meget vellykket seminar.

 

Gjennom midler fra de tre deltagerlandene i nettverket, + midler vi har bedt om av organisasjoner/partier i Norge har vi gjennomført et arbeidsseminar i Vilnius. Temaet for seminaret var vold mot kvinner - der hovedfokuset var på de juridiske og helsemessige aspektene.

 

Fra Norge var vi så heldige å få politiførstebetjent ved person - og voldsavsnittet Gunnar Jenssen til å holde innlegg om "Familievoldsprosjektet" i Bergen. Erfaringer og mål for prosjektet ble presentert. Da Sekretariatet ikke hadde midler til å dekke utgiftene til gunnar Jenssen, søkte daglig leder Justisdepartementet om midler. De betalte direkte til Gunnar Jensen utgiftene for reise og opphold.

 

Professor i medisin Berit Scheie holdt innlegg i forbindelse med temaet vold og helse. Hun viste til en ny undersøkelse fra en fellesnordisk undersøkelse av 4 500 kvinner som har oppsøkt kvinneklinikker. Denne undersøkelsen viser at rundt 20 % av pasientene hadde blitt utsatt for et seksuelt overgrep på et eller annet tidspunkt i livet, enten som barn eller voksen. Dette er den største undersøkelsen i veden av denne typen, der man sammenligner informasjon fra gynekologiske pasienter i fem land med sammenlignbare sosiale forhold.

 

Psykolog Marius Råkil fra Alternativ til Vold holdt innlegg om strategier i arbeidet med behandling av menn som utøver vold. ATV har gjennom 13 års arbeid med menn som utøver vold stor erfaring.

 

Det vil bli utarbeidet en rapport fra seminaret med henblikk på videre formidling av seminarets resultater. Sosialt Utviklingssenter i Danmark har mottatt støtte fra Nordisk Ministerråd for å utarbeide denne rapporten. Mellom jul og nyttår reiste en representant fra nettverket i Norge til Danmark for å gjøre rapporten ferdig. Rapporten vil bli utarbeidet på engelsk av de norske og danske initiativtakerne og oversettes herfra til litauisk. Rapporten vil bli distribuert til relevante partnere i Litauen, Norge og Danmark.

 

 

Beijing + 5  New York, Juni 2000

 

Mange tusen kvinner fra hele verden var samlet for å oppsummere framganger og gjenstående utfordringer fem år etter den store kvinnekonferansen i Beijing.

 

Delegatene fra statene kranglet i lukkede rom, og vi kvinneorganisasjonene stod på gata og krevde handling. Krisesentersekretariatet foreslo å holde en demonstrasjon foran FN bygningen. Torsdag 8. juni møttes 40 - 50 kvinner fra forskjellige land og holdt en demonstrasjon med plakater og appeller. Under demonstrasjonen fikk vi stor pressedekning.

 

Forhandlingene ble svært forsinket på grunn av uenigheter knyttet til temaer som abort, prostitusjon og seksuelle rettigheter. Katolske grupper med nære bånd til Vatikanet tok  avstand fra vestlig liberalt syn på seksuelle spørsmål, og vestlige land beskyldte igjen katolske grupper for å ville skru klokka tilbake angående likestilling for kvinner. Alle motsetningene var like velkjente som ventet.

 

Krisesentersekretariatet  og Likestillingssenteret hadde leid lokale og holdt et dagsseminar. Første del av dagen var det Likestillingssenteret som tok for seg likestillings perspektiv over flere temaer. Etter lunch hadde Krisesentersekretariatet  seminar over følgende temaer " Nettver mellom kvinne - organisasjoner i Danmark, Litauen og Norge" . her viste jeg dokumentarfilmen "Ripples in Water". Rachel Paul og daglig leder fortalte om "Nettverk mellom kvinneorganisasjoner og menns organisasjoner". Hanne Johansen fra Kvinnefronten og daglig leder holdt innlegg om "Aksjon Rettssikkerhet for Kvinner" og til slutt viste Kvinnefronten en film om "Trafficking in Women".

 

Vi fikk i en konstruktiv debatt om vold mot kvinner etter innleggene. Seminaret var annonsert på Internett, og mange hadde meldt seg på.

3.7 Krisesentersekretariatet og krisesentrenes utfordringer:

 

Vi lever fortsatt i et patriarkalsk samfunn, der det fremdeles er menn som sitter med makten og dermed eier begrepene og setter normene for hva slags samfunn vi skal ha og hvordan samfunnet skal forholde seg til vold mot kvinner.

 

Jeg snakker ikke om den enkelte mann, men menn sett i en kjønnskulturell ramme der vold knyttes til mannlighet og omsorg til kvinnelighet. En kulturell ramme som skaper en enorm ubalanse i maktforholdet mellom kjønnene.

 

Det er en klar sammenheng mellom maktforskjeller og vold; jo større skjevheten er i et samfunn eller system, desto mer vold vil vi finne.

 

På samfunnsnivå vil økonomisk og sosiale skjevheter ha betydning. Der det er stor forskjell mellom fattig og rik og høy grad av sosial urettferdighet, er det mer vold enn i samfunn med jevnere fordeling. Land med ekstreme klasseforskjeller vil ha de høyeste forekomstene av vold.

I Norsk Folkehjelps materiale om vold mot kvinner innenfor ekteskapet i Pakistan fant man at 90% av kvinnene ble utsatt for vold.

 

Seniorforsker Wenche Jonassen avslutter i januar 2001 en rapport. 30 kvinner som har vært utsatt for vold i hjemmet deltar. Kvinnene i rapporten mente klart at de  ikke de ville kunne stå på egne bein økonomisk hvis de brøt ut, spesielt gjaldt det kvinner med lave eller ingen egne inntekter. Et liv i fattigdom virket avskrekkende og urettferdig for barnas del. Dette bidro til at mange av kvinnene drøyde med å komme seg ut av forholdet.

 

Vold mot kvinner er vanskelig å bekjempe fordi det fremdeles er stor mangel på bevisstgjøring og engasjement på alle plan.

Det ligger en stor utfordring i å ansvarliggjøre mannen som utøver vold, dette er kriminelle handlinger.

 

Hvem har ansvar for å bekjempe vold mot kvinner, og hva kan vi gjøre.

 

Vi har fått internasjonale konvensjoner og handlingsplaner. På FN`s verdenskonferanse om menneskerettigheter i Wien i 1993 - ble det erkjent at en universell erklæring om like rettigheter ikke har vært nok til å trygge kvinners rettigheter. I Wien ble det for første gang slått eksplitt fast at kvinners menneskerettigheter er en integrert og uatskillelig del av de universelle menneskerettigheter. Under FN`s Kvinnekonferansen i Beijing i1995 sluttet  Norge seg til handlingsplanen (Platform for Action)  I handlingsplanen erkjennes vold mot kvinner som et utrykk for ulike maktforhold mellom kjønnene og er et stort hinder for likestilling mellom kjønnene. Norge deltok på Beijing +5 i New York i juni 2000. Spesialsesjon i FN var samlet for å oppsummere framganger og gjenstående utfordringer 5 år etter kvinnekonferansen i Beijing.

 

Vi må arbeide aktivt for å ratifisere og implementere de internasjonale normer og retningslinjer for menneskerettigheter relatert til vold mot kvinner, inkludert de som er omfattet i Den generelle menneskerettserklæring . Konvensjoner og handlingsplaner som Norge er tilsluttet må være et mål å jobbe ut fra. Hvor mange organisasjoner, politikere, institusjoner har vært bevisst på Beijing Platform for Actoin i sitt arbeid. Handlingsplanen fra Beijing må distribueres, bevisstgjøres og være en handlingsplan som vi må jobbe ut fra for å oppnå de mål for å få et likestilt og likeverdig samfunn. 

 

Ut i fra vår ideologi skal vi synliggjøre mishandlingsproblemet slik at samfunnet må forholde seg til dette som et alvorlig sosialt problem av stort omfang.

 

Kvinnemishandling er en ekstrem form for kvinneundertrykking. Og Kvinnemishandlingsproblematikken må vi se i en kjønnskulturell ramme.

Hva handler så kjønnskultur om? Jo- strengere grenser, ofte relative og lite tydelige. Vi er så vant til det at vi overser eller ufarliggjør dem.

Disse grensene markerer hva vi har lov til å tenke, mene og føle som kvinne. Den enkelte kvinne og mann er ikke ansvarlig for den tunge kjønnsrollekulturen som råder i vårt samfunn, men vi er ANSVARLIGE for å få til forandring. Arbeidet for at medarbeiderne på krisesentrene skal styrkes i vårt ideologiske arbeid er et viktig satsningsområde. Det er viktig at alle samarbeider og støtter hverandre i dette arbeidet.

 

Ved å belyse en problemstilling om vold mot kvinner, skaper vi også debatt, synliggjør et stort samfunnsproblem, og får flere til å bry seg. På denne måten er det ofte lettere å stille krav til endringer i forhold til gjeldene lover og regler. Jo større press på politikere, jo større sjanse er det for å oppnå endringer.  

 

Det er utrolig viktig å sette vold mot kvinner på den offentlige dagsorden, skape debatt og plassere ansvaret der den hører hjemme.

For den voldsutsatte kvinnen er det viktig å se de samfunnsmessige mønstrene som ligger til grunn for volden.

 

Ut fra et likestillingsperspektiv vil økonomi og tilgang på ulike ressurser stå sentralt i utfordringene med hensyn til tiltak og forebygging av vold mot kvinner.

 

En klar likestillingspolitikk som forebygger at kvinner kommer i en avmaktsituasjon generelt, både på offentlig og privat arena, vil motvirke vold mot kvinner. Synliggjørig, samt motarbeide holdninger som aksepterer mannens dominans er særs viktig.

 

Handlingsplanen fra Beijing konferansen i 1995 som Norge er tilsluttet understreker behovet for kunnskaper om samspill mellom kjønn, økonomiske og sosiale prosesser og kvinners helse i ulike kulturer og situasjoner. En forutsetning for å få et minimum av relevant, forskningsbasert kunnskap om vold mot kvinner og helse er kjønnspesifikke data om levekår, voldens omfang, årsak  og helsekonsekvenser på nasjonalt nivå.

 

Vi får nå fått opprettet et "Kvinnevoldsforum". Et "Kvinnevoldsforum" skal arbeide mot vold mot kvinner, og skal favne vidt i definisjon av denne volden, og i bruk av virkemidler og innsatsområde. Arbeide mot vold og overgrep, voldtekt, arbeide mot prostitusjon, handel med kvinner, og innsats mot seksuell trakassering, samt innsats for minoriteter, bør være innenfor definisjon av menns vold mot kvinner.

 

Hovedpoenget med et Kvinnevoldsforum må være å se på ulike virkemidler, langsiktige tiltak mot kvinnevold i et helhetlig perspektiv. For å sikre en helhetlig satsning er det viktig at man forankrer tiltak både overfor den voldsutsatte kvinnen og voldsutøveren.

 

Kvinnevoldsforumet skal vise større påtrykk ved å synliggjøre at menns vold mot kvinner er et mannsproblem. Utvalget må samstille den innsatsen som allerede eksisterer for lettere å se hva som skal til for å avhjelpe problemene.

 

Utvalget må komme med forslag til tiltak både innen politiets arbeid, det juridiske området, innen helsevesenet, frivillige organisasjoner, forskning, informasjon og kampanjer, samt utarbeide nye samarbeidsformer innen ulike instanser i arbeidet mor vold mot kvinner.

 

Synliggjøring og bevisstgjøring. Selv etter 22 år med kamp er det Norske samfunn taus. Synliggjøring av vold mot kvinner er ikke bare et poeng for de som rammes.

 

Synliggjøring er et poeng i seg selv, da synlighet av disse forholdene vil motivere flere til å bry seg og engasjere seg i arbeidet. Informasjon og holdningskampanjer til bestemte målgrupper, samt jobbe for bevissthet og holdningsendringer i hele samfunnet er meget viktig.

 

Mobilisering  av grupper/organisasjoner av menn som arbeider mot kjønnsbestemt vold er nødvendige allianser i endringsarbeidet. Det er særlig viktig å få menn til å engasjere seg i arbeidet fordi dette vil ha en sterk signaleffekt for menn som begår overgrep og vold, og menn skal være gode forbilder for neste generasjon.

 

Styrke etablerte tiltak som behandler menn med vold og aggresjonsproblemer, samt iverksette flere.

 

Fremme en aktiv og synlig politikk på å innføre et kjønnsperspektiv i alle   retningslinjer og tiltak relatert til vold mot kvinner; aktivt øke kunnskap og forståelse for årsaker, konsekvenser og mekanismer om vold mot kvinner blant de som er ansvarlige for å innføre slike retningslinjer i utdanningssystemet, - lovens håndhevere, politifolk, jurister, dommere - helse og  medisinsk personell,  - sosialarbeidere, - lærere samt styrke arbeidet med minoritetsgrupper, kvinner med funksjonshemning , innvandrer-kvinner og lesbisk kvinner.

 

For å gi kvinner som blir utsatt for vold, overgrep og voldtekt en reel menneskelig rettssikkerhet krever vi nye faggrupper med kompetanse på seksualisert vold inn i politiet.

 

Ofrenes situasjon må vektlegges slik at etterforskningen foregår på en skånsom måte og at det sikres en forsvarlig framdrift av etterforskningen.

 

Krisesentrene må sikres finansiering til drift. Det er viktig at krisesentrene får drive på sine premisser.

 

Ut fra hvert vårt ståsted må vi styrke og vektlegge samarbeidet,  på tvers av organisasjoner, partier, institusjoner og myndighetene.

 

Organisasjonene må være pådrivere, "vakthunder", og angripe et hver forhold i samfunnet som legitimerer, underbygger og opprettholder vold mot kvinner.

 

 

4. Vold mot kvinner med innvandrerbakgrunn

Tvangsekteskap er en forbrytelse mot kvinner.

Vi spør oss ofte hvorfor vold mot kvinner er kultur, mens vold mot menn er tortur?

 

Vold mot  kvinner er et hinder på veien mot målet om likhet, utvikling og fred. Vold mot kvinner både krenker, svekker og opphever kvinnes mulighet til å bruke sine menneskerettigheter og fundamentale rettigheter.

 

Tvangsekteskap er forbudt, og dette er nedfelt i norsk lovverk og internasjonale FN `s konvensjoner. Det norske samfunn har både plikt og rett til å beskytte ungdom som blir utsatt for foreldrenes tvang i spørsmål om ekteskap og forlovelse.

 

Krisesentrene skal gi kvinner og ungdom et tilfluktsted hvis problemet med  tvangsekteskap har kommet i en akutt fase. Den kollektive boformen kan oppleves som en styrke. Vi formidler kontakt med det offentlige hjelpeapparatet, og gir kvinner en trygghet fra truslene for en kort periode.

 

Derfor er samarbeid, kunnskap og holdninger i vårt samfunn meget viktig. Det offentlige hjelpeapparat må ha kunnskap om denne problematikken for å kunne hjelpe og støtte jentebarn og kvinner som er på flukt. Flere krisesentre har opplevd særdeles mange tilfeller av unge norske kvinner med innvandrerbakgrunn som søkte hjelp ved krisesentrene fordi de var truet med å bli giftet bort mot sin vilje. Krisesentersekretariatet så nødvendigheten ved å informere det øvrige hjelpeapparatet, politi og skoler om dette problemet som bare øker og øker.

 

Ut fra Anja Bredal`s rapport fra 1998 Arrangerte ekteskap og tvangsekteskap blant ungdom med innvandrerbakgrunn ser vi klart at kjønnsrollemønsteret er noe jenter med innvandrerbakgrunn vokst opp i Norge er opptatt av. De fleste ville helst ha en partner som er vokst opp i Norge, da han vil forstå deres flerkulturelle ståsted og ha kompetanse til å ferdes i en flerkulturell norsk virkelighet. Også en del av guttene ville ha ektefelle som var vokst opp i Norge.

 

Men i intervju med gutter ser vi også at de helst ville ha jenter fra sitt opprinnelige hjemland. Og gutter sier at hvis de har en kone derfra, så er hun snillere, kanskje respekterer dem mer. Kanskje hun ikke lager så store problemer... Gutter opplever at jenter som er vokst opp her er mer krevende eller har mer krav enn kvinner som er vokst opp der.

 

Vi opplever vel med andre ord det slik at gutters ønsker er mer sammenfallende med foreldrene. Vi kan kanskje se et ønske der gutter med innvandrerbakgrunn ønsker å ha en hustru som er mer underdanig, da likestillingen kan oppleves som en trussel for menn fra kulturer som ikke har kommet så langt som oss i spørsmålet om likeverd og likestilling mellom kjønnene.

 

De fleste jentene som kommer til krisesentrene hadde et ønske om å være med på å bestemme den framtidige ektemannen. De var positive til å få arrangert et ekteskap der de får foreldre og andre slektningers hjelp til å finne en ektefelle. Men den endelige avgjørelsen er hele tiden de unges ved at de kan si nei, men de voksne beholder en aktiv rolle. På denne måten vil de få hjelp til å finne en ektefelle som de føler passer for dem og som familien kan godta. Dette vil da ikke true familiesamholdet. Jentene risikerer ikke å få dårlig rykte slik de lett kan få dersom de skulle finne en mann på egen hånd, og de vil ikke bli stående alene med ansvaret for at ekteskapet fungerer for dem eller familien.

 

Ved arrangerte ekteskap er foreldrene medansvarlig og må stille opp hvis det ikke går bra, enten ved megling eller ved å godta skilsmisse. Mange unge jenter strekker seg langt for å beholde familiens ære eller fordi sanksjonene er så store og alternativene så små. Det de fleste var opptatt av var retten til å få være med på å bestemme deres felles livsstil. De ønsket ikke å bli innesperret mellom husets fire vegger, å bli nektet videre utdanning, og ikke få lov til å delta i samfunnslivet. De ønsker å forandre på enkelte tradisjoner innen sin kultur, men allikevel beholde mye vesentlig, som de ser som verdifullt.

 

Å kartlegge omfanget av problemet er ikke lett.Vi har i Norge i dag 50 krisesentre og 5 krisetelefoner. Det vi ser klart er at der bosetningen av mennesker med innvandrerbakgrunn er stor, har krisesentrene stor erfaring med problematikken tvangsekteskap, og vi har opplevd en økning etter at media tok opp dette problemet. Det er vanskelig å tallfeste da vi ikke har statistikker på krisesentrene som registrerer tvangsekteskap. Hvis man tok kontakt med hver enkelt senter vil nok noen ha registrert det.

 

For de unge som må flykte , er det en vanskelig  å hjelpe de videre i livet. Det norske samfunn må stille opp i mye større grad, og vi føler vel at det offentlige må ha større kunnskap om problemene disse jentene har og får. Vi vet at de er svært sårbare om de skulle bryte alle bånd med familien. Dette gjelder to former for sårbarhet, - den ene er at de fleste har levd i et meget beskyttet miljø, deres lojalitetsfølelse for familie og religion, som er en viktig del av deres personlighet blir brutt, og selvbildet deres blir ødelagt. På den andre siden, om de virkelig ønsker å bryte, vet vi, og de, at de alltid vil måtte leve med angsten for å bli funnet og straffet, da kanskje med døden til følge.

 

Krisesentersekretariatet har deltatt på flere møter i Barne- og familiedepartementet i forhold til arbeidet med tvangsekteskap. På slutten av 1997 kom Regjeringen med en handlingsplan mot tvangsekteskap. Denne handlingsplanen var det stor taushet rundt fram til TV 2 laget en reportasje om tvangsekteskap i Norge høsten 1999.

 

På møtene har vi fått informasjon i tiltakene i handlingsplanen, og det har vært debatter fra de forskjellige inviterte organisasjoner om hvordan man kan arbeide både forebyggende, og hjelpe unge jenter som står i fare for å bli tvangsgiftet.

 

Krisesentersekretariatet hadde i forkant av dette mediakjøret blitt bedt om å sitte i referansegruppa til prosjektet "Mellom Barken og Veden". Prosjektet ble startet av Selvhjelp for innvandrer og flyktninger som en del av tiltakene som var nødvendig ut fra Regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap. Målsetningen med prosjektet var å etablere vid kontakt med ungdom fra de forskjellige innvandrer/flyktningemijøene. Gjennom praktisk problemløsning i samarbeid med ungdommen selv, ville prosjektet bygge opp bevissthet, kunnskap, rettigheter og rettsvern.

 

Referansegruppa bestod av et tverrfaglig utvalg som representerte barnevern, sosialkontor, advokat, skole, frivillige organisasjoner og krisesentrene. Referansegruppa ble presentert for  fem konkrete enkeltsaker og vi belyste den akutte krisen og vanskelighetene disse hadde møtt i sin søken etter hjelp hos de forskjellige instanser. Vi kom etter 3 møter fram til forslag til tiltak som kan styrke rettssikkerheten, tiltak som kan fange opp ungdom i en situasjon med tvang og vold på et tidlig tidspunkt. Referansegruppa drøftet også tiltak for å bedre beredskapen i de forskjellige etater, slik at ungdommen det gjelder får reel valgmuligheter stilt ovenfor familiens ekteskapsplaner. Forslagene var i samsvar med intensjonene i Handlingsplanen og vil bidra til at Handlingsplanen iverksettes i praksis.

 

Rapporten ble overlevert til justisministeren, menneskerettighetsministeren, kommunal -ministeren og barne- og familieministeren på et møte 23.nov.

Som representant for medlemmene av Krisesentersekretariatet, ble det i rapporten foreslått følgende forslag til tiltak fra krisesentrene (godkjent av KU):

 

Kvalitetssikring av krisesentrene - vi ønsker mer informasjon og kompetanse om minoritetsgrupper og om tvangsekteskap.

 

Akutte sikkerhetstiltak - Vi ber igjen om at Riksadvokaten informerer og pålegger politi og lensmannsetaten å aktivt bruke de virkemidlene de har fått for å gi kvinner rettssikkerhet. Vi foreslår også at voldsalarmen bringes over i permanent drift med utbedringene som gjør at kvinner kan delta i det offentlige rom.

 

Nettsverksbygning - Krisesentrene blir tilført ressurser fra det offentlige til opprettelse av nettverksgrupper ved hvert krisesenter i Norge. Nettverksgruppa bør ha et tett samarbeid med en tverrfaglig beredskapsgruppe bestående av representanter fra : Organisasjoner, skole, helse, sosial og rettsvesen. Dette for å samle kunnskap, informasjon og iverksette tiltak på regionalt/ lokalt plan. (beredskapsbolig, beredskapshjem, integrering i lokalmiljø, inneha spisskompetanse om vold mot kvinner, osv.)

 

I januar 2000 sendte Sekretariatet ut informasjon til alle medlemssentrene i forbindelse med midler man kunne søke på som tiltak i forbindelse med innsats mot tvangsekteskap våren 2000.

 

Med utgangspunkt i Regjeringens handlingsplan 1997 om "Tvangsekteskap" , søkte flere krisesentre midler til seminar hos Barne- og familiedepartementet. Alle som søkte fikk innvilget midler. Barne- og familiedepartementet har gitt uttrykk for at de er glad for at krisesentrene har påtatt seg å "lære opp offentlige etater".

 

Målet for seminarene var å sette søkelyset på problemområdet  tvangsekteskap som er fremmed for mange innenfor de forskjellige offentlige etater. 

 

Målsettingen med seminarene var å synliggjøre de forskjellige problemstillinger som de forskjellige etater vil komme i befatning med når det gjelder tvangsekteskap. Seminarene ønsket å gi informasjon til politi, sosialkontor, barnevern, skoler, helsestasjoner, flyktningkontorer og advokater, om hva slags hjelp det er behov for samt opprette en tverrfaglig beredskapsgruppe.

 

Daglig leder har holdt innlegg på 4 seminarer om problematikken tvangsekteskap i løpet av året. I innleggene har jeg snakket om virkemidler - sikkerhet for å beskytte kvinner som må flykte fra trusler om tvangsekteskap, lovverket, hva krisesentrene kan tilby i krisesituasjoner, samt oppfordret til å opprette en tverrfaglig beredskapsgruppe bestående av representanter fra - Organisasjoner, skole, helse, sosial og rettsvesen. Dette for å samle kunnskap, informasjon og iverksette tiltak på regionalt/ lokalt plan.

 

Krisesentersekretariatet ba tidlig i høst Barne- og familiedepartementet om å forsette arbeidet for å avskaffe tvangsekteskap. Sekretariatet gav utrykk for at flere krisesentre burde arrangere seminarer i sin region, spesielt i den nordligste delen av landet. Gjennom kvalitetssikring av alle krisesentrene, skal alle ha kunnskap om de forskjellige problemstillinger man møter i arbeidet mot tvangsekteskap. Her er kunnskap v