"Handlinger av særdeles graverende karakter som begås mot kvinner, så som mord, voldtekt, seksuelt slaveri og tvungne svangerskap, utgjør forbrytelser mot menneskeheten……."

Vold mot kvinner er brudd på menneskerettighetene

Kvinner har rett til å være omfattet og beskyttet av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle, sivile og ethvert annet område. Disse rettigheter omfatter blant annet:

a) retten til liv

b) retten til likhet

c) retten til frihet og personlig trygghet

d) retten til lik beskyttelse etter loven

e) retten til å være fri fra alle former fordiskriminering
f) retten til den høyest oppnåelige standard for fysisk og mental helse
g) retten til rettferdige og gunstige arbeidsforhold
h) retten til ikke å bli utsatt for tortur eller annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

På FN`s verdenskonferanse om menneskerettigheter i Wien i 1993 - ble det erkjent at en universell erklæring om like rettigheter ikke har vært nok til å trygge kvinners rettigheter. I Wien ble det for første gang slått eksplitt fast at kvinners menneskerettigheter er en integrert og uatskillelig del av de universelle menneskerettigheter.

Menneskerettighetene beskytter (selvsagt) et hvert menneske mot overgrep og krenkelser. Alle har krav på samme verdi og verdighet i kraft av å være menneske.

Men vi på Krisesentrene møter hver dag kvinner som har vært utsatt for alvorlige overgrep - seksuell trakassering, vold, voldtekt, mishandling, tvangsekteskap, omskjæring og trusler.

Vi har hatt kvinner boende på krisesentrene som i dag er døde, drept av sine samlivspartnere/ ekssamlivspartnere etter at de har flyttet ut fra krisesentrene.

Disse kriminelle handlinger utgjør forbrytelser mot menneskeheten, og fratar kvinner og barn de grunnleggende fundamentale rettigheter og menneskerettigheter, og er brudd på de grunnleggende menneskerettslige friheter til liv, helse og likestilling.

Hva gjør så den Norske rettsstat med dette problemet ? Hvilke holdninger har det Norske samfunnet til dette problemet ?

Har feminismen kun forandret kvinners bevissthet og holdninger ved å synliggjøre disse kriminelle handlinger som kvinner og jentebarn blir utsatt for, uten foreløpig å forandre samfunnets holdninger og rettssystem ?

Fortsatt er hjemmet det farligste sted en kvinne kan oppholde seg i Norge i dag. Fortsatt er menn som utøver volden mot kvinner, slik at kvinner må rømme til krisesentrene.

Vi har i år 2000 mange kvinner og barn som er flyktninger i sitt eget land. De flykter fra sine hjem, på grunn av menns vold og trusler.

Mange kvinner flytter stadig. De lever med sine barn på hemmelig adresse eller den strengeste kode 6. De er slettet fra samfunnet. De er rettsløse. Kvinner og barn lider. Barna mister sine venner og sitt nettverk, og på grunn av fars vold blir de fratatt sin barndom. Kvinnene mister jobb, nettverk, familie og lever i en konstant frykt. De vet at det er fare for liv og helse

Det er også en sterk sammenheng mellom det å bruke vold og muligheten for å bli drapsmann. Fra 1995 fram til oktober 2000 ble 37 kvinner drept i Norge av sin samlivspartner/eks samlivspartner. Flere av de drepte kvinnene hadde bedt politiet om hjelp, men som en politimann uttalte til pressen -" vi anså problematikken som et privat anliggende" Vi vet at i svært mange tilfeller ikke nytter å tro at man får hjelp av politi eller lensmenn. Flere av de drepte kvinnene kunne ha levd i dag hadde politiet brukt de virkemidler som de har mulighet til å bruke for å forebygge vold og drap.

Det mest åpenbare maktsystemet i et menneskes liv er familien. Det er innenfor rammene av familielivet at mest vold finner sted. Fram til1868 hadde mannen en lovfestet rett til å utøve vold mot sin kone hvis hun ikke oppførte seg etter mannens ønske. Mannens rettigheter var styrt av samme lovparagraf som jordeierenes rettigheter til sine tjenestefolk. Retten til voldsbruk fulgte mannen.

Fysisk og psykisk vold har en klar funksjon :

Vold er makt, et middel til å oppnå eller opprettholde makt, og gjennom den angst og avmakt som volden gir, er den et effektivt maktmiddel.

BESØKSFORBUDET/ALARM

POLITIETS VIRKEMIDLER FOR Å FOREBYGGE VOLD MOT KVINNER

Besøksforbudet, straffeprosessloven § 222a fikk vi 1. Januar 1995.

¨ § 222a - Besøksforbudsparagrafen

Påtalemyndigheten kan med hjemmel i straffeprosessloven § 222a nedlegge besøksforbud. Ved et slikt forbud kan en person forbys å oppholde seg på et bestemt sted, forfølge eller på annet vis kontakte en person. Besøksforbudet er særlig aktuelt i forhold til vold mot kvinner.

¨ Vilkårene for å ilegge besøksforbudet er at det på grunn av særs forhold antas å foreligge risiko for at den forbudet vil rette seg mot, ellers vil begå en straffbar handling overfor, forfølge eller på annet vis krenke dens adferd. Det må ikke foreligge noen anmeldelse fra den personen som blir forfulgt eller truet.

Det er heller ikke krav at vedkommende har begått en straffbar handling. Påtalemyndigheten må snarest mulig og senest tre dager etter beslutningen bringe saken inn for forhørsretten som avgjør spørsmålet ved kjennelse.

¨ Voldsalarm

Voldsalarmen ble en permanent ordning i Norge i år 2000.

Voldsalarmen er ment for personer som blir utsatt for vold eller trusler om vold. Bruk av voldsalarm vil medføre en rask varsling til politiet og skape trygghet for vold- og trusselutsatte personer og det antas å ha en forebyggende og avskrekkende effekt på voldsutøveren.

¨ Den lokale politimyndighet vurderer og avgjør tildeling innenfor de rammer retningslinjene gir og i forhold til den trussel og person som har framsatt trusselen. Det er ikke et absolutt krav om at anmeldelse skal foreligge for tildeling av voldsalarm. Det avgjørende er det reelle behov som foreligger etter en total vurdering tatt av politiet og eventuelt i samråd med andre etater og institusjoner.

¨ Voldsalarmen og besøksforbuds - paragrafen i straffeloven bør knyttes tettere sammen slik at beskyttelsen og den forebyggende effekten vil bli større for den enkelte kvinne.

Besøksforbudet og alarmen er de viktigste virkemidler vi har i dag for å forebygge vold og trusler mot kvinner, men hva opplever vi ?

Besøksforbudet har ved flere tilfeller vist seg å være en effektiv beskyttelse for kvinner som blir utsatt for trusler og vold.

Men fra det ble innført, og fram til i dag har ordningen aldri vært evaluert eller utredet. Myndighetene har aldri stilt spørsmålet, var dette et effektivt vern? Vi har eller ikke statistikker på hvor mange besøksforbud som er utsendt. Vi har ikke statistikker eller koder i STRASAK over registrert vold mot kvinner, og anmeldte voldsforbrytelser er ikke kjønnet. Dette er med på å undergrave et stort samfunnsproblem.

Vilkårene for å få utsted besøksforbudet opplever vi også personavhengig og tilfeldig. Ved enkelte politidistrikt er "lista" for å få utstedt besøksforbudet lagt høyt, og ved andre politidistrikt er den lagt lavt. Dette finner vi uheldig, da kvinner som blir utsatt for trusler og vold bør få likt tilbud over hele landet. Kvinners opplevelse og frykt av volden og truslene bør vektlegges i større grad ved utstedelse av et besøksforbud. Mange kvinner opplever at politiet bagatelliserer og fremstiller dem som hysteriske.

"Vi blir ofte ikke trodd eller tatt på alvor," forteller mange kvinner etter å ha måttet flykte til politi eller lensmann.

Kvinner som melder om stadige brudd på besøksforbudet opplever at saken blir henlagt, eller at politiet ikke tror på kvinnene og ikke etterforsker sakene. For oss ser det ut som om disse sakene ikke har høy prioritet.

Gjennom media har vi avdekket at besøksforbudet ikke fungerer for veldig mange kvinner. Politiet bruker som argument at de ikke har mulighet til å varetektsfengsle en som har brutt besøksforbudet, ut fra den lave strafferammen som er i dag. Det snakkes sjelden om at politiet faktisk kan ta brudd på bestemmelsen opp for retten, og på den måten få dømt den som har brutt besøksforbudet En mulig årsak er at domstolbehandlingen er lang og ressurskrevende, så politiet anser ikke det hensiktsmessig å påbegynne denne prosessen. Dermed opplever kvinner at besøksforbudet gav ingen effektiv beskyttelse, og gav de dermed ikke noe rettslig vern. Mange kvinner i Norge må derfor leve i skjul for å redde liv og helse. Vi har klare bevis for etter at flere kvinner som har bedt om hjelp eller anmeldt vold og trusler er blitt drept.

At så mange kvinner ikke har tillit til politi og rettsvesen må oppleves som et stort problem for den Norske stat.

MENNESKERETTSLIG VERN - MENNESKEVERDIG LIV?

Vi mener det er noe galt med rettstaten når kvinner må leve i skjul på hemmelige adresser og koder. Det kan ikke være riktig at gjerningsmannen skal ha rettssikkerhet og grunnleggende menneskerettigheter, mens kvinner på flukt ikke har noe rettsvern.

Det jobbes i dag i Justisdepartementet om retten til å endre personnummer for kvinner på flukt. Dessverre ser vi i enkelte tilfeller at dette må til -men som vi skrev i begynnelsen, ser vi at ofrene bare har begrenset beskyttelse av rettsapparatet. Dermed mangler mange som utsettes for seksualisert vold et menneskerettslig vern, og staten har forpliktet seg til å sikre enhver denne rettigheten. Er det et menneskligrettslig vern å skjule - slette kvinner fra dette samfunn, mens overgriperen går fri?

Rettsapparatet kan stoppe en overgriper, men det reiser også vanskelige kriminalpolitiske spørsmål. Det vil koste samfunnet enormt mye penger å beskytte draps/volds truede kvinner og barn.

Resultatet i dag er at samfunnet svikter denne gruppen kvinner og barn som trenger mest et effektivt menneskerettslig vern.