Kort historikk om Krisesenterbevegelsen i Norge

Krisesenterbevegelsen som vi kjenner den i den vestlige verden startet i England på begynnelsen av 70-tallet, og var et produkt av kvinnebevegelsen.

I England begynte det hele med en demonstrasjon mot at barn ikke lenger skulle få gratis melk på skolen. Kvinner kom sammen og fant etter hvert ut at de hadde flere felles interesser. De bestemte seg for og treffes jevnlig og oppdaget gjennom samtaler at den volden flere hadde vært utsatt for hjemme ikke var et privat og enestående problem, men at flere kvinner hadde opplevd det samme.

Det første krisesenteret ble åpnet i 1972, før dette var vold mot kvinner ikke blitt tatt opp som et generelt samfunnsproblem, men noe kvinner selv måtte hamle opp med som en del av deres privatliv og ekteskap. Flere og flere krisesentre ble åpnet i England og det spredde seg til Australia og Nord-Amerika.

I 1976 ble det arrangert en internasjonal tribunal i Brussel der kvinner blant annet sto fram og fortalte om den volden de hadde vært utsatt for over flere år av sine menn. En gruppe norske kvinner deltok på tribunalen , og tilbake i Norge tok de initiativet til å starte Nordens første krisetelefon med hjelp av private midler. Vold mot kvinner ble dokumentert og kom opp på den politiske dagsorden. Kvinnene krevde offentlig støtte for å starte krisesentre da de anså vold mot kvinner som et samfunnsproblem og et resultat av det skjeve maktforholdet mellom menn og kvinner som en del av samfunnsstrukturen, der menn hadde kontroll over kvinner. Kvinner fra alle de politiske partiene støttet Krisesenterbevegelsen, og Nordens første krisesenter ble åpnet i Oslo i 1978, Camilla Krisesenter.

I fortsettelsen tok lokale kvinnegrupper i resten av landet initiativet til krisesentre. Fra 1980 til 1985 ble det etablert mellom seks og syv sentre hvert år, i 1986 kom det 4 nye sentre og etter hvert et og et senter pr år, til vi i dag har 50 krisesentre og 5 krisetelefoner fordelt på alle landets fylker. Alle krisesentrene var i utgangspunktet en del av Krisesenterbevegelsen, men det har i årenes løp skjedd en endring i organiseringen som jeg vil komme tilbake til litt senere.

I 1982 vedtok Krisesenterbevegelsen en felles plattform for sitt arbeid:

"Vold mot og mishandling av kvinner er en del av kvinneundertrykkingen. Kvinneundertrykkingen er samfunnsbestemt."

Vi ønsker derfor å angripe ethvert forhold i samfunnet som legitimerer, underbygger og opprettholder vold mot kvinner. I dette arbeidet er vi partipolitisk nøytrale og ikke tilknyttet bestemte organisasjoner eller trossamfunn.

Kvinner enes i kamp mot undertrykking av kvinner - privat såvel som samfunnsmessig.

Ved siden av driften av det enkelte krisesenter/telefon, skal vi påvirke samfunnet til å endre syn på vold mot kvinner, ved blant annet å drive informasjonsarbeid, systematisk registrering av vold mot kvinner, følge opp aktuelle saker i pressen, bearbeide holdninger.

Og kreve full offentlig finansiering på krisesentrenes/telefonenes premisser. Arbeidet skal i prinsippet være lønnet. Vi skal opprettholde kontakt mellom krisesentre/telefoner og i størst mulig grad støtte hverandre i felles saker."


Ideologien og plattformen er todelt

Krisesentrene har et innadrettet mål. Dvs. det arbeidet som blir utført på hvert enkelt krisesenter. Det tilbudet som kvinner og hennes barn får når hun oppsøker et krisesenter/telefon.

Krisesentrene har et utadrettet mål. Dvs. foredrag, holdningsendring, med andre ord angripe ethvert forhold som opprettholder og legitimerer vold mot kvinner. Både den innadrettede og den utadrettede delen er like viktige.

Arbeidet innad:
Krisesentrene har et profesjonelt tilbud til voldtatte og mishandlede kvinner utfra lang erfaring og kompetanse på området. Man kan si at krisesentrene fungerer som en mellomstasjon mellom det sosiale nettverk og det offentlige hjelpeapparat. Kontakten begge veier styres av kvinnen selv. Krisesentrene overprøver ikke kvinnens valg av løsninger.

Krisesentrene umyndiggjør ikke kvinnene, noe som dessverre ofte skjer innenfor det offentlige hjelpeapparat. Innenfor hjelpeapparatet må kvinnen ofte akseptere "ekspertenes" definisjon og valg av løsning på kvinnens problemer.

Krisesentrene har noe unikt, kvinnefellesskapet.
- Kvinner hjelper kvinner - på kvinners premisser.

Krisesentrene har hele tiden kvinnen og deres barn i sentrum, men det forutsettes at ansatte og vakter er personlig engasjert i det arbeidet som gjøres. Slik at relasjonene blir personlige og ikke institusjonaliserende.

Krisesentrene skal ikke umyndiggjøre sine brukere og beboere, stikkord her er:

Kvinner definerer selv sin egen situasjon.

Hun får hjelp til selvhjelp.

Hun blir trodd.

På krisesentrene har en tid til å lytte, for så å hjelpe kvinnen og stake ut en kurs hun selv vil gå.

Krisesentrene har innlevelse i kvinnens problematikk, og vi føler solidaritet med kvinnene.

Alt dette kan oppsummeres i at kvinnene gis mulighet til igjen å ta styring og ansvar for eget liv.
For å kunne klare dette, må krisesentrene sette beboerne, de kvinnene og barna som bruker krisesenteret i sentrum.

Arbeidet utad:
Ut i fra vår ideologi skal krisesentrene bidra til å synliggjøre mishandlingsproblematikken slik at samfunnet må forholde seg til dette som et alvorlig sosialt problem av stort omfang.

Vold mot kvinner er ikke bare et individuelt problem, men et samfunnsproblem.
Volden er et kollektivt problem for alle kvinner, fordi vi alle er potensielle voldsofre ut i fra vårt kjønn.

Kvinnemishandling er en ekstrem form for kvinneundertrykking, og problematikken må vi se i en kjønnskulturell ramme. Den enkelte kvinne og mann er ikke ansvarlig for den tunge kjønnsrollekulturen som råder i vårt samfunn, men vi er ansvarlige for å få til forandring.
Ved at vold knyttes til mandighet og omsorg til kvinnelighet, er vi med på å opprettholde den kulturelle legitimitet av mishandling.

Den politiske aksjonen ved krisesentervirksomheten gjelder ikke bare å avdekke mishandlingsproblematikkens karakter og omfang, men innebærer direkte press mot ansvarlige myndigheter for å få igang tiltak utover krisesenterdrift for å bekjempe kvinnemishandling og seksualisert vold.

Den utadrettede delen omfatter foredrag ved høgskoler, videregående skoler og organisasjoner, aksjonsvirksomhet, samt en oppfølging av saker gjennom media

Organisering

I dag er 33 krisesentre og 5 krisetelefoner en del av Krisesenterbevegelsen og dermed tilknyttet plattformen. Av disse er 26 krisesentre og 5 krisetelefoner medlemmer av Krisesentersekretariatet. Krisesentersekretariatet ble etablert i 1994, og bakgrunnen var et ønske om å samles i en felles organisering som bidrar til å styrke krisesentrene arbeid utad.

I 1990 gikk 4 krisesentre ut av Krisesenterbevegelsen og dannet Norsk Krisesenterforbund. 13 krisesentre er i dag medlem av Norsk Krisesenterforbund.

Det som i dag heter Oslo Krisesenter gikk ut av bevegelsen i 1991.

Men på tross av ulik organisering samarbeider vi på flere områder, da målet for alle er å arbeide mot vold mot kvinner.


Finansiering

Krisesentrene i Norge mottar økonomisk støtte fra både kommune og stat. Krisesentrene søker sin vertskommune samt andre samarbeidskommuner om økonomisk støtte og staten gjennom Barne-og familiedepartementet dekker opp tilsvarende, det vil si at de står for 50% hver av krisesentrenes budsjett.

Krisesentrene søker om støtte for et år av gangen, og kommunene er ikke lovpålagt å støtte krisesentrene. Dette gjør at krisesentre ofte er svært sårbare i forhold til kommunale økonomiske prioriteringer, og skjærer kommunen ned på budsjettet med for eksempel kr.100.000 vil det i praksis bety kr.200.000 for krisesentrene fordi staten vil da redusere tilsvarende.

Å få til en offentlig finansiering av krisesentrene har vært en mangeårig kamp, og etter 23 år med krisesentrene er det fortsatt mange krisesentre som sliter med økonomien.