LOVER OG FORSKRIFTER

Alle har rett til å leve et liv uten vold og overgrep. I Norge er vold mot kvinner og vold i nære relasjoner straffbare handlinger på lik linje med vold som skjer i andre sammenhenger og på andre arenaer. Den som utsettes for vold og trusler har krav på bistand og beskyttelse, og en god og effektiv behandling i politi og rettsvesen. Hvordan politi, påtalemyndighet og domstol håndterer saker om vold mot kvinner og vold i nære relasjoner er avgjørende både for tilliten fra den utsatte og fra befolkningen generelt. Politiets og rettsapparatets rolle er både å forhindre at nye overgrep skjer, og straffeforfølge overgrep som allerede har skjedd.

Her gis informasjon om lovgivning på feltet. Tekst og informasjon er hentet fra Stortingsmeldingen nr. 15 “Det handler om å leve” om forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner. Se også Krisesentersekretariatets høringsuttalelser under publikasjoner for mer informasjon om våre standpunkt i høringsrunder om lovendringsforslag på feltet.

I sin utredning foreslo Kvinnevoldsutvalget å utforme en egen straffebestemmelse som rammer vold mot kvinner i nære relasjoner. Mishandling ble også tidligere rammet av straffeloven 1902 § 219, men utformingen av bestemmelsen var lite tilgjengelig og tidsmessig. I saker om vold i nære relasjoner ble de generelle voldsbestemmelsene benyttet oftere enn § 219. Ved lov 21. desember 2005 nr. 131 ble det vedtatt en egen bestemmelse om mishandling i familieforhold ved en endring av straffeloven 1902 § 219. I motsetning til Kvinnevoldsutvalgets forslag ble den reviderte bestemmelsen gjort kjønnsnøytral.

Begrunnelsen var at vold i nære relasjoner omhandler mer enn saker angående mishandling av kvinner. Barn som misbrukes og mishandles av egne foreldre er én gruppe, og eldre utsatt for vold fra egne barn en annen. En kjønnsnøytral bestemmelse favner videre de tilfeller der menn utsettes for vold fra sine kvinnelige partnere samt vold i lesbiske og homofile forhold. Lovendringen viderefører deler av bestemmelsens tidligere innhold, men det ble gjort så vidt store endringer i både form og innhold at bestemmelsen etter endringen framstår som et nytt straffebud. Målsettingen var å få en bestemmelse som er bedre egnet til å fange opp kompleksiteten og helheten i saker som omhandler mishandling i familieforhold enn de generelle straffebestemmelser om vold og trusler. Lovendringen trådte i kraft 1. januar 2006.

I 2010 ble den øvre strafferammen for overtredelse av bestemmelsen hevet fra fengsel inntil tre år til fengsel inntil fire år. I forarbeidene til lovendringen ble det vist til eksempler på straffenivået i rettspraksis og det ble gitt uttrykk for et behov for å skjerpe straffenivået.

I en avgjørelse i mars 2011 kom Høyesterett til at bestemmelsen ikke rammet handlinger begått overfor en tidligere samboer etter at samboerforholdet var opphørt. På bakgrunn av denne avgjørelsen ble det foretatt en endring slik at bestemmelsen nå inneholder uttrykkelige henvisninger til samboere på lik linje med ektefeller.

Straffeloven 1902 § 219 lyder nå slik:
«Den som ved å true, tvinge, begrense bevegelsesfriheten til, utøve vold mot eller på annen måte krenke, grovt eller gjentatt mishandler a) sin tidligere eller nåværende ektefelle eller samboer, b) sin eller tidligere eller nåværende ektefelles eller samboers slektning i rett nedstigende linje, c) sin slektning i rett oppstigende linje, d) noen i sin husstand, eller e) noen i sin omsorg straffes med fengsel inntil 4 år.

Dersom mishandlingen er grov eller fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på legeme eller helse, er straffen fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om mishandlingen er grov, skal det særlig legges vekt på om den har vart over lang tid og om det foreligger forhold som nevnt i § 232. Medvirkning straffes på samme måte.»

Gjeldende straffelov av 1902 skal avløses av ny straffelov av 2005. Denne er vedtatt, men vil ikke bli satt i kraft før det er innført et nytt straffesakssystem i politiet.

Bestemmelsene i straffeloven 2005 om vold i nære relasjoner lyder slik:
«§ 282. Mishandling i nære relasjoner Med fengsel inntil 6 år straffes den som ved trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold eller andre krenkelser, alvorlig eller gjentatt mishandler a) sin nåværende eller tidligere ektefelle eller samboer, b) sin eller nåværende eller tidligere ektefelles eller samboers slektning i rett nedstigende linje, c) sin slektning i rett oppstigende linje, d) noen i sin husstand, eller e) noen i sin omsorg. § 283. Grov mishandling i nære relasjoner Grov mishandling i nære relasjoner straffes med fengsel inntil 15 år. Ved avgjørelsen av om mishandlingen er grov skal det særlig legges vekt på om den har hatt til følge betydelig skade eller død, og for øvrig a) dens varighet, b) om den er utført på en særlig smertefull måte, eller har hatt til følge betydelig smerte, eller c) om den er begått mot en forsvarsløs person.»

Når den nye straffeloven trer i kraft vil strafferammen øke betydelig, fra fire til seks år for mishandling i nære relasjoner (§ 282) og fra seks til 15 år for grov mishandling i nære relasjoner (§ 283). I 2012 ble det registrert 2557 anmeldelser for mishandling i familieforhold (straffeloven § 219). Dette er en økning på 75,5 prosent siden 2008. Økningen reflekterer blant annet en gradvis overgang til å kode saker på de nye bestemmelsene. Riksadvokaten stiller spørsmål ved om for mange saker registreres som overtredelse av straffeloven § 219, og viser til at kjerneområdet for bestemmelsen er ulike former for grov eller gjentatt mishandling. En har eksempler på at enkeltstående legemsfornærmelser, eller en fars dominering og kontroll uten bruk av trusler eller vold, er registrert som mishandling i familien. Riksadvokaten mener at en praksis hvor enhver voldsanvendelse innenfor husets fire vegger oppfattes som mishandling i familieforhold i henhold til § 219 både vil gi et uriktig bilde av den faktiske situasjonen og bidra til at alvoret i de egentlige 219- sakene utvannes. Flere forhold kan se ut til å ha betydning for «overforbruket» av straffeloven § 219. At § 219 utløser rett til bistandsadvokat for fornærmede, kan fremstå som et insitament for å benytte denne bestemmelsen (Aas 2013).

Selvstendig vern for barn i straffeloven
I en avgjørelse i august 2010 kom Høyesterett til at et barn som hadde opplevd at stefaren utøvet vold mot moren, hadde et selvstendig vern etter straffeloven 1902 § 219. I dommen ble det vist til at formuleringen i § 219 «på annen måte krenke» i seg selv gir rom for et vidt spekter av handlinger som vil kunne falle inn under ordlyden, forutsatt at disse er egnet til å «krenke» en annen. Selv om det ikke følger direkte av ordlyden at også barn som overværer mishandling av dets nærmeste kan bli ansett som krenket i lovens forstand, kunne dommeren ikke se at ordlyden er til hinder for en slik forståelse. I dommen ble det vist til Kvinnevoldsutvalgets utredning når det gjelder virkningene det kan få for et barn å oppleve at det utøves vold mot dennes nærmeste. Det refereres til opplevelsene barn gjennomgår med frykt, utrygghet og smerte når mor mishandles, og hvordan skadevirkningene tilsvarer det å selv utsettes for volden. I dommen ble det også vist til Justis- og beredskapsdepartementets begrunnelse for å foreslå endringer i straffeloven 1902 § 219, som var å ramme den vedvarende og gjentakende krenkelsen og mishandlingen av den nærstående, samt å dekke alle aspekter som kjennetegner slike voldshandlinger. I dommen konkluderes det slik:

«Jeg kan ikke se det annerledes enn at det som departementet her betegner som «kjernen i straffeloven § 219», fullt ut gjør seg gjeldende også for barn som overværer vold og annen mishandling av sine aller nærmeste. Den vedvarende utrygghet og betydelige risiko for langvarige skadevirkninger for voksne av å leve under systematisk vold, trakassering og annen mishandling, finner vi igjen hos barn som opplever at deres nærmeste utsettes for slike handlinger. Jeg viser til det jeg tidligere har gjengitt fra NOU 2003:31. Jeg finner det da ikke tvilsomt at den indirekte virkning mishandling av barnets nærstående har for barnet, kan representere en krenkelse etter bestemmelsen, slik at § 219 gir barnet et selvstendig vern.»

Dommen er en viktig anerkjennelse av alvoret i den situasjonen barn utsettes for når en av deres nærmeste mishandles. Det er et klart signal om at dette både faktisk og rettslig innebærer mishandling av barnet selv, og at samfunnet ikke aksepterer det. Det er således ikke lenger tvil om at barnet har et selvstendig vern når deres nærmeste blir mishandlet.

Sterkere strafferettslig vern mot seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner
Foreldelsesfristen for drap og seksuelle overgrep mot barn er nå fjernet. Regjeringen sendte i 2013 ut et høringsnotat vedrørende dette, samt en rekke andre forslag som skal gi sterkere strafferettslig vern mot seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner. Forslagene har blant annet bakgrunn i utvikling i internasjonale forpliktelser og rettspraksis. I høringsnotatet drøftes og foreslås nødvendige endringer for ratifikasjon av to europarådskonvensjoner – Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner og Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk. Straffeloven 2005 kapittel 26 om seksuallovbrudd innebærer på enkelte punkter en styrking av vernet mot overgrep sammenlignet med straffeloven 1902 kapittel 19 om seksualforbrytelser.

Straffeloven 2005 er ikke trådt i kraft. Samlet sett innebærer forslagene i dette høringsnotatet en forskuttering av de viktigste endringene i straffeloven 2005 ved at tilsvarende endringer foreslås i straffeloven 1902. Høringsfristen er satt til 1. juni 2013. 9.2.4 Omsorg og samværsrett. I Norge er de lovmessige rammene for å beskytte og hjelpe barn nedfelt i to sentrale lover; barnevernloven og barneloven (lov om barn og foreldre). Begge lovene bygger på det grunnleggende prinsippet om at barn skal gis god og forsvarlig omsorg. Barn skal kunne føle seg trygge i hjemmet sitt. Til tross for dette vokser mange barn opp med vold i nære relasjoner som en del av sin barndom.

Når foreldre reiser sak for retten fordi de er uenige om hvor barnet skal bo fast og om samvær, er det barneloven som gjelder. Rettesnoren for slike saker skal være barnets beste. Domstolen skal i en avgjørelse om foreldreansvar, samvær og om hvor barnet skal bo fast ta hensyn til at barnet ikke må utsettes for vold, skade eller fare, og det skal ikke fastsettes samvær dersom dette ikke er til barnets beste. Hensynet til barnets beste og å beskytte barnet er overordnet andre hensyn, også hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt.

Foreldre som reiser sak for domstolene har et høyt konfliktnivå. I de fleste sakene lar dommeren seg bistå av barnefaglig sakkyndige for å hjelpe foreldrene til å komme fram til gode avtaleløsninger, for eksempel gjennom mekling og utprøving av avtaler i en prøveperiode. Det inngås forlik i rundt 80 prosent av sakene som reises for domstolene.

Saker der det er påstander om vold og overgrep, vil ofte være egnet for mer tradisjonell domstolsbehandling, med grundig sakkyndig utredning, hovedforhandling og dom. Fokus på samarbeid i saker der begge foreldrene synes godt egnet, må ikke føre til at alvorlige forhold og bekymring for barnet tilsløres.

Barns rettssikkerhet i barnefordelingssaker som gjelder vold, rus og psykiske lidelser som påvirker foreldrefunksjonen er de senere år styrket gjennom lovgivning, kompetanseheving og informasjon. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har samarbeidet med Domstolsadministrasjonen (DA) om kompetanseheving for dommere, advokater, sakkyndige og ansatte ved familieverntjenestene.

Departementet fikk i 2008 utarbeidet et informasjonshefte med psykologfaglig informasjon til dommere, advokater og sakkyndige om barnefordelingssaker der det er påstander om vold. Kommende kompetanseheving i regi av DA skal ha behandling av saker der det er påstand om vold og seksuelle overgrep på dagsordenen. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har også satt i gang et utviklingsprosjekt knyttet til behandlingen av høykonfliktsaker der NKVTS er gitt i oppdrag å fremskaffe kunnskap om hvordan domstolene i praksis behandler barnelovssaker med volds og overgrepsproblematikk. Satsning på slike tiltak vil kunne være med å bidra til gjøre domstolene enda bedre rustet til å behandle barnefordelingssaker.

Vold og seksuelle overgrep er en av mange former for omsorgssvikt som kan føre til at barnevernet griper inn i en familie for å ivareta barnet. Mistanke om overgrep i forbindelse med samvær byr på faglige utfordringer både for barnevernet og for andre aktuelle offentlige tjenester og instanser. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet utga i 2006 en veileder om barnevernets rolle ved mistanke om overgrep under samvær, med målsetting å bidra til å klargjøre og presisere barneverntjenestens ansvar og oppgaver i slike saker. Samværsretten nedfelt i barneloven står sterkt, både rettslig og politisk, i Norge. Det er likevel helt klart, og følger uttrykkelig av barneloven, at det ikke skal fastsettes samvær der det ikke er til barnets beste. Dette ble presisert i barneloven i 2006. Det synes likevel å være behov for ytterlige lovendringer for å sikre at barnets beste ivaretas i saker med vold og overgrepsproblematikk.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet sendte 21. juni 2012 på høring et forslag om endringer i barnelovens bestemmelse om tilsyn under samvær. Tilsyn kan være et gode for barn som ønsker samvær med sine foreldre i tilfeller der det ikke bør fastsettes ordinært samvær. Ordningen bør imidlertid på enkelte punkter strammes inn. Barneperspektivet bør bli tydeligere, og i en del saker kan det i stedet være aktuelt å nekte samvær helt.

12. oktober 2012 sendte Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet på høring ytterligere forslag til lovendringer for å gi barn bedre beskyttelse mot vold og overgrep i foreldretvister etter barneloven. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet arbeider videre med forslag fra høringsnotatene. Målet for arbeidet er å avdekke flere volds- og overgrepssaker, sikre barnas rettigheter, og få til et godt samspill mellom det regelverket vi har for barnefordelingssaker, og det regelverket vi har for barnevernet og for samfunnets inngripen i saker der vi står overfor alvorlig omsorgssvikt.

Fortsatt opphold på selvstendig grunnlag for personer som har blitt mishandlet i samlivsforholdet
Personer som er innvilget oppholdstillatelse som ektefelle eller samboer til en person bosatt i Norge, må som hovedregel returnere til hjemlandet dersom samlivet opphører før personen har fått en permanent oppholdstillatelse i Norge.

Dette tar normalt tre år, jf. utlendingsloven § 62. Norge ønsker å sikre at ofre for vold i nære relasjoner ikke må velge mellom å reise ut av Norge eller å bli værende i en voldelig familierelasjon. For å bøte på dette skal derfor personer som har opplevd vold i samlivsforholdet, og har hatt en tillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, få fortsatt opphold etter et samlivsbrudd dersom de søker omdette, jf. Utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b. Det stilles ikke krav om årsakssammenheng mellom mishandlingen og samlivsbruddet. Det er også uten betydning hvem av partene som har tatt initiativ til samlivsbruddet. Bestemmelsen er en rettighetsbestemmelse. Om dette skrev departementet i Ot.prp. nr. 75 (2006-2007): Departementet legger avgjørende vekt på at personer som er utsatt for mishandling ikke må oppfatte bestemmelsen som et usikkert handlingsalternativ, og dermed forbli i et skadelig samliv av frykt for å miste oppholdstillatelsen.

Det er derfor viktig at bestemmelsen fremstår som en tydelig rettighetsbestemmelse overfor målgruppen. UDI skriver i rundskriv følgende om hva som er å anse som mishandling: Hva som kan betegnes som mishandling, beror på en helhetsvurdering. Mishandlingen kan være av fysisk art, f eks ved bruk av vold eller annen legemskrenkelse, eller av psykisk art, f. eks trusler om bruk av vold. Hendelsene må ha ført til at søkerens livskvalitet har blitt redusert. Skaden kan være av fysisk eller psykisk art eller en kombinasjon av begge.

Ved vurderingen om det foreligger en mishandlingssituasjon, må man se hen til de beskrevne hendelsene, alvorlighetsgraden, under hvilke omstendigheter mishandlingen fant sted, om de er en del av et handlingsmønster eller om det dreier seg om en enkeltstående episode. En handling som alene ikke kan betegnes som mishandling, vil likevel kunne karakteriseres som det dersom handlingen gjentas over tid. Generell misnøye i ekteskapet/samboerforholdet, uoverensstemmelser eller forskjellige oppfatninger mht. roller grunnet kulturforskjeller er ikke i seg selv nok til å konstatere at det foreligger mishandling.

Beviskravet for mishandling er lavt. I Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) slutter departementet seg til utvalgets uttalelse om at «det ofte vil være vanskelig eller ikke mulig for søkeren å etablere slik sannsynlighetsovervekt. I mange tilfeller vil det hovedsakelige bevismateriale i saken kun være klagerens egen forklaring, uten at mangelen på andre bevis kan legges klager til last.» Oversikten nedenfor viser vedtak fattet etter utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b, den såkalte «mishandlingsbestemmelsen». Oversikten viser kun førstegangstillatelser for 2010, 2011 og til og med november 2012: Sett i relasjon til antallet oppholdstillatelser innvilget ektefeller eller samboere til personer bosatt i Norge er dette ikke en stor portefølje. Variasjoner fra år til år i antall vedtak og innvilgelsesprosent gir derfor ikke nødvendigvis mye informasjon om tendenser eller praksis. Det lave antallet kan imidlertid tyde på at denne bestemmelsen ikke i tilstrekkelig grad er kjent.

Oppholdstillatelse til utlending som nektes å komme tilbake til Norge
Det forekommer tilfeller hvor utlendinger, og da særlig kvinner, som opplever mishandling i samlivet, nektes å komme tilbake til Norge etter opphold i hjemlandet. I slike tilfeller kan utlendingen i henhold til utlendingsforskriften § 8-9, innvilges oppholdstillatelse dersom han eller hun i Norge ville hatt rett til oppholdstillatelse som følge av vold i samlivet, jf. utlendingslovens § 53 første ledd bokstav b. Tilsvarende gjøres det unntak fra reglene om bortfall av permanent oppholdstillatelse for utlending som holdes i utlandet mot sin vilje, og som ville hatt rett til oppholdstillatelse som følge av vold i samlivet, jf. utlendingsforskriften § 11-8.

Styrking av avvergingsplikten
Avvergingsplikten i straffeloven 1905 § 139 ble skjerpet og utvidet ved lov 25. juni 2012 nr. 47 om endringer i domstolloven (ekstraordinære valg til lekdommerutvalgene m.m.) og straffeloven 1902 (avvergingsplikt). Endringene var i all hovedsak i tråd med den vedtatte, men ikke ikraftsatte, § 196 i straffeloven 2005.

Vurdering av en bestemmelse om systematisk forfølgelse (stalking)
Systematisk forfølgelse kjennetegnes av at en person invaderer en annen persons liv mot denne personens vilje. Invaderingen skjer gjentatt på en ikke tilfeldig måte mot samme fornærmede. Forfølgelsen kan gi seg utslag i et bredt spekter av handlinger som eksempelvis uønsket kommunikasjon, overvåkning, forfølging fra sted til sted, gjentatt og uønsket direkte kontakt, brev, pakker, e-post, telefon, ødeleggelse av eiendeler og voldskriminalitet. I internasjonal litteratur omtales dette fenomenet som stalking.

En svensk studie fra 2005 viste at de personer som usettes for stalking i hovedsak er kvinner som forfølges av sine tidligere partnere, men det finnes også andre utsatte grupper som politikere, myndighetspersoner og profilerte skuespillere og musikere (BRÅ 2005). Undersøkelsen viste også at jo nærere relasjon den utsatte hadde hatt til gjerningspersonen jo mer alvorlig var volden. Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner artikkel 34, pålegger konvensjonspartene å kriminalisere systematisk truende eller skremmende atferd mot en annen person. Justis- og beredskapsdepartementet vurderer nå om konvensjonsforpliktelsene, herunder bestemmelsen om personforfølgelse (stalking), krever endringer i straffeloven. I de fleste tilfeller vil de handlingene som inngår i en systematisk forfølgelse, kunne rammes av ulike generelle straffebestemmelser. Samtidig vil det i noen tilfeller kunne være noe usikkert om systematisk forfølgelse rammes av straffelovgivningen. Det gjelder særlig i tilfeller hvor forfølgelsen ikke omfatter uttalte trusler eller vold. Dette er en usikkerhet som bør ryddes av veien for å kunne bekjempe denne type kriminalitet mer effektivt både her i Norge og internasjonalt. Justis- og beredskapsdepartementet har derfor sendt på høring et forslag til to alternative utkast til nye straffebestemmelser som synliggjør og styrker det strafferettslige vernet mot personforfølgelse.

Ny våpenlov
Ved kongelig resolusjon oppnevnte regjeringen 18. juni 2010 et offentlig utvalg for å foreta en total gjennomgang av gjeldende våpenlovgivning, og fremme forslag til ny lov om skytevåpen og ammunisjon eller foreta nødvendige endringer i eksisterende våpenlovgivning. I mandatet ble utvalget blant annet bedt om å vurdere spørsmål knyttet til betydningen av vold i nære relasjoner ved erverv og tilbakekall av skytevåpen, herunder om samlivspartner bør kontaktes. Utvalgets innstilling NOU 2011: 19 ble avgitt 5. desember 2011 og inneholder en rekke forslag som har relevans for arbeidet mot vold i nære relasjoner, blant annet når det gjelder ervervelse og tilbakekall av våpen, samt et forslag om godkjenning fra hustandsmedlemmer ved anskaffelse av våpen.

Nærmere om drap
Drap på partner utgjør mellom 20 og 30 prosent av alle drap i Norge hvert år. Kunnskapsgrunnlaget med hensyn til å identifisere risikofaktorer er ikke godt nok. Det er tatt initiativ til å gjennomføre et treårig forskningsprosjekt. Målsettingen er å forebygge partnerdrap gjennom å identifisere risikofaktorer, mulige forvarsler og forklaringsvariabler, samt kartlegge og systematisere offerets og gjerningspersonens kontakt med hjelpe- og behandlingsapparatet. Forskningen gjennomføres av Kompetansesenter for sikkerhets,- fengsels- og rettspsykiatri og omfatter en analyse av 172 partnerdrapssaker i perioden 1991 til 2011. Rettsdokumenter og intervjuer med et utvalg berørte (venner, familie, andre «kjerneinformanter» i saken) vil danne grunnlaget for datainnsamlingen. Som et ledd i forberedelsene til studien ble det gjennomført en systematisk litteraturgjennomgang om forskningsbasert kunnskap om partnerdrap.

Styrking av fornærmedes stilling i straffesaker
Rettssaken er ofte en stor belastning for den utsatte. For å bidra til å skape større grad av trygghet samt gjøre opplevelsen av rettsprosessen mer positiv ble fornærmedes rett til informasjon, oppfølging og deltakelse under straffesaken vesentlig styrket i 2008. Flere grupper av fornærmede, herunder personer utsatt for vold i nære relasjoner, fikk blant annet rett til bistandsadvokat og kostnadsfri samtale med advokat før anmeldelse. Det ble i tillegg gitt rett til informasjon og kontradiksjon gjennom hele straffesaksbehandlingen samt utvidet rett til å være tilstede i rettsmøter og flere rettigheter i forbindelse med gjenopptakelse av straffesaker. I tillegg ble aldersgrensen for bruk av dommeravhør hevet fra 14 til 16 år.

Endringene innebærer også at fornærmede skal gi politiforklaringer med lyd- og bildeopptak. Slike avhør gir blant annet sikkerhet for at alt som forklares kommer med og at belastende avhør kan gjennomføres raskere. En viktig fordel er også at andre kan danne seg et bedre inntrykk av omstendighetene ved forklaringer, for eksempel hvordan en volds- eller voldtektsutsatt fremsto på anmeldelsestidspunktet. I henhold til Riksadvokatens retningslinjer skal dette brukes mer. Utsatte og vitner må også forklare seg for retten. Det følger av straffeprosessloven § 108 at enhver etter innkalling plikter å møte som vitne og forklare seg for retten. I en del tilfeller må vitnet eller offeret forklare seg flere ganger. For mange er det en betydelig belastning. Sikres forklaringene fra tingretten ved lyd- og billedopptak, og disse tillates brukt ved ankebehandlingen, kan det være tilstrekkelig at et offer forklarer seg for retten én gang, samtidig som adgangen til å overprøve tingrettens dom beholdes. En slik ordning er utredet nærmere av et lovutvalg, det såkalte «juryutvalget», som i mandatet ble bedt om å vurdere om det bør være adgang til å spille av opptak fra tingretten til erstatning for nye vitneavhør i lag-mannsretten, og i tilfelle på hvilke vilkår det bør være adgang til avspilling.

Voldsoffererstatningsordningen
Når skadevolderen er ukjent eller ikke gjør opp for seg, trer staten inn og betaler voldsoffererstatning til fornærmede. Utgangspunktet er at ofrene skal få erstatning i de samme tilfellene og utbetalt like mye som vedkommende ville fått av gjerningsmannen. Staten er imidlertid ikke ansvarlig for den skadevoldende handlingen, og voldsoffererstatningsordningen fraviker derfor alminnelig erstatningsrett på enkelte punkter. Hovedvilkårene for å få voldsoffererstatning er regulert i voldsoffererstatningsloven § 1. Etter første ledd kan den som har lidd personskade som følge av en straffbar handling som krenker livet, helsen eller friheten, eller dennes etterlatte, ha rett til voldsoffererstatning. Med virkning fra 1. januar 2008 ble det foretatt en rekke endringer i voldsoffererstatningsloven for å styrke voldsofrenes stilling.