Krisesentersekretariatet


  Illustrasjon - copyright:Stockbyte

Internasjonale rettigheter

Europarådets konvensjon om forebyggelse og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner [pdf]
Les konvensjonen »
Les brosjyre »
FNs Kvinnekonvensjon [pdf]
FN-protokollen mot menneskehandel [pdf]
FNs handlingsplan mot vold mot kvinner fra Beijing 1995

Menneskerettigheter

FNs erklæring om menneskerettigheter av 1948 stadfester at "alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter". Likevel krenkes kvinners frihet, verdighet og likeverd stadig gjennom lover og sedvaner på andre måter og i en annen utstrekning enn menns.

I mange år har en stadig voksende verdensomspennende bevegelse, med kvinner i spissen, kjempet for at de samme menneskerettighetene skal gjelde for kvinner og menn. Det dreier seg om kvinners tilgang til ressurser, utdanning, eiendom og inntekt, styrking av kvinners politiske og økonomiske handlingsrom, og om retten til et liv uten undertrykking, utnytting og vold.

INTERNASJONALE RETTIGHETER
1948 Verdenserklæringen om menneskerettighetene.
1949 FNs konvensjon mot menneskehandel og utnyttelse av prostitusjon.
1966 FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter.
1981 Norge ratifiserer FNs konvensjon for avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner (CEDAW-konvensjonen 1979).
1993 FNs generalforsamling kommer med en egen erklæring om avskaffelse av alle former for vold mot kvinner.
Vold mot kvinner settes opp som prioritert område på den tredje europeiske ministerrådskonferansen om likestilling mellom kvinner og menn i Roma og medfører at Europarådet intensifierer sitt arbeid.
1995 Norge slutter seg til erklæringen og handlingsplanen fra FNs fjerde kvinnekonferanse i Beijing. Ett strategisk område i handlingsplanen fra Beijing er menns vold mot kvinner.
1997 Europarådet utvikler en handlingsplan for å bekjempe vold mot kvinner.
2000 FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet, for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn (Palermo-protokollen) for å forebygge og bekjempe handel med mennesker med særlig vekt på kvinner og barn, og å beskytte og bistå ofrene for menneskehandel vedtas.
2000 FN`s Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet
2002 Europarådet ved en komité av ministre vedtar Anbefalinger om beskyttelse mot vold mot kvinner (Rec 5, 2002).
2003 Norge ratifiserer Palermo-protokollen fra 2000
2006 Europarådets toårige kampanje om vold mot kvinner igangsettes.
2008 Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel (3.mai 2005) trer i kraft.

Dette er verdifulle redskaper i den internasjonale kampen for bekjempelse av vold mot kvinner, og de bør brukes aktivt. De bekrefter også at FN og Europarådet ser på vold mot kvinner som et alvorlig internasjonalt problem som krever kontinuerlig, langsiktig arbeid.

Kvinners menneskerettigheter

Kvinners menneskerettigheter fremstilles ofte som et spørsmål om en gruppes særinteresser. Men et fokus på kvinners rettigheter er egentlig bare en presisering av eksisterende menneskerettigheter – med et maktperspektiv.

Universelle lover og menneskerettighetsinstrumenter tar ofte ikke høyde for kulturelt og sosioøkonomisk skapte maktforskjeller i befolkningen. Det gjelder for alle minoriteter: Urbefolkning, flyktninger, religiøse og seksuelle minoriteter – og kvinner. Marginalisert urbefolkning opplever diskriminering på grunn av språk og kultur. Asylsøkere og mennesker på flukt har ikke det samme rettighetsvern og samme tilgang på offentlige tjenester som majoritetsbefolkningen. Religiøse minoriteter opplever stadig at majoritetssamfunnet innskrenker deres tros- og ytringsfrihet, både gjennom lover og i måten medlemmer av gruppen omtales og behandles på. Seksuelle minoriteters identitet usynliggjøres. I mange land er homofili, bifili, lesbiskhet og transeksualitet enda kriminalisert. Kvinner i alle samfunn opplever i større eller mindre grad at de ikke har samme beskyttelse eller like muligheter som menn fordi de kulturelt og økonomisk har lavere status. Diskriminering av kvinner kjenner ikke geografiske grenser, selv om kvinner i Sør utsettes for langt grovere og institusjonalisert diskriminering og menneskerettighetskrenkelser enn kvinner i Nord.

Fordi kvinnediskriminering er et tverrgående fenomen, ender kvinner i noen situasjoner opp som dobbelt marginaliserte. I mer enn 30 år har kvinnebevegelsen derfor samlet seg om slagordet "kvinners rettigheter er menneskerettigheter". Formålet er å styrke eksisterende menneskerettighetskonvensjoner og å hindre at kjønnsnøytrale lover usynliggjør eller marginaliserer kvinner.

Det viktigste rettslige instrumentet for kvinners menneskerettigheter er Kvinnekonvensjonen (CEDAW) og dens tilleggsprotokoll som ble vedtatt av FNs generalforsamling i henholdsvis 1979 og 1999. Stater som ratifiserer konvensjonen må bake inn likestilling i nasjonal lovgivning, oppheve alle diskriminerende bestemmelser i sine lover, og gjennomføre nye bestemmelser for å verne mot diskriminering av kvinner. Stater må også etablere domstoler og offentlige institusjoner for å garantere kvinner effektiv beskyttelse mot diskriminering. Kvinners menneskerettigheter skal vernes i privatsfæren og arbeidslivet. Staten plikter derfor også å iverksette tiltak for å fjerne alle former for kvinnediskriminering som utøves av enkeltpersoner, organisasjoner og bedrifter.

I dag har nesten alle FNs medlemsstater signert og ratifisert Kvinnekonvensjonen. Unntaket er Iran, Nauru, Palau, Somalia, Sudan og Tonga. USA har signert, men ennå ikke ratifisert.

Norge ratifiserte Kvinnekonvensjonen i 1981. I 2009 ble Kvinnekonvensjonen inkorporert i den norske menneskerettsloven og ble dermed gitt forrang foran annen norsk lov.

Beijing-handlingsplanen (1995) om kvinners menneskerettigheter:

  1. Fremme og beskytte kvinners menneskerettigheter gjennom full iverksettelse av de internasjonale menneskerettighetsinstrumentene, og da særlig Kvinnekonvensjonen.
  2. Sikre likestilling og ikke-diskriminering i lovverk og i praksis.
  3. Informere og bevisstgjøre kvinner om deres rettigheter.

FNs kvinnekonvensjon (CEDAW)

FNs kvinnekonvensjon - The Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women (CEDAW) ble vedtatt av FNs Generalforsamling 18. desember 1979, trådte i kraft 3. september 1981 og er i dag ratifisert av 186 stater. Se liste

CEDAW fastsetter i rettslig bindende form, internasjonalt anerkjente prinsipper og tiltak for å beskytte kvinner mot alle former for diskriminering i forhold til sivile, sosiale, økonomiske og politiske rettigheter. Som et ledd i å oppnå faktisk likestilling mellom kvinner og menn gir konvensjonen et vern mot direkte, indirekte, strukturell og multippel diskriminering av kvinner.

Konvensjonen

Kvinnekonvensjonen definerer diskriminering av kvinner som “enhver kjønnsmessig sondring, utelukkelse eller innskrenkning som har som virkning eller formål å svekke eller utelukke anerkjennelsen, utnyttelsen eller utøvelsen av kvinners menneskerettigheter og grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle, sivile eller ethvert annet område, på grunnlag av likestilling mellom menn og kvinner og uten hensyn til ekteskapelig status.”

Stater som ratifiserer konvensjonen må bake inn likestilling i nasjonal lovgivning, oppheve alle diskriminerende bestemmelser i sine lover, og gjennomføre nye bestemmelser for å verne mot diskriminering av kvinner. Stater må også etablere domstoler og offentlige institusjoner for å garantere kvinner effektiv beskyttelse mot diskriminering. Kvinners menneskerettigheter skal vernes i privatsfæren og arbeidslivet. Staten plikter derfor også å iverksette tiltak for å fjerne alle former for kvinnediskriminering som utøves av enkeltpersoner, organisasjoner og bedrifter.

Les hele konvensjonsteksten

Reservasjoner

I praksis hviler gjennomføringen av konvensjonen i stor grad på viljen til de enkelte regjeringer. En stats ratifisering av konvensjonen kan således noen ganger være ledsaget av reservasjoner, noe som tillater stater å frafalle visse bestemmelser som de ikke ønsker å være bundet av. Det kan være forskjellige grunner til at stater vegrer seg for å implementere hele konvensjonen, vanligvis blir nasjonal lovgivning, sedvanerett eller religiøse overbevisninger oppgitt som årsak. Slike reservasjoner er i midlertidig ikke akseptable dersom de er uforenlige med formålet og hensikten til konvensjonen.

Se oversikt over lands reservasjoner

CEDAW komiteen

For å føre kontroll med staters gjennomføring av konvensjonen er det opprettet et eget håndhevingsorgan - FNs kvinnekomité (The CEDAW Committee). Komiteen består av 23 uavhengige eksperter som blir valgt for en fireårsperiode.

Se en liste over komiteens nåverende medlemmer

Komiteen samles tre ganger i året og det meste av dens tid går med til å gjennomgå periodiske likestillingsrapporter fra stater som har ratifisert konvensjonen. Etter å ha vurdert hvert enkelt lands rapport utarbeider komiteen et sett med anbefalinger, kjent som Concluding Observations, eller konkluderende merknader. Disse merknadene belyser fremganger, mangler og hindringer som de enkelte land har hatt i sitt arbeid med å implementere konvensjonen, i tillegg til å identifisere fokusområder og å komme med forslag om fremtidige aktiviteter.

Stater blir oppfordret til å besvare de momentene som blir trukket fram i de konkluderende merknader i sin neste periodiske rapport til komiteen. Disse merknadene kan således benyttes av det sivile samfunn som et viktig verktøy til å holde sin egen regjering ansvarlig for deres likestillingsforpliktelser, og for å få likestillingstematikken på agendaen i nasjonale media.

Se en oversikt over komiteens konkluderende merknader sortert etter land

I tillegg til å vurdere staters rapporter om implementeringen av CEDAW konvensjonen utarbeidere komiteen også generelle anbefalinger som fungerer som retningslinjer for hvordan konvensjonen skal implementeres. De generelle anbefalingene er komiteens egne utdypende fortolkninger av enkelte artikler i konvensjonen, og de tar i tillegg for seg mer tverrgående tema som ikke er eksplisitt nevnt i konvensjonsteksten slik som vold mot kvinner.

Per 01.06.2010 har komiteen utarbeidet 26 generelle anbefalinger.

Tilleggsprotokollen

I 2000 ble Kvinnekonvensjonen supplert med en tilleggsprotokoll som gir individer og grupper av enkeltpersoner muligheten til å få sin sak hørt av CEDAW komiteen dersom deres rettigheter har blitt krenket. Tilleggsprotokollen gir også komiteen anledning til å starte undersøkelser på eget initiativ der det foreligger en mistanke om alvorlige eller systematiske brudd på kvinners rettigheter.

Det er frivillig for stater som har ratifisert kvinnekonvensjonen om de ønsker å signere tilleggsprotokollen. Av de 186 landene som har ratifisert kvinnekonvensjonen er det bare litt over halvparten (96 stk. per 1.6.2010) som har signert tilleggsprotokollen.

Les hele tilleggsprotokollen.
Se hvilke stater som har ratifisert tilleggsprotokollen
Se oversikt over saker behandlet av komiteen

Rapportering

Artikkel 18 i Konvensjonen pålegger alle stater som har ratifisert kvinnekonvensjonen å levere regelmessige rapporter om deres implementering av konvensjonen. En stats første rapport må leveres ett år etter ratifisering, og siden hvert fjerde år (eller oftere hvis komiteen ønsker det.)

I 2008 vedtok CEDAW komiteen nye retningslinjer for rapportering. Staters rapporter skal nå inneholde to dokumenter, en traktatspesifikk rapport og et "Common Core Document"(CCD). CCD er en beretning om en stats geografi, økonomi, befolkning, politisk system, og beskriver lover, regler, institusjoner, og rettsmidler knyttet til menneskerettigheter og da spesielt til diskriminering. Den traktat spesifikke rapporten skal vise konsekvensene av gjeldende politikk i forhold til alle artiklene i kvinnekonvensjonen.

Retningslinjene til CCD er tilgjengelige I FN dokumentet "Harmonized Guidelines on Reporting under the International Human Rights Treaties, Including Guidelines on a Common Core Document and Treaty-Specific Documents"(HRI/MC/2006/3).

Retningslinjer for den traktatspesifikke rapporten står i "Compilation of Guidelines on the form and content of reports to be submitted by states parties to the International Human Rights Treaties (HRI/GEN/2/Rev.6) kap. 5 (2009)"

For å sikre en balansert og uavhengig behandling av statenes rapporter har komiteen utviklet prosedyrer som gir NGOer anledning til å legge fram informasjon gjennom skyggerapporter og i praksis møte komiteens medlemmer. Rapporteringsplikten utgjør en mekanisme som det sivile samfunn kan bruke til å holde politikere og embetsverk ansvarlige i forhold til kvinnekonvensjonens standarder.

Norges tidligere rapporter til CEDAW

Norge ratifiserte kvinnekonvensjonen 21. mai 1981. Tilleggsprotokollen til FNs kvinnediskrimineringskonvensjon ble vedtatt 6. oktober 1999 og Norge ratifiserte tilleggsprotokollen 5. mars 2002. FNs kvinnediskrimineringskonvensjon ble en del av norsk lov først gjennom likestillingsloven. Konvensjonen ble 19. juni 2009 tatt inn i menneskerettsloven og er dermed gitt forrang foran annen norsk lov.

Under er en oversikt over Norges tidligere rapporter til CEDAW komiteen, sivilsamfunns skyggerapporter og kommiteens konkluderende merknader:

2006-2010
Norges 8. rapport til CEDAW
Sivilt samfunns skyggerapport
Rapport fra LDO

2002-2005
Norge 7. rapport til CEDAW
CEDAWs konkluderende merknader
Skyggerapport

1998-2001
Norges 6. rapport til CEDAW
CEDAWs konkluderende merknader

1994-1997
Norges 5. rapport til CEDAW
CEDAWs konkluderende merknader

1990-1993
Norges 4. rapport til CEDAW
CEDAWs konkluderende merknader

1986-1989
Norges 3. rapport til CEDAW
CEDAWs konkluderende merknader


 

Krisesentersekretariatet - Storgata 11, 0155 Oslo - Telefon 23 01 03 41 - Fax 23 01 03 01
© 2004-2012