"Handlinger av særdeles graverende karakter som begås mot kvinner, så som mord, voldtekt, seksuelt slaveri og tvungne svangerskap, utgjør forbrytelser mot menneskeheten……."


På FN`s verdenskonferanse om menneskerettigheter i Wien i 1993 - ble det erkjent at en universell erklæring om like rettigheter ikke har vært nok for å trygge kvinners rettigheter. I Wien ble det derfor for første gang slått eksplisitt fast at kvinners menneskerettigheter er en integrert og uatskillelig del av de universelle menneskerettigheter.

Voldtekt er en sammensatt og grov forbrytelse som rammer flere sider av ens personlige frihet, rettskaffenhet, moral og karakter. Offeret tvinges til seksuell omgang, enten ved vold eller ved å fremkalle alvorlig frykt for ens liv eller helse. Voldtektsforbrytelsen er en alvorlig krenkelse av ens personlige integritet, dvs. frihet og mulighet til å avvise tilnærmelser av seksuell karakter og til selv å bestemme over egen seksualitet. Voldtekt er en grov krenkelse, og gir ofte omfattende og langvarige psykiske skader, som igjen kan gi utslag i kroppslige plager.

Menneskerettighetene beskytter et hvert menneske mot overgrep og krenkelser. Alle har krav på samme verdi og verdighet i kraft av å være menneske, og staten har forpliktet seg til å sikre enhver denne rettigheten.

Vi sier gjerne at det er bedre at ti skyldige går fri enn at en uskyldig dømmes. En grunnfestet og sterk maksime, men som jeg ser ikke løser problemet for ofrene.

Vi på krisesentrene møter hver dag kvinner og unge jenter som har vært utsatt for- seksuell trakassering, vold, trusler, mishandling, overgrep, voldtekt og drapsforsøk. Disse kriminelle handlinger utgjør forbrytelser mot menneskeheten, og fratar kvinner de grunnleggende fundamentale rettigheter og menneskerettigheter. Hva gjør så den Norske rettsstat med dette problemet ? Hvilke holdninger har det Norske samfunnet ?

Har feminismen og kvinnebevegelsen kun forandret kvinners bevissthet og holdninger ved å synliggjøre disse kriminelle handlinger som kvinner og unge jenter blir utsatt for, uten å forandre samfunnets holdninger og rettssystem ?

Vi kan heldigvis konstatere at samfunnet til en hver tid er i endring, og at dette avspeiles ved at normer og lover også endres. Historisk er det interessante endringer i forståelsen av seksuallovbrudd.
I 1860 utgjorde kvinner 60% av de som fikk straff for sedelighetsbrudd . I 1999 utgjorde kvinner som straffes for samme forhold, under 1%. Dette forklares ved at i 1860 var kvinner en trussel i seg selv og ble straffet på grunn av sin adferd (prostitusjon, barn utenfor ekteskap…) Helt fram til 1972 var det kriminelt å være lesbisk. I dag er det menn som er sedelighetsforbrytere på grunn av overgrep mot andre.

Det er en kjensgjerning at svært få overgrep anmeldes. Det er et paradoks når 8000-9000 personer utsettes for grove krenkelser som voldtekt hver år. Tallene har endret seg, men fremdeles hviler ansvaret for seksuell adferd hos kvinnen. Hvordan skal vi klare å skape sosiale regler og lovparagrafer som plasserer ansvaret for et overgrep hos overgriperen, i et samfunn hvor dominerende kulturelle forestillinger om kjønn, seksualitet og kjærlighet legger opp til at menn og kvinner skal ta høyst forskjellig ansvar for det som skjer i seksuelle situasjoner.
Det ansvaret som er blitt tilskrevet kvinner gjennom en lang kulturell prosess, fortsetter og opprettholder på sin side menns kulturelle rettigheter.

Kvinnen - fristerinnen har seg selv å takke - hun hadde drukket for meget - gikk i utringet bluse og korte skjørt - danset for tett, kanskje hun kysset ham, - og alt dette blir brukt mot henne. For menn kan det virke formidlende at han hadde drukket, og at dansen og kysset hadde hisset han opp, slik at han ikke klarte å "styre" seg . Han opplevde dette som en invitasjon til sex, dermed har kvinnen tapt - selv sæd og blåmerker er ikke bevismateriale. Overgriperen påstår da at det var frivillig og "heftig" sex. Da er det ord mot ord, og ut fra samfunnets og rettens holdninger til kvinner i dag, blir den voldtatte kvinner den tapende part innenfor vårt rettssystem; saken blir henlagt, eller den anmeldte blir frikjent.

De fleste voldtektssakene føyer seg inn i et helhetlig bilde av hvordan voldtatte kvinner blir behandlet av helsevesen, politi, påtalemyndighet og rettsapparat. Det viser seg gang på gang mangel på kunnskap, kompetanse, organisering og prioritet innenfor de nevnte etater. Nå skal det i rettferdighetens navn nevnes at vi ser at enkelte politi og lensmannsdistrikter, samt enkeltpersoners innsats og engasjement har gitt voldtatte kvinner en følelse av rettssikkerhet. Men vi aksepterer ikke et rettssamfunn der rettssikkerheten er personavhengig og tilfeldig.

Mange voldtatte kvinner opplever møtet med politi og rettsvesen som et nytt overgrep. Hva gjør politiet feil ? Som en kvinne fortalte nylig :
" Politiet anså saken som tapt før etterforskningen var begynt. Jeg fikk klar beskjed om strafferammen for falsk anmeldelse. Kvinnen fikk en følelse av at hun diktet opp hele voldtekten. Under andre avhøret sa den kvinnelige etterforskeren at egentlig var det synd på den mannen hun hadde anmeldt, han hadde økonomiske problemer, og hadde det svært vanskelig. Det kan gjengis mange historier voldtatte kvinner har opplevd i sitt møte med politi og rettsapparatet.

Kvinner blir ofte anbefalt av politi og advokater å ikke anmelde. Ut fra sakens omstendigheter og de opplysninger fornærmede har gitt, vet de erfaringsmessig at saken er tapt. Er det en betryggende måte for voldtatte kvinner å møte rettsstaten Norge på ?

Resultatet er i praksis at voldtekt er en forbrytelse der gjerningsmannen kan kalkulere med en svært liten risiko for å bli straffet, til tross for den alvorlige forbrytelsen han har begått. På den andre siden kan alle kvinner trekke den konklusjonen at samfunnet ikke gjør noe reellt forsøk på å beskytte dem mot en av de verste krenkelsen vi kan utsettes for. Vi ser at når det gjelder kvinners rettssikkerhet har demokratiet og rettsstaten spilt fallitt.

Vi på krisesentrene har i mange år påpekt voldtatte kvinners manglende rettsvern. Slik har situasjonen sett ut i "likestillingslandet" Norge i uminnelige tider.
Vi har nå fått bekreftet våre påstander, både gjennom rapporten til Åse Texmo og Lisbeth Aarvik - Seksuelle overgrep og vold mot kvinner og barn - fornærmedes rettsstilling i praksis, og rapporten som ble overlevert Riksadvokaten 26.april i år - Politi og påtalemyndighetens behandling av voldtektsaker.
Samtidig viser en nederlandsk rapport fra 1999 som var stekt kritisk til det norske rettssystemet. Norge er et av de landene i Europa som har færrest voldtektanmeldelser som ender i dom. Dette underbygger det som lenge har vært tydelig, kvinner som har vært utsatt for seksualisert vold, blir den tapende part innenfor vårt rettssystem.

I en rapport fremlagt av Riksadvokaten i april 2000, fremkommer det at antall tiltaler og pådømmelser i voldtektssaker er synkende til tross for at antall anmeldelser øker i omfang. På bakgrunn av så vel denne rapporten som et ønske om å se denne type saker i et helhetlig samfunnsperspektiv, har Barneombudet og Likestillingsenteret inngått et samarbeid og utarbeidet en rapport for å se på domstolenes holdninger og menneskesyn i behandling av disse.
Domstolenes holdninger og menneskesyn i voldtektssaker har i liten grad blitt belyst, og i Riksadvokatens rapport avgrenses det også eksplisitt mot å se på den rettslige behandlingen av denne type saker. Verdien av så vel bedret politiarbeid på etterforskningssiden samt intensjoner om en bedret rettssikkerhet fra lovgiver, vil ha manglende gjennomslagskraft om ikke domstolene følger opp. Rettssystemets holdninger gir et signal til samfunnet for øvrig om hvilke typer holdninger som ses som akseptable, noe som igjen vil kunne ha konsekvenser for omfanget av anmeldelser.

Ut fra erfaring, samt resultatet av ovennevnte rapport må også dommere endre sitt kvinnesyn. Ved å ha lest dommer, kan vi lese en holdning og et kvinnesyn som er utradert og foreldet. Dermed opplever vi fortsatt et patriarkalsk samfunn, der det fremdeles er menn som sitter med makten og dermed eier begrepene og setter normene for hva slags samfunn vi skal ha og hvordan samfunnet skal forholde seg til seksualisert vold mot kvinner.

Hvordan skal vi løse dette problemet ? Det verken Justisdepartementet eller Riksadvokaten klarer, er å se problemet i et helhetlig perspektiv. Instruksen som ble sendt ut til alle politimestre i juni år 2000 sier klart at etterforskning i sedlighetsbrudd skal organiseres og ledes av kompetent påtaleansvarlige og etterforskere, samt at sakene skal tilføres tilstrekkelige ressurser og gis prioritet.
Hvordan kan det forventes at det opparbeides en spisskompetanse når enkelte politidistrikt kun har 0,8 saker i året? (Lisbeth Aarvik og Åse Texmo`s rapport fra 1998)
Hvordan arbeides det med politi og påtalemyndighetens kvinnesyn og holdninger ? Hvordan arbeide for at etterforskning av sedelighetssaker skal gi status innen politi og påtalemyndigheten ?

Det som er kritikkverdig er at det ikke pålegges et forpliktende samarbeid med faginstitusjoner, som voldtektsmottak eller andre fagmiljøer. Jeg ser samtidig at voldtektsmottakene må kvalitetssikres. En kvalitetssikring av skadedokumentasjon og sporsikring er av stor betydning som bevis i voldtektssaker. Her ligger det også en stor utfordring.

Det finnes enormt mye kunnskap om kvinner, menn og seksualisert vold fra andre lands rettsvesen, forskning, fagmiljøer, krisesentre m.f. Bruk den til å skolere dere til å bli et effektivt politi og rettsvesen i det andre århundrede. Vi blir til stadighet møtt med problemstillingen fra politiet - "det er så vanskelig å etterforske disse sakene!" I vårt arbeid har vi måttet lære oss følgende - "Det finnes ikke problemer, bare utfordringer og muligheter"

Våre krav til politikerne er:
Det må bevilges midler til forebyggende arbeid. Norge har lange tradisjoner på å undervise og drive forebyggende arbeid. Samfunnet har store utfordringer rundt den maskuline rollemodellen, samt arbeidet for normgivende holdninger om kjønn, kropp og seksualitet.

For å styrke rettsvernet for alle mennesker, må det opprettes regionale enheter innen politiet for etterforskning og påtale av voldtekter og andre seksuelle overgrep. Det må etableres faste forpliktende samarbeidsstrukturer og en best mulig ressursutnyttelse innen regionen, også i forhold til faginstitusjoner og fagmiljøer sentralt. En slik omorganisering og styrking av politiets kompetanse vil kunne bidra til at andelen av faktiske voldtektsanmeldelser øker, og at henleggelsesprosenten går ned. Dette kravet bygger vi på informasjonen som kommer fram i rapport fra tidligere statsadvokat Åse Texmo og politietterforsker Lisbeth Aarvik, der det viser seg at politiets inkompetanse og dårlige organisering i sterk grad bidrar til at rettsvernet for voldtatte kvinner svekkes.

En innfrielse av dette kravet ville innebære en begynnelse på en bedring av de uverdige forholdene kvinners manglende rettssikkerhet representerer i et av verdens mest likestilte og demokratiske land. Vi håper myndigheter og rettsvesen vil vise vilje til å ta på seg det ansvaret norsk lov og menneskerettighetene pålegger dem, å beskytte sine innbyggere mot kriminelle overgrep og brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Hvem skal ellers gjøre det?

Hilsen daglig leder av Krisesentersekretariatet
Tove Smaadahl