I år er det 22 år siden det første
krisesenter ble etablert i Norge, og vi har etter hvert samlet opp mye erfaring
om konsekvensene av menns vold mot kvinner. Hva har skjedd i disse årene? Mange vil si at vi nå har fått
virkemidler som beskytter og
forebygger vold mot
kvinner. Vi har fått vold mot kvinner på den politiske dagsorden og vi har
synliggjort at vold mot kvinner er et stort samfunnsproblem.
På FNs verdenskonferanse om
menneskerettigheter i Wien i 1993
ble det erkjent at en universell erklæring om like rettigheter ikke har
vært nok til å trygge kvinners rettigheter. I Wien ble det for første gang
slått eksplitt fast at kvinners menneskerettigheter er en integrert og
uatskillelig del av de universelle menneskerettigheter. Under FNs
Kvinnekonferansen i Beijing i 1995 sluttet Norge seg til handlingsplanen (Platform for Action). Handlingsplanen slår fast at vold mot kvinner er et utrykk for ulike
maktforhold mellom kjønnene og er et stort hinder for likestilling mellom
kjønnene. Norge deltok på Beijing +5 i New York i juni 2000 hvor FNs
spesialsesjon var samlet for å oppsummere framganger og gjenstående
utfordringer 5 år etter kvinnekonferansen i Beijing.
Enten vi liker
det eller ikke er det fremdeles sant at hjemmet er det farligste sted en kvinne
kan oppholde seg i Norge i dag. Det er et beklagelig faktum at det fortsatt er
menn som utøver volden mot
kvinner, slik at kvinner må rømme til krisesentrene. Og det som er like
fordømt sant er at kvinner og deres barn må flykte fra sine hjem , venner,
familie og jobb på grunn av menns vold og trusler.
Vi har i år
2000 mange kvinner og barn som er
flyktninger i sitt eget land. De flykter stadig. De lever med sine barn på
hemmelig adresse eller de strengeste koder. De er rettsløse og slettet fra
samfunnet. Kvinner og barn lider.
Barna mister sine venner og sitt nettverk, og på grunn av fars vold blir de
fratatt sin barndom. Kvinnene mister jobb, nettverk, familie og lever i en
konstant frykt. De vet at det er
fare for liv og helse
I disse årene har
vi kvinner fortsatt fått beskjed om holde oss unna mørke gater og parker, gå
målbevisst sammen med andre hjem
fra fester og arbeid, ikke kle oss sexy, og for all del, gå med riktige
sko, for det er viktig å kunne løpe fort for å unngå å bli voldtatt.
"Alle" synes at
voldtekt er forferdelig, men bare hvis du blir voldtatt på den "riktige" måten.
Vi vet i dag at over 70 % av voldtektene skjer av menn som kvinner har nære
relasjoner til. Derfor hjelper det
lite med opplyste gater og riktige sko.
Når kvinner
anmelder voldtekt, blir saken henlagt på grunn av manglende bevis og
troverdighet. "Det var din egen skyld, du var utfordrende kledd og hadde
drukket." sier egentlig alle sammen.
I nord roper
samfunnet av fortvilelse over de russiske kvinnene som forårsaker husbråk,
offentlig ordensforstyrrelse og urettmessig mobbing av barn. De selger jo sex
til de "stakkars" norske mennene. Russiske kvinner er et problem. De kåte og
rike norske mennene snakker vi ikke om. Jeg leser i avisen at enkelte unge
gutter i nord debuterer seksuelt ved å kjøpe sex av prostituerte. Hvem har de
lært dette av ? Hvem har guttene som forbilder ?
Det er også en
sterk sammenheng mellom det å bruke vold og muligheten for å bli drapsmann.
Over 50 % av kvinner som blir drept i Norge i dag, blir drept av sin
samlivs/ekspartnere. Det nytter ikke å tro at man får hjelp av politi eller
lensmenn i saker der kvinner ber om hjelp for å redde liv. Vi som jobber med
problematikken menns vold mot kvinner opplever en stor mangel på prioritet,
holdninger og kunnskap, ikke bare innen politiet, men også innen flere av de
andre offentlige etatene.
Mens kvinner blir
utsatt for den verste tortur, flagger myndighetene med at vi er et av verdens mest
likestilte land. Tilsynelatende er
myndighetene tafatt i sine tiltak for å gjøre noe med mannen. Millionene brukes
for å gjemme kvinner litt bedre, nå snart med retten til å endre personnummer
slik at kvinner kan bytte identitet. Det er beklagelig, men et viktig tiltak
for å redde liv og helse og å gi kvinner på flukt en ny start. Mannen som
utøver volden, finner seg snart en ny partner som han kan torturere.
I Regjeringens
handlingsplan "Vold mot Kvinner"
har ikke Regjeringen klart å se det helhetlige perspektivet på menns vold mot
kvinner. Hvor er tiltakene som rettes mot overgriperne?
Hvor er
majoriteten av Norske menn som ikke utøver vold. De som jobber hardt for å være
gode fedre, forbilder og samlivspartnere. Så lenge disse forblir tause skaper
de et klima for aksept for vold og overgrep mot kvinner og barn.
Menns organisasjoner sender av og til
penger for å støtte vårt arbeid på krisesentrene. Vi er selvfølgelig glade for
all støtte, men for samfunnet var det faktisk best om dere menn stod fram og tok avstand fra denne
volden. Si høyt og tydelig ifra, start kampanjer. Menn skal være gode forbilder for neste generasjon, og så
lenge menn er tause i forhold til vold og misbruk, er det for oss en aksept av
volden.
Over 4224 kvinner
og barn måtte søke tilflukt på
landets krisesentre i 1999.
80 009 overnattingsdøgn av kvinner og barn viser statistikken. Noen sier
at volden i hjemmet er i ferd med å gå ned, men våre statistikker sier noe annet. Fra 1998 til 1999 hadde krisesentrene
en økende antall kvinner som bodde
på krisesentrene. Nesten 50 000 personer tok kontakt med krisesentrene på
telefon for hjelp, informasjon og veiledning. 4 664 kvinner var "dagbrukere" på landets 50 krisesentre i
1999. En enorm økning fra 1998, da statistikken viste 2 661 for dette året.
NÅ ER DET NOK
Jeg mener alvor
når jeg sier at nå er det nok. Vi kan ikke akseptere at kvinner og barn år etter år må rømme
til krisesentrene. Vi kan ikke akseptere at mange kvinner flykter rundt omkring
i landet for å berge liv og helse på grunn av menns vold og trusler. Vi lever i
et av verdens mest likestilte og demokratiske land.
Vi kan ikke
akseptere at kvinner i år 2000
begrenses i sine muligheter for aktiv deltagelse i samfunnet på grunn av
menns vold og overgrep.
I Østerrike har politiet kastet ut 2700
voldelige menn fra sine hjem. De har gjennom en lovfestet hjemmel rett til å
fjerne overgripere fra hjemmet. Tilsvarende ordning bruker de i New York. Der
blir menn som utøver vold mot kvinner dømt til å holde seg unna hjemmet i
opptil tre år, slik at kvinner og barn får bo i sine hjem. Kvinnene bruker
krisesentrene til informasjon, juridisk bistand, støtte, veiledning og gruppeterapi for å komme
videre i livet. I de mest ekstreme tilfellene må kvinner og deres barn bo på
krisesentrene.
Vi bør nå kjempe
fram tilsvarende lovhjemmel i Norge.
Det er nok mange som vil mene at da kan vi endelig legge ned
krisesentrene. Dessverre tror jeg
ikke det. I byer og tettsteder med
en stor minoritetsbefolkning, ser vi en klar økning av kvinner med innvandrerbakgrunn
på Krisesentrene. En stor andel av
disse er unge jenter som tar kontakt
på grunn av tvangsekteskap. Denne gruppen av kvinner og barn vil nok
trenge å bo på krisesentrene i perioder, både ut fra familiesituasjonen, mangel
på nettverk og at faren for liv og helse kan være større for disse
kvinnene. Vi ser også en økning av
dagbrukere, d.v.s. kvinner som tar
kontakt for råd , veiledning, informasjon og som ønsker følge til offentlige
instanser. Selv om vi klarer å få kastet ut overgriperen, vil kvinner allikevel
også i framtida trenge
krisesentrene.
Hva gjør vi
så med mannen. For meg er det
viktig at behandlingstilbudet til menn utvikles. Vi har lange tradisjoner på
omsorgsarbeid og behandling for rusproblematikk og rusomsorg. Det brukes
faktisk hundrevis av millioner på denne sektoren hvert år. Vi kan dokumentere at volden kan
sammenlignes med rus hva gjelder omfang og samfunnsomkostninger, men det brukes bare en forsvinnende
liten brøkdel på voldsproblematikken. De land som har regnet på de
samfunnsøkonomiske konsekvenser av vold mot kvinner, forteller at utgiftene volden koster samfunnet
hadde vært halvert hvis mannen hadde sittet i fengsel.
Det vil allikevel være urealistisk å tro
at fengslene skal klare å ta imot
alle disse kriminelle menn, og det er vel heller ikke rette veien å gå. Vi må tenke nytt, vi må samarbeide, og
vi må sette inn nye tiltak med masse ressurser, både menneskelig og økonomisk.
Hvordan skal vi ha det om 20 år. Tenk
om våre barnebarn kunne
si "Tenk i gamle dager slo menn sine kvinner. Det forekommer heldigvis ikke
i dag, i vår moderne og siviliserte tid".