Hva er det som får en lensmann i Laksevåg til å fortelle voksne norske kvinner at de må være mer selektiv i valget av menn? Har denne lensmannen en innsikt i voldsproblematikken mot kvinner som ingen andre har? Kanskje han besitter eller eier en form for kunnskap eller viten om denne problematikken som bare er gitt til utvalgte polititjenestemenn?

Det er selvsagt et hederlig unntak i Fremskrittspartiets Siv Jensen. Hun forsvarer "lensmann Harald" med en ideologisk glød som bare kan komme fra en dyp overbevisning. Og det er for så vidt bra. Ikke fordi vi sympatiserer med Jensens standpunkter, men fordi vi liker mennesker som engasjerer seg i denne problematikken, dvs. hvis de har hederlige og gode samfunnsmessige hensikter.

Lensmann Harald Andersen presterte å si at kvinner måtte være spesielt forsiktige i sin omgang med muslimske menn, og at de måtte lese Koranen før slik omgang kunne finne sted. Det er her Siv Jensen finner det opportunt å komme på banen, og det synes å være mer enn en tilfeldighet at hun kommer på banen hver gang det er mulig å spre et underliggende rasistiske budskap. Dette har jo vært Fremskrittspartiets fremste valgkampvåpen, å få frem meningen uten å si det direkte, er å spre fordommer uten å bli stemplet som rasist. Her får jo Siv Jensen gratis drahjelp i valgkampen av denne lensmannen, en solid knagg å henge ut innvandrere på samtidig som hun får stigmatisert denne gruppen ytterligere.

Men her slår "politiker Jensens" hederlige hensikter sprekker. Det finnes nemlig ingen statistikk eller forskning som tilsier at muslimske menn mishandler sine kvinner mer enn kristne nordmenn. Og denne avsporingen i debatten rundt dette problemet er ikke bare særdeles ufint overfor innvandrere, den er også med på å flytte fokus bort fra et meget alvorlig samfunnsproblem.

Nå kan det selvsagt være slik at lensmann Harald Andersen og Siv Jensen på en måte har eliminert eller kortet inn avstanden som vanligvis skiller fakta fra personlige holdninger og vurderinger. I så fall må jo dette kunne utløse priser av meget nobel karakter.

Siv Jensens tilsynelatende bekymring for mishandlede kvinner kommer også i et merkelig lys etter Søviknes - saken. Her gråt hun jo sine tårer. Men disse tårene var ikke for den jenta som fortalte at hun var voldtatt, krokkodilletårene var for henne selv. Hun følte seg forulempet og misforstått og derfor gråt hun. At hun hadde fortiet og prøvd å skjule overgrepet for å spare partiet kokte bort i kålen. Nå har jo Søviknes langt på vei innrømmet at han utviste dårlig skjønn i sin omgang med denne unge jenta, altså underforstått at han i praksis utøvde et nedlatende kvinnesyn. Og Søviknes bør kanskje takke sin Gud for at han ikke er muslim. For det er jo nettopp et nedlatende kvinnesyn blant muslimer Siv Jensen roper et varsku om. Og vi kan gjerne hjelpe Siv Jensen å rope, men da roper vi også et varsku mot ledere i Fremskrittspartiet. Både små og store ledere i dette partiet synes å ha et noe forkvaklet forhold til kvinner.

Hvert år tar 40 000 kvinner kontakt med et av landets krisesentre. Samtidig viser
offerundersøkelser at hver 8ende kvinne vil bli utsatt for mishandling eller overgrep før fylte 40 år ( Graff - Iversen 1992 ). Og tall fra helseundersøkelser viser at over 10.000 norske kvinner hvert år må oppsøke helsevesenet som en følge av den volden de har vært utsatt for. Mørketallene er store, og vi snakker her om overgrep av både fysisk og psykisk karakter.

Professor Berit Schei ledet en undersøkelse ved Kvinneklinikken i Trondheim i 2000. Undersøkelsen viste at rundt 20% av pasientene hadde vært utsatt for et seksuelt overgrep på et eller annet tidspunkt i livet, enten som voksen eller som barn. Hver femte kvinne over 18 år var blitt truet til sex eller utsatt for seksuelle overgrep.
Berit Schei forteller at det sentrale er at kvinner blir presset psykisk eller tvunget fysisk til å gjøre ting de ikke har lyst til. Og i de fleste tilfellene av den mannen de har et kjærlighetsforhold til.

Vi antar at ca. 9000 personer blir voldtatt i Norge hvert år, og i all hovedsak snakker vi da om kvinner. Samtidig vet vi at ca.75% av voldtektsmenn er ektemenn, kjærester, samboere, mens ca. 20% er venner, naboer eller slektninger og bare ca. 5% av voldtektene og mishandlingen begås av ukjent gjerningsmann. Likevel gjelder de fleste anmeldelser ukjent gjerningsmann. Og selv om det ikke foreligger tall som tilsier at muslimske menn skal være overrepresentert blant disse 5 % ukjente, så synes altså lensmann Harald Andersen og fremskrittspartiets Siv Jensen at det er helt på sin plass å advare norske kvinner mot denne spesielle gruppen menn.

Når lensmann Harald Andersen uttaler seg om samfunnsproblemet kvinnemishandling, så må vi forutsette at han henter sin viten fra de sakene som blir anmeldt til politiet. Og når han uttaler, seg så gjør han det med denne ekstra troverdigheten som vi har en tilbøyelighet til å tillegge politiet.
Nå synes man innen visse kretser i politiet å dyrke sin egen fortreffelighet, og sedvanene synes å legitimere et hvert utspill. Politimannens troverdighet blir i dag målt mer ut fra institusjonens alder og monopolsituasjon, enn ut fra den faktiske kunnskap som foreligger.

I politiet erkjennes og utøves den kunnskap som man oppnår gjennom den praksis man bedriver. Men denne kunnskapen er ikke vitenskapelig viten, fordi man har ingen universelle regler, metoder eller kriterier som skiller denne viten fra ren tro. Den viten som politiet påberoper seg er nært knyttet til den meget tradisjonstro praksis som utøves, og oppfyller dermed ikke de sannhetskriterier som vitenskapen stiller. Dette kommer spesielt godt frem når vold mot kvinner er tema.
Denne tradisjonstro og innimellom selvgode institusjonen synes heller ikke å ha fått med seg tankene og ideene bak kvinnefrigjøringen og likestillingen, og det ligger et hav av kvinneforakt i uttalelser fra tjenestemenn som gjør ofrene i voldssaker til medskyldige.
Hvordan kan en lensmann i 2001 gå ut å belære voksne kvinner om hvem de skal omgås på samme måte som en far belærer sine barn? Her ligger det en holdning overfor kvinner som meget vel kan sammenlignes med holdninger vi finner i enkelte fanatiske sekter og i totalitære religiøse samfunn.

Lensmann Harald Andersen og Siv Jensens søker ikke forståelse rundt voldsproblematikken, de har løst problemet og vil selge oss fasiten. De fremstiller virkeligheten i form av en dom og tvinger oss andre til å komme med en øyeblikkelig domsavsigelse. I dette tilfellet er det underforstått at norske kvinner bør holde seg unna muslimske menn. Og tvetydigheten i både måten og tidspunktet uttalelsene kommer på gjør at det skapes assosiasjoner som ender opp i en særdeles uønsket fremmedfrykt.

Uttalelser som dette er også en meget effektiv svømmeundervisning for våre fordommer overfor fremmede kulturer, samtidig som de skaper et nedverdigende bilde av kvinner generelt.

Voksne kvinner blir barnsliggjort og til dels sykdomsforklart når man forteller dem hvem de bør ha eller ikke ha omgang med, ja de blir stakkarer som trenger veiledning. Og veiledningen kommer i form av en språklig trussel som samtidig forherliger avsenderen. Trusselen er at muslimer er farlige og dermed har man spredd den frykt som skal til for å gjøre ordet muslim ensbetydende med død og fordervelse. Og mennesker som sprer denne formen for budskap har en egen evne til samtidig å fremheve sin egen fortreffelighet. Det ser ut til å fungere som en slags sosial tyngdelov, hvis man presser noen ned, da stiger ens egen stjerne på den moralske himmelen.

I Norge lever til en hver tid et tusentalls kvinner og barn som flyktninger i sitt eget land. Kvinnene lever med sine barn på hemmelig adresse under meget spente forhold. Disse kvinnene er ikke bare rettsløse, men de er også slettet fra samfunnet. Barna mister sine venner og sitt nettverk, og på grunn av fars vold og trusler blir de fratatt mye av sin kostbare barndom. Kvinnene mister ofte både jobb, nettverk, familie og opplever i ettertid et liv i konstant frykt. Her snakker vi i hovedsak om norske kvinner på flukt fra norske menn.

Men vi ønsker ikke å skape hysteri rundt dette problemet. Vi ønsker forskning, opplysning og debatt rundt saken slik at det kan iverksettes tiltak som er forankret i et nøkternt virkelighetsbilde. Vi vil med andre ord unngå å rette opp en feil ved å begå
3-4 nye.

Og i motsetning til "lensmann Harald" og "politiker Jensen" er vi slett ikke sikker på at Paulus hadde rett når han sier ;" Har ikke Gud vist at verdens visdom er uforstand?"
For det er vel det både lensmannen og politikeren mener.

Hilsen Tove Smaadahl
Daglig leder ved Krisesentersekretariatet