KRONIKK

Av MORTEN ERIKSEN, førstestatsadvokat
Fredag 25. august 2000 9:58

I Dagbladet 14. juli skrev jeg en kronikk om visse sider av menneskerettighetsbegrepet slik det er utviklet gjennom menneskerettighetsdomstolens praksis (case-law), og forholdet til norsk rett. Dagbladet kommenterte artikkelen på lederplass 15. juli, og hevder jeg har misforstått både det ene og det andre, viser mangel på forståelse for de verdier Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 1950 (EMK) beskytter etc. Det får så være. # Jeg skal her knytte noen kommentarer til det viktigste: overgrepsofrenes ulykkelige stilling - både etter norsk rett og etter folkeretten.

Av de ca. 180000 som i Norge hvert år utsettes for vold eller trusler om vold, er det bare et lite mindretall (omkring 2% - noe varierende for ulike overgrepstyper) som får sin sak avgjort i rettsapparatet. Det store flertall overgrepsofre - herunder ofre for meget alvorlige overgrep - faller utenfor den beskyttelse rettsapparatet kan gi. Dette gjelder eksempelvis en rekke voldtekts- og incestsaker, mishandling av barn, eldre og kvinner i visse situasjoner m.fl.

De uten sammenligning fleste (grove) overgrep mot mennesker og menneskeverdet i Norge er det selvfølgelig ikke staten som står bak, men privatpersoner. Dette er til liten trøst for ofrene. Som tallene viser har ofrene bare begrenset beskyttelse av rettsapparatet, og som case-law viser har ofrene ingen eller helt minimal praktisk og håndhevbar beskyttelse etter EMK.

Skal det være slik?

Når det gjelder menneskerettighetsvernet synes Dagbladet å mene det, og finner det «pinlig» å måtte minne meg på at «EMK skal beskytte enkeltpersoner - selv lovbrytere - mot overgrep fra statsapparatets side, ikke fra andre privatpersoner».

Verden er heldigvis ikke så gal som Dagbladet vil ha det til. Etter EMK artikkel 3 må eksempelvis «... ingen ... bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff», og « enhver har rett til personlig frihet og sikkerhet» (artikkel 5). Staten har forpliktet seg til å sikre enhver denne rettigheten, (artikkel 1).

Menneskerettighetene beskytter (selvsagt) ethvert menneske mot overgrep og krenkelser. Alle har krav på samme verdi og verdighet i kraft av å være menneske. Det ville være absurd om menneskerettighetene bare skulle beskytte dem som krenker andre. I rettferdighetens navn må det faktum at gjerningsmannen skal ha håndhevbare rettigheter etter EMK, aldri bli noe argument for at ofrene ikke skal ha det. Tvert imot. Det er dypt urettferdig å forfordele mennesker på et så grunnleggende område - særlig når det nettopp er krenkelser fra privatpersoner - ikke staten - som i Norge utgjør de overlegent største overgrepsproblem.

Likevel er det stor forskjell på det effektive håndhevbare rettighetsvernet for offer og gjerningsmann. Mens de som krenker andre (gjerningsmannen) har sterke konkrete rettigheter bl.a. etter EMK artikkel 5 og 6, har ofrene svært begrensede tilsvarende muligheter til å få sine rettigheter prøvet.

Etter vårt system skal personer som utsettes for overgrep ikke selv gjengjelde krenkelsen (med unntak for lovlig adgang til nødverge m.v., som i denne forbindelse er uten betydning). Oppgjøret med gjerningsmannen skal staten ta seg av gjennom rettsapparatet - et grunnfestet og viktig prinsipp som ikke synes å være omstridt. Problemet er som tallene viser at staten av forskjellige grunner ikke kan gi borgerne den beskyttelse de har krav på.

Politi, påtalemyndighet og domstolene er nøye kontrollert gjennom straffeprosessloven og straffeloven - en kontroll som går langt ut over kravene etter EMK. Slik skal det også være. Makt korrumperer og personer med makt må kontrolleres. Det er for øvrig en misforståelse når Dagbladet mener at Stortinget først i fjor (ved menneskerettsloven av 1999) gjorde MK til en del av vårt nasjonale lovverk på straffeprosessens område. Dette skjedde i praksis allerede for 38 år siden, ved tilføyelsen av straffeprosessloven '4. Skatteytere som straffes for brudd på likningsloven, har også alltid hatt beskyttelse etter straffeprosessloven og EMK. Retningslinjer fra lovgiver og Høyesterett legges selvsagt til grunn av påtalemyndigheten, selv om Dagbladet synes å antyde noe annet.

Det ulykkelige og paradoksale for ofrene, er at behovet for å kontrollere myndighetene, i sin konsekvens ofte «sperrer» for ofrenes selvstendige rettigheter. Vi vet eksempelvis at flere hundre kvinner i Norge lever på flukt og i skjul fra voldelige overgripere. Mange kjemper fortvilet og forgjeves for å komme ut av sin håpløse situasjon. Paradoksalt nok kan det - av hensyn til EMK - være tryggere for staten å forholde seg passivt overfor overgrepene, enn å gjøre noe med dem. Med tidvis noe anstrengt forståelse for logikken bak ( myndighetsutøvelse er trusselen etter EMK), kan dette forklares. For overgrepsofrene er problemstillingen en annen: Skal de måtte avfinne seg med et liv i flukt, eller bør de ha en selvstendig mulighet til å prøve om dette er i samsvar med EMK? Etter min oppfatning er svaret opplagt. Saksøkt vil være staten - som er forpliktet til å beskytte enhver - ikke den enkelte overgriper.

Slik kan man ta for seg gruppe for gruppe. Voldstektsofrenes stilling (også menneskerettslig) er ofte fortvilet. Vi vet at på dette området er store mørketall, og at de fleste voldtektssaker henlegges, selv om ingen tror at de fleste kvinner som går til anmeldelse lyver på seg en voldtekt. Skal vi av hensyn til gjerningsmannen definere overgrepene bort som ikke-eksisterende (uskyldspresumsjonen), og fornekte krenkelsen? Eller skal vi likevel erkjenne krenkelsen og gi ofrene selvstendige rettigheter som virker forebyggende, reparativt eller på andre måter? Det må i alle fall ikke bli slik at et overgrepsoffer må velge mellom å tie om overgrepet, eller å betale erstatning til gjerningsmannen hvis hun likevel ikke vil gjøre det - fordi det ikke ut over enhver rimelig tvil kan bevises hva som fant sted. Mistenktes rettigheter må ikke undertrykke ofre som i utgangspunktet er særlig svake. Det er å drive en god sak for langt.

Vi sier gjerne at det er bedre at ti skyldige går fri enn at en uskyldig dømmes. En grunnfestet og sterk maksime, som ikke løser problemet for de ti ofrene. Hva gjør vi for dem? Skal ofrene i det hele tatt ha noen håndhevbare rettigheter etter EMK, og i tilfelle hvilke? At ofrene får rettigheter, betyr for eksempel ikke at beviskravene i straffesaker bør senkes. Men også ofrene må få mulighet til å prøve sine rettigheter ved grove krenkelser av menneskeverdet - uavhengig av hva staten, politi eller påtalemyndighet gjør eller ikke gjør.Hvem som skal tildeles håndhevbare menneskerettigheter, er et stort og viktig spørsmål. Jeg har påpekt at skattesnytere som ilegges administrativ tilleggsskatt, har et praktisk, håndhevbart rettslig og menneskerettslig vern, som svake og utsatte personer - som utsettes for de groveste overgrep - knapt kan drømme om. Det siste er blodig urettferdig. Selv om rettigheter for skattesnytere ikke ekskluderer overgrepsofrenes, er jeg redd det likevel er en sammenheng. Når ikke alle kan få sitt, må noen skyves frem og andre velges bort. Slik har det alltid vært, og slik vil det alltid være. Altfor ofte vil de mest ressurssvake komme sist i køen. Offerrettigheter dreier seg ikke om hva politiet er tjent med å ha av hjemler, noe som i denne forbindelse prinsipielt er underordnet. Det dreier seg om noe mye viktigere: hvilket selvstendig vern skal ofrene - som ofte får sitt liv ødelagt eller menneskeverd krenket på det groveste - ha i en sivilisert rettsstat.