DEN NYE BARNELOVEN - ET SVIK MOT BARNA

Stig Breistein går i lokalavisen ut mot mine holdninger til lovforslag om delt omsorg etter samlivsbrudd. På bakgrunn av dette føler jeg behov for å klarlegge noen av mine synspunkter idet disse ikke kom godt nok fram i intervjuet i Moss Avis.

Jeg har mistanke om at Breistein ikke helt har forstått hva det nye forslaget går ut på, og hvilke konsekvenser dette vil få for barn som har foreldre som er i konflikt. Når han sier at loven ikke må baseres på de mest ekstreme tilfellene, og at normen må legges for flertallet, så er jeg ikke h elt uenig i dette. Det nye lovforslaget om delt omsorg er imidlertid ikke en lov for flertallet. I stedet innebærer lovforslaget at domstolene skal gis myndighet til å kunne pålegge delt bosted for barnet når foreldrene ikke selv klarer å bil enige. Loven vil derfor få betydning for et mindretall av foreldre som er i konflikt om barnefordelingsspørsmålet.

I dag er det faktisk slik at de fleste foreldre frivillig klarer å bli enige om samværsordninger ved en skilsmisse.

Breistein skriver at barneloven må gi normer for hvordan foreldre skal forholde seg til barna etter samlivsbrudd med bakgrunn i hva som er det beste for barna. Tror han virkelig at en rettsavgjørelse med bakgrunn i en lov vil få foreldrene til å samarbeide bedre? Tvert i mot, ås vi l en rettsprosess ofte forsterke konfliktene mellom partene med barna som den tapende part. Dette har vi mange eksempler på i dag. Tilhengerne av loven har blant annet støttet seg på forskning som viser at barn har best av å ha delt bosted. Denne forskningen har imidlertid gått ut fra foreldre som har gått inn i frivillige ordninger. Når det gjelder forskning rundt foreldre som er blitt pålagt dette av domstolene, finnes det andre erfaringer. I en studie fra USA, hvor man fulgte opp 100 familier som var blitt pålagt delt omsorg av domstolene, viste det seg at barna gikk ut som tapende part. Forskerne fant klare bevis for at barna i disse familiene var klart mer deprimerte, tilbaketrukne og lukkede, hadde mer somatiske symptomer, og hadde etter foreldrenes oppfatning en tendens til å være mer aggressive. Undersøkelsen viste også at konflikten mellom foreldrene vedvarte og til dels ble forsterket i familier som praktiserte delt bosted etter en rettssak (Johnston og medarbeidere, 1989).

Stig Breistein mener at Barneloven må gi normer for hvordan foreldre skal forholde seg etter samlivsbrudd med bakgrunn i hva som er det beste for barna. Dette er vel og bra, men en domstolsavgjørelse med bakgrunn i en barnelov vil neppe kunne medvirke til at foreldrene blir flinkere til å samarbeide om barnas beste.

Når foreldrene kommer så langt at de bringer saken inn for en rettsinstans, vil allerede konflikten være så fastlåst at selv rettsprosessen bare vil forsterke motsetningene mellom partene.

Hva tror man det gjør med barn å alternere mellom to stridende parter, og hvor begge skal ha et ord med i laget om oppfølging av barnet i skole, barnehage, sport, foreningsaktiviteter osv. Jo, resultatet vil bli at foreldrene får flere arenaer å utspille sine konflikter på, noe som i høyeste grad rammer de barn som er involvert.

Når Breistein mener at motstanderne av delt bosted har så få argumenter at de må "ty til å beskrive et fåtall ekstremt tilfeller", så faller dette på sin egen urimelighet. For det første, så er ikke jeg motstander av delt bosted, men jeg er motstander av at domstolene skal kunne pålegge delt bosted når foreldrene er i konflikt. For det andre, så vil det være disse få "ekstreme tilfellene" en slik barnelov vil ramme.

La meg for ordens skyld tilføye at hvert år bor mellom 1500 og 2000 barn på krisesentrene med sine mødre. Det er bl.a. disse barna som vil bli rammet ved en eventuell lovendring.

Når Breistein mener at jeg er så sterkt preget av mitt miljø, så har han helt rett i dette. Man kan ikke unngå å bli berørt i møte med barn som er utsatt for vold og overgrep. Dette er også grunnen til at jeg har engasjert meg i forslaget til nye barnelov. Denne loven vil være et svik mot de barn som ikke innehar de rettigheter som burde være en selvfølge for alle barn, nemlig foreldre som kan samarbeide om barnas beste.

Unni Kiil

Daglig leder

Krisesenteret i Moss