Justisdebatten:
President. I 1995 jobba jeg som freelance journalist i mitt hjemfylke. Sammen med lederen av Krisesenteret i Vestfold dro jeg og besøkte en kvinne som levde i skjul for en voldelig eksmann, sammen med sine to små barn. Hun hadde blitt anbefalt å gå i dekning, siden politiet ikke kunne garantere for hennes sikkerhet. Denne kvinnens historie gjorde dypt inntrykk på meg, og er en av årsakene til at jeg valgte justiskomiteen for de neste fire årene. For jeg tenkte: Det må da være noe vi kan gjøre for disse menneskene?
Siden 1995 har jeg møtt mange kvinner som har vært utsatt for kjønnsspesifikk vold og forfølgelse, noen av dem har blitt mine nære venner. En av disse kvinnene har jeg tenkt spesielt mye på, fordi hun var fantastisk varm - og klok. Hun hadde vært utsatt for en voldtekt og hadde brukt ti år av sitt liv på å bearbeide opplevelsen såpass at hun ble i stand til å kle av seg foran en mann igjen. Denne kvinnen brukte som så mange andre lang tid på å bli trodd. Hun hadde jo tatt med seg voldtektsmannen hjem etter en fest, og hadde derfor i manges øyne selv "bedt om det". Omsider ble han likevel dømt etter at flere andre kvinner anmeldte den samme mannen for liknende forhold. Etter soningen ble han sendt tilbake til sitt hjemland, rett i fanget på andre kvinner som ikke hadde forutsetninger for å vite hva slags mann dette var. Det var nemlig det hun sa til meg: "Hvordan kan vi akseptere at han nå blir sluppet løs på nye kvinner, bare fordi disse kvinnene ikke er norske?". Jeg ble veldig overraska over at hun, som hadde fått ødelagt et ekteskap og ti år av sitt liv, kunne tenke på denne måten! Og jeg kan forsikre dere om at det ikke var av omsorg for voldtektsmannen hun sa dette, men av omsorg for kvinnene i et land med dårligere rettslig beskyttelse for voldtektsofre enn vi har, og med et enda dårligere behandlingsapparat.
President.
For SV er det grunnleggende at kvinner uansett nasjonalitet skal ha
rett til beskyttelse mot overgrep. For oss er det et stort tankekors
at overgrep mot andre lands kvinner også skjer under indirekte
medvirkning fra den norske stat. Vi har dessverre mange eksempler på
dette, i tillegg til det ovennevnte:
|
Bl.a. gjennom 3-års regelen som tvinger kvinner til å forbli gift med voldelige ektemenn av frykt for å bli sendt tilbake til hjemlandet. |
|
Bl.a. ved at kvinner som søker om selvstendig opphold nettopp på dette grunnlag mistenkeliggjøres og har store problemer med å bli trodd. Fordi man her frykter et rush av såkalte uverdig trengende, kvinner som vil påstå at de blir mishandlet for å snike til seg opphold i et av verdens rikeste land? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at i mellomtida blir krisesentrene fylt opp av kvinner som har kommet hit gjennom gjenforening eller som er hentet hit av en norsk mann, gjerne via et av de mange kontaktbyråene som nå opplever sin store gullalder. |
Jeg undres, President, hvor høyt dette står på dagsorden hos norske myndigheter? I en rapport av den svenske statsviteren Maria Bexelius, kommer det fram at kvinner som søker beskyttelse i Sverige må bevise sin troverdighet to og en halv gang så godt som menn i samme situasjon. Det kunne være interessant å se en tilsvarende analyse av norsk utlendingspraksis, problemet er bl.a. at det ikke føres tilstrekkelige statistikker til at noe slikt ville være mulig. Kanskje et uttrykk for at dette ikke er et prioritert område? Jeg skal ikke avkreve noe svar fra Justisministeren på dette, da jeg er fullt klar over at dette ikke ligger under hans myndighetsområde. Jeg nøyer meg med å be om at Justisministeren, som jeg oppfatter som en mann med et ønske om å hjelpe kvinner som er utsatt for kjønnsspesifikk forfølgelse, setter dette på dagsorden innad i regjeringen. Som medlem av justiskomiteen med bekjempelse av vold mot kvinner som hovedprioritet, kan jeg ikke la være å ta utenlandske kvinner med i betraktningen. Særlig ikke når mange av disse kvinnenes ulykkelige situasjon dels er et resultat av norsk politikk og praksis.
Hva så med norske kvinners troverdighet og beskyttelsesbehov? Siden vi har en justisminister som er opptatt av enkeltmenneskers fortellinger, skal jeg videreformidle tre.
1. Den første handler om en kvinne som jeg møtte for noen år siden. Hun ble voldtatt på vei hjem en natt i Oslo sentrum. Det var en overfallsvoldtekt, i motsetning til det som oftest er tilfelle, nemlig at voldtektsmannen er en bekjent av offeret. Denne kvinnen anmeldte forholdet, men ble anbefalt å trekke anmeldelsen da det viste seg at den angivelige voldtektsmannen fikk en av landets mest kjente advokater som sin forsvarer. Hun fikk klar beskjed om at en evt. rettssak ville føles som et nytt overgrep, at hennes troverdighet ville plukkes fra hverandre, at hun som alenemor og glad i en fest ville stå ribbet tilbake. Gjennom de årene jeg har jobbet med dette temaet har jeg opplevd mange som har vært i samme situasjon, og jeg kan også vise til rapporten om Domstolenes holdninger i voldtekts - og sedelighetssaker som ble utgitt av Barneombudet og Likestillingssenteret tidligere i år.
SV mener at det trengs en satsning i hele straffesakskjeden for å øke politiets og påtalemyndighetenes kompetanse på dette området, og vi vil ha en styrking av bistandsadvokatenes stilling. Det er ikke akseptabelt at holdninger vi har brukt årevis på å bekjempe fordi de har bidratt til å holde kvinner fanget i en stereotyp og tradisjonell forestilling om hvordan skikkelige kvinner oppfører seg, lever videre innen deler av rettsapparatet. SV vil forsvare grunnleggende rettsstatsprinsipper, men vi aksepterer ikke at menn går fri eller får en mildere straff fordi kvinner har oppført seg på en utfordrende måte, drukket alkohol eller hatt (for) mange partnere. Slike holdninger er helt uakseptable.
2. Den andre historien handler om en kvinne jeg møtte for kort tid siden. Hun lever på kode 6, eller som hun sier selv: "Jeg eksisterer ikke". Hun har to døtre og har flyttet tre ganger det siste halvåret. Døtrene føler at de lever i et fengsel, de kan ikke oppgi telefonnumrene sine til noen eller ta med venninner hjem. Denne kvinnen må leve på trygd, siden hun ikke kan belage seg på at hun blir boende lenge nok på ett sted til at hun kan jobbe. Hennes problem er bl.a. at hjelpeapparatet svikter dem, at sosialkontoret ikke vil ut med penger siden hun ikke har en fast adresse, at det er mangel på kunnskap om disse kvinnenes situasjon. Hva er så disse kvinnenes situasjon? At de er på konstant flukt fra en voldelig mann de har hatt et nært og kjært forhold til en gang. Flere av dem har historier med over femti henlagte anmeldelser, de forteller at de er blitt anbefalt av det lokale politiet å flytte, siden politiet selv ikke kan garantere for deres sikkerhet. Mange av disse kvinnene har store psykiske problemer og historier med selvmordsforsøk, og barna føler at ingen er i stand til å beskytte dem. Som denne spesielle kvinnen sa da jeg traff henne: "Jeg har problemer med å synge "Ja, vi elsker" på 17. mai. Jeg elsker ikke Norge akkurat nå". Denne kvinnen er til opplysning ikke av fremmedkulturelt opphav.
Jeg registrerer at departementet nå arbeider med tiltak som går på retten til å endre personnummer og identitet. Er altså Norges svar til disse damene og deres barn at vi intet kan gjøre med årsaken til deres problemer, at vi aksepterer disse mennenes vold og trusler, at barna må finne seg i å hete Nina eller Trude i stedet for deres egentlige navn? Er det dette vi kan gjøre for dem? SV mener at det ikke holder å fokusere på voldsalarmer, eller på besøksforbud. Vi krever en uavhengig gjennomgang av sakene til alle disse kvinnene og barna som lever i skjul i Norge. Vi kan ikke akseptere den falitterklæringen det er at løsninga på deres problemer er å skjule dem enda bedre. Og jeg må spørre, President: Er det ikke i seg selv et bevis for at noe foregår at politiet anbefaler folk å flykte? Eller når kvinner velger å la barna sine leve som i et fengsel, stadig på flukt, uten å kunne slå seg til ro noe sted? Eller har vi så liten tiltro til disse kvinnene at vi velger å tro at de rett og slett ikke bryr seg om sine egne barns beste? Eller som Foreningen 2 Foreldre innimellom hevder: At de gjør det for å sabotere menns samværsrett?
3. Den tredje
kvinnen jeg vil fortelle dere om i dag, traff jeg tilfeldig i en oppgang
i en av Oslos forsteder. Jeg var på vei opp trappa da jeg hørte
et forferdelig leven og så en mann komme ut av en leilighet. Bak
ham sto en kvinne og hennes barn og strigråt. Jeg kontaktet politiet
og ble hos kvinnen og sønnen hennes til de ankom. Jeg bestemte
meg for å bli der mens politiet tok opp forklaring for å
se hvordan politiet håndterer dette. Og jeg må si at jeg
ble dypt sjokkert over hva som så skjedde - eller rettere sagt
- ikke skjedde. For til tross for at inventaret i leiligheten var knust,
ble det ikke tatt bilder. Politiet tok ikke ut offentlig påtale,
til tross for at mannen hadde vært i leiligheten denne kvelden
for å true kvinnen fra å anmelde tidligere voldsepisoder.
Mannen hadde egen nøkkel til leiligheten, denne ble ikke konfiskert.
Han ble heller ikke innbragt der og da, til tross for at politiet fikk
oppgitt mannens bostedsadresse. Og da jeg ringte jourhavende adjutant,
mannen som tok alle disse avgjørelsen om at her skulle ingen
ting gjøres, fikk jeg bare snakke med ham etter at jeg hadde
forklart at jeg er medlem av justiskomiteen på Stortinget, en
svært så pinlig affære. Denne jourhavende adjutanten
forsvarte sine avgjørelser ved å vise til tre forhold:
1. For det første at det kun hadde vært materielle
skader i leiligheten, bortsett fra en liten kul i kvinnens bakhode.
At den lille gutten var livende redd for at mamma skulle dø,
var tydeligvis av mindre interesse.
2. For det andre viste han til Oslo-politiets manglende ressurser
og sa at dersom jeg hadde visst hvor mye husbråk det er i Oslo,
ville jeg ikke krevd mer av ham - for i såfall kunne ikke politiet
bruke sine ressurser på alt det andre de var pålagt.
3. For det tredje viste han til at det tross alt kunne ha vært
kvinnens evt. provokasjoner som hadde ført til voldsepisoden
i leiligheten.
President: For meg viste dette følgende: Det er ikke bare mangel på kunnskap og ressurser som gjør at mange kvinner opplever at de ikke får hjelp, men også holdninger. Holdninger som går ut på at kvinner provoserer, derfor blir de slått. At kvinner til og med kan ha et ansvar selv siden de tross alt har valgt ektemann selv, slik vi bl.a. fikk høre fra en lensmann på Vestlandet tidligere i år, en holdning Fremskrittspartiet var raskt ute med å støtte, ikke minst fordi denne lensmannen viste til at mange av disse er muslimer.
Det er ofte med forundring jeg ser det voldsomme engasjementet som ofte legges for dagen når den synlige volden i gata omtales, fordi jeg ser at så mye av den såkalte private volden får fortsette i det skjulte uten det samme synlige engasjementet. Jeg tenker: Har vi ennå ikke forstått at mye av den såkalte offentlige volden er et resultat nettopp av den volden som foregår i folks private hjem? Ligger det fortsatt noen gammeldagse holdninger i bunn som handler om at den private volden nettopp er privat, og at kvinnene på mange måter har seg selv å takke? Jeg er glad for, President, at Justiskomiteen samlet uttrykker i en merknad at justisdebatten må basere seg på den forskningen vi har tilgang til, og håper at dette vil medføre et økt fokus på voldens årsaker. Vi kan nemlig gi politiet så mye ressurser vi bare hæler, men det hjelper så sørgelig lite så lenge vi produserer et samfunn som gir vold og annen kriminalitet ny næring, eller så lenge vi ikke evner å sette i verk raske og riktige reaksjoner som medfører at folk begynner å forandre seg.
Jeg er derfor både glad og trist nå når vi har avgitt vår innstilling. Glad fordi vi har fått en langt bedre analyse av hva som er voldens årsaker, og at vi i det hele tatt har fått med noe om den kjønnsspesifikke volden som kvinner og barn lider under. Jeg er også glad fordi vi har fått med at debatten i større grad må dreies mot hvordan vi kan forhindre at kriminalitet oppstår og hvordan vi kan forhindre den høye andelen gjengangere i norske fengsler. Men også trist, fordi jeg syns vi i for liten grad følger dette opp i praksis. Fordi jeg ser at vi fremdeles ender opp med å mene en masse fine ting om et samfunn med små forskjeller, en satsing på skole og utdanning, en bedre kommuneøkonomi, flere billige boliger osv., mens vi altså ender med å gjøre det stikk motsatte fordi vi har det flertallet vi har.