Hennes skyld?

17155747_1429667080386040_8727207944720291781_n

 

“Jeg er litt betenkt over det som nå skjer. Vi fokuserer på resultatet av kvinnemishandling, men unnlater å se på grunnen til at menn slår sine kvinner …. Ingen menn ønsker vel å skade sin kone. Det er en handling foretatt i desperasjon og fortvilelse…”. Sitatet er hentet fra et intervju med en advokat i Trønderavvisa fra 1979. Vi spør oss, rettferdiggjør samfunnet fortsatt vold og overgrep mot kvinner i dag?

Årets hovedhovedparole på kvinnedagen i Oslo er «Kamp mot vold og voldtekt – rettsikkerhet for kvinner». I Stavanger tingrett fikk nylig en mann nedsatt straff for voldsutøvelse overfor sin kone som følge av at hun hadde vært utro. Lignende dom ble felt i Kristiansand tingrett i 2015. Jusprofessor ved UiB skrev i kronikk i Dagbladet denne uken at: “Denne avgjørelsen gir meg ekle assosiasjoner til utdaterte æreskodekser og kristenkonservativ moralisering som hører hjemme i teokratier. I et moderne vestlig liberalt demokrati kan vi ikke akseptere at våre domstoler behandler kvinner på en slik måte”. Hvordan vi skal kunne stoppe vold mot kvinner når domstolene i 2017 mener at enkelte handlinger fra kvinnens side legitimerer det?

Da krisesentrene åpnet dørene i Norge på slutten av 70 tallet kalte de kvinnene som jobbet der for mannehatere og rødstrømper. «Stakkars mennene våre, fikk vi høre. I begynnelsen ble jeg møtt med vantro», sitat hentet fra Krisesenterbevegelsens 30 års jubileumshefte fra 2008.

Før i tiden var kvinnebevegelsen et symptom på samfunnets oppløsning. Da Krisesenterbevegelsen ble en realitet, fikk vi høre at vi truet den tradisjonelle familien som institusjon. Religiøs praksis har også vært en viktig faktor som gjennom historien har vært med å forme viktige ideologiske spørsmål knyttet til synet på familie og kjønnsrelasjoner, autoritet og likestilling. Disse forestillingene skaper barrièrer mot å forholde seg til volden som et samfunnsproblem som angår oss alle.

Fra 1992 til og med 2015 har nærmere 60.000 kvinner og 44.000 barn hatt et opphold på et av landets krisesentre. Til sammen har de overnattet nesten 2,4 millioner døgn for å redde liv og helse. I Norge i dag koster volden mellom 4,5 til 6 milliarder kroner i året. Den største kostnaden er knyttet til tap av arbeidskraft grunnet de helsemessige konsekvensene av å leve i volden. Over 100.000 kvinner og barn har opplevd grov vold. Vold og overgrep holdes skjult, og er knyttet til skam og skyld. Mange snakker aldri om det.

Skammen og skyldfølelsen både tabuiserer, usynliggjør, ugjyldiggjør og rettferdiggjør vold og overgrep. Rundt alle former for vold mot kvinner finnes myter og forestillinger som finnes mer eller mindre rotfestet i samfunnet. En slik myte kan være at kvinnene blir slått fordi de fortjener det, fordi det er hennes skyld. På voldtektsfeltet finner en også myten om at mange kvinner leverer falske anmeldelser.


Bruk omvendt voldsalarm

Terskelen for å iverksette kontrolltiltak rettet mot overgriper har vært langt høyere enn å iverksette tiltak overfor voldsutsatt på dette feltet.  Manglende vilje til å se og gripe inn der menn utsetter kvinner for vold, kan også forhindre at volden overhode blir identifisert – for eksempel som årsak til skade når kvinnen henvender seg til helsevesenet.

I årets rundskriv fra Riksadvokaten presiseres det klart «Påtalemyndigheten er altfor tilbakeholden med å påstå idømt elektronisk kontroll (omvendt voldsalarm) ved kontaktforbud ved siden av eller istedenfor annen straff, jf. straffeloven §§ 57 og 58. Dette er et viktig virkemiddel for å beskytte mot vold og overgrep, og riksadvokaten understreker betydningen av at det vurderes». Etter at omvendt voldsalarm kom påplass som et beskyttelsestiltak i februar 2013, er kun 9 dømt til omvendt voldsalarm ifølge tall fra Kripos. Til sammenligning bærer over 1200 kvinner voldsalarm hvert år.

Vold mot kvinner handler om rettsikkerhet, krenkelser og i flere tilfeller om liv og død. Men det handler også om likestilling, om kjønnsstereotypier og om kvinnediskriminering. Kvinner som utsettes for vold og trakassering blir hindret i deltakelse og får sin ytringsfrihet innskrenket. I dag blir mange gjerningsmenn aldri straffet for sine handlinger, mens samfunnets hjelp og beskyttelse til voldsutsatte slår ofte sprekker.

Da historiene om husbråk på 70 tallet ble omformulert til historier om overgrep, gispet folket over den private grusomheten. Slik fikk volden et nytt ansikt, og slik fikk kvinner mot til å spasere ut fra de tusenvis av brutale hjem. En bevegelse var skapt. Av helt alminnelige kvinner.

Krisesenterbevegelsen med opprettelse av krisesentrene, er kanskje det viktigste sosialpolitiske tiltaket som har vært opprettet for voldsutsatte kvinner og deres barn etter 2. verdenskrig. Visjonen for Krisesenterbevegelsen, den gang som nå, er å gjøre dette rommet overflødig. Alene  og sammen med andre aktører har Krisesenterbevegelsens arbeid ført til mange endringer – politisk, lovmessig og på tiltakssiden.

Vi krever at alle skal føle seg sett og hørt og at samfunnet finner det uakseptabelt å rettferdiggjøre vold og overgrep mot kvinner. Kampen for formelle og sosiale rettigheter, retten til utdanning, likelønn, fri abort og ikke minst retten til et liv uten vold og overgrep er kamper vi fremdeles fører selv over 100 år etter at kvinner fikk stemmerett.

-På 70 tallet brente kvinner bh’ene sine, i dag bør man brenne tabuet og skammen, sier leder for Krisesentersekretariatet Tove Smaadahl.

Vi krever rettsikkerhet for alle som har vært utsatt for overgrep. Lykke til med kampen og dagen!

tribunal(1)

Krisesentergruppa i Oslo ble opprettet i mai 1976. Den direkte foranledningen var Det Internasjonale Tribunalet om Forbrytelser mot Kvinner som ble holdt i Brussel to måneder tidligere. Det samlet kvinner fra alle verdensdeler, fordelt på 30 land. Mishandling av kvinner var ett av temaene som sto på dagsorden. Flere kvinner vitnet om overgrep de selv hadde vært utsatt for, det ble utvekslet informasjon og erfaringer og ideer om praktiske tiltak. Blant deltakerne var en liten kontingent norske kvinner som da de reiste hjem hadde fått med seg ideen om å opprette et krisesenter for mishandlede og voldtatte kvinner.

 

Camilla krisesenter var Norges først krisesenter som åpnet dørene i 1978

2. mai 1978 ble Camilla krisesenter, Nordens første krisesenter, åpnet i Oslo.

Publisert: 08.03.2017