FN

FN

“Violence – and in many cases the mere threat of it – is one of the most significant barriers to women’s full equality”.

FNs Generalsekretær Ban Ki-moon FN ser på vold mot kvinner som et alvorlig internasjonalt problem som krever kontinuerlig og langsiktig arbeid, samt betydelig økte økonomiske ressurser. 

Krisesenterbevegelsen i Norge har hatt stor nytte av det internasjonale arbeidet, og har ved flere anledninger deltatt på møter i regi av FN og delt sine strategier og erfaringer med kvinner verden over. En rekke saker har blitt lobbet internasjonalt. At kvinner har gått sammen på tvers av landegrenser og ført en internasjonal kvinnekamp har vært helt avgjørende for fremskrittene som er gjort.

Krisesentersekretariatet jobber i tråd med flere av FNs kommisjoner, konvensjoner, handlingsplanener, resolusjoner, rapporter og kampanjer:

  • FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
  • FNs konvensjonen mot grenseoverskridende organisert kriminalitet
  • FNs kvinnediskrimineringskonvensjon (CEDAW)
  • FNs Barnekonvensjon
  • FNs rasediskrimineringskonvensjon (CERD)
  • FNs konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)
  • FNs protokoll mot menneskehandel (Palermoprotokollen)
  • FNs kvinnekommisjon (CSW)
  • FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1325 (2000) om kvinner, fred og sikkerhet
  • Bejing +20
  • Kampanjen “Unite to end violence against women”
  • Rapportene fra FNs spesialrapportør på vold mot kvinner
  • Verdens helseorganisasjon (WHO)<>

    Gå til FNs egne nettsider her

CEDAW

Fordi kvinnediskriminering er et tverrgående fenomen, ender kvinner i noen situasjoner opp som dobbelt marginaliserte. I mer enn 30 år har kvinnebevegelsen derfor samlet seg om slagordet “kvinners rettigheter er menneskerettigheter”. Formålet er å styrke eksisterende menneskerettighetskonvensjoner og å hindre at kjønnsnøytrale lover usynliggjør eller marginaliserer kvinner.

Det viktigste rettslige instrumentet for kvinners menneskerettigheter er Kvinnekonvensjonen (CEDAW) og dens tilleggsprotokoll som ble vedtatt av FNs generalforsamling i henholdsvis 1979 og 1999. Stater som ratifiserer konvensjonen må bake inn likestilling i nasjonal lovgivning, oppheve alle diskriminerende bestemmelser i sine lover, og gjennomføre nye bestemmelser for å verne mot diskriminering av kvinner. Stater må også etablere domstoler og offentlige institusjoner for å garantere kvinner effektiv beskyttelse mot diskriminering. Kvinners menneskerettigheter skal vernes i privatsfæren og arbeidslivet. Staten plikter derfor også å iverksette tiltak for å fjerne alle former for kvinnediskriminering som utøves av enkeltpersoner, organisasjoner og bedrifter.

I dag har nesten alle FNs medlemsstater signert og ratifisert Kvinnekonvensjonen. Unntaket er Iran, Somalia, Sudan, Sør-Sudan, Tonga og Den hellige stol (Vatikanet). USA og Palau har signert, men ennå ikke ratifisert.

Norge ratifiserte Kvinnekonvensjonen i 1981. I 2009 ble Kvinnekonvensjonen inkorporert i den norske menneskerettsloven og ble dermed gitt forrang foran annen norsk lov.

Her kan du lese FNs kvinnekonvensjon (CEDAW)

CSW

CSW (Commission on the Status of Women) avholdes årlig i FNs hovedkvarter i New York. UN Women koordinerer CSW og har det som en del av sitt mandat. Hvert år står ett hovedtema på agendaen, og målet er å komme frem til et sluttdokument (agreed conclusions). Sluttdokumentet skal inneholde en evaluering av fremdriften på området, mangler, utfordringer og konkrete handlingsanbefalinger på internasjonalt, nasjonalt, regionalt og lokalt nivå.

Under den 57ende samlingen for CSW i 2013 var temaet vold mot kvinner – eliminering og forebygging av alle former for vold mot kvinner og jenter» (The elimination and prevention of all forms of violence against women and girls). Hovedfokuset var på forebygging av vold, hjelpetilbud og rettigheter til kvinner som har vært utsatt for ulike former for vold og seksuelle overgrep.

Representanter fra til sammen 17 norske organisasjoner deltok på CSW i New York i 2013, og Krisesentersekretariatet deltok med to ansatte. Sammen med resten av verden var målet i 2013 å skape historie omkring et alvorlig globalt problem som frarøver kvinner deres frihet og fundamentale rettigheter – retten til et liv uten vold.  Med delegasjoner fra alle verdens hjørner og over 6000 registrerte representanter fra sivilt samfunn var det god grunn til å være optimistisk. Samtidig visste vi at konservative krefter stadig truer fremgangen mot målet om å eliminere vold mot kvinner og jenter.

Gode strategier for å forebygge vold mot kvinner og jenter var ett av de viktigste fokusområdene under den første uken. Under de generelle diskusjonene, samt under flere av sidearrangementene, ble det lagt vekt på at FNs kvinnekonvensjon ikke bare gir rettigheter, men også at den forplikter statene som har ratifisert og signert konvensjonen.

Etter mange diskusjoner og en del motstand fra enkelte land, ble et enstemmig sluttdokument vedtatt. Her lovet verdens regjeringer å styrke rettsikkerheten til kvinner og jenter utsatt for vold, og å eliminere alle former for vold mot jenter og kvinner.

Les blogg fra deltagelsen ved CSW57 her:
Vi lager historie

BEIJING +20

Beijing-plattformen slår fast at kvinners rettigheter er menneskerettigheter, og at likestilling mellom kvinner og menn er en nødvendig forutsetning for utvikling og fred. I år 2015 er det 20 år siden denne milepælen. FNs kvinnekommisjon gjorde opp status for framdriften av gjennomføringen i 2005. Til tross for god framgang på enkelte områder var konklusjonen da at det fortsatt er et stort gap mellom globale mål og aktiviteter – og de resultater vi ser på nasjonalt nivå.

Plattformen omhandler likestilling i alle dimensjoner av livet. Ingen land har oppnådd dette. Beijing-plattformen behandler 12 kritiske områder som særlig skal prioriteres for å oppnå likestilling mellom kvinner og menn. En av disse områdene er vold mot kvinner.

FNs Beijing-erklæring og handlingsplanen stadfester at:

    • Vold mot kvinner er et hinder på veien mot målene om likhet, utvikling og fred.
    • Vold mot kvinner både krenker, svekker og opphever kvinners mulighet til å bruke sine menneskerettigheter og fundamentale friheter.
    • Vold mot kvinner er en klar indikasjon på manglende likestilling i et samfunn.

 

Plattformen bruker begrepet “kjønnsbasert vold”, og definerer det slik: “enhver handling som resulterer i, eller sannsynligvis vil resultere i, fysisk, seksuell eller psykisk skade eller lidelse for kvinner, inkludert trusler om slike handlinger, tvang og vilkårlig frihetsberøvelse, enten dette skjer i den offentlige eller private sfæren. Vold mot kvinner omfatter, men er ikke begrenset til følgende: Fysisk, seksuell og psykisk vold i familien, inkludert mishandling, seksuelle overgrep mot jenter, medgiftrelatert vold, ekteskapelig voldtekt, kjønnslemlestelse og andre skadelige, tradisjonelle praksiser, samt ikke-ekteskapelig vold og annen utnytting.” (Platform for Action (1995), D. 113)

Plattformen understreker at fysisk, seksuell og psykisk vold forekommer i samfunnet generelt, også på arbeidsplassen, i utdanningsinstitusjoner og gjennom menneskehandel og tvungen prostitusjon. Vold begås ikke bare av individuelle menn, men kan også utøves av staten eller representanter for staten med sikte på å undertrykke kvinners politiske krav om rettigheter som vedrører dem.

Det er derfor viktig å ha en nyansert og helhetlig forståelse av ulike former for vold og hvilke aktører man skal rette seg mot for å få til endring. Å jobbe rettighetsbasert med å identifisere pliktbærere og egnede juridiske rammeverk som sikrer kvinners rett til et liv uten vold er derfor blant de mest sentrale aktivitetene innenfor kvinneorganisering i både Nord og Sør.

Les mer om Beijing-plattformen/handlingsplanen fra Beijing her:
FNs handlingsplan mot vold mot kvinner fra Beijing 1995
Kvinneorganisasjonenes alternative rapport i forbindelse med markeringen av Beijing +10
Kvinneorganisasjonenes alternative rapport i forbindelse med markeringen av Beijing +20

UNITE TO END VIOLENCE AGAINST WOMEN

Launched in 2008, the United Nations Secretary-General’s UNiTE to End Violence against Women campaign aims to raise public awareness and increase political will and resources for preventing and ending all forms of violence against women and girls in all parts of the world.

The global vision of the UNiTE campaign is a world free from violence against all women and girls. This vision can only be realized through meaningful actions and ongoing political commitments of national governments, backed by adequate resources.

The United Nations Secretary-General’s UNiTE campaign calls on all governments, civil society, women’s organizations, men, young people, the private sector, the media and the entire UN system to join forces in addressing this global pandemic. Through its advocacy initiatives at the global, regional and national levels, the UNiTE campaign is working to mobilize individuals and communities. In addition to supporting the longstanding efforts of women’s and civil society organizations, the campaign is actively engaging with men, young people, celebrities, artists, sports personalities, private sector and many more.

UNiTE Goals

  • Adoption and enforcement of national laws to address and punish all forms of violence against women and girls, in line with international human rights standards.
  • Adoption and implementation of multi-sectoral national action plans that emphasize prevention and that are adequately resourced.
  • Establishment of data collection and analysis systems on the prevalence of various forms of violence against women and girls.
  • Establishment of national and/or local campaigns and the engagement of a diverse range of civil society actors in preventing violence and in supporting women and girls who have been abused.
  • Systematic efforts to address sexual violence in conflict situations and to protect women and girls from rape as a tactic of war and full implementation of related laws and policies.